Lurer du på hvordan Spellemannjuryen jobber? Her får du et glimt fra innsiden fra en av de hemmelige dommerne.

Spellemannprisen, © Illustrasjonsfoto / Spellemann

Det er mars 2019. Vi har nominert ferdig en håndfull plater i vår kategori. Likevel skal vi forbli hemmelige inntil forløsningen 30. mars.

Vi, Spellemanndommerne, vi er hemmelige, akkurat som illuminati, frimurerne, scientologene.

Vi er som prester i et lukket trossamfunn.

Noen kjennetegn på at du er en del av en sekt (fritt fra hjelpekilden.no):

– Trossamfunnet ser på seg selv som en elite, de er de utvalgte
– Individet forsvinner. Du er bare verdt noe som medlem av gruppen
– Et eget verdiladet språk bestående av ord og uttrykk utenforstående ikke har del i
– Sterkt konformitetspress innad
– Kunnskapen er hierarkisk og esoterisk
– Utestengelse kan forventes

Det er viktig at jeg forblir hemmelig. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg føler for det. Jeg vet ikke helt hvor godt denne kveruleringen blir mottatt av de høyere opp i systemet.

Det er ikke som om jeg får betalt, så de kan jo ikke sparke meg, men jeg vil ikke komme på kant med dem, selv om jeg ikke vet hvem de er. Jeg regner egentlig med at det går fint. Spellemannprisen er jo såpass PR-kåt at den sikkert anser dette som fin ekstra-reklame.

Hemmelighetskremmeri er skremmende spennende.

Dommeren
Første gang jeg ble invitert til å delta i en Spellemannjury kribla det skikkelig i magen. Jeg trodde at det var overmennesker i musikkbransjen som satt i disse juryene. Viktige folk som bestemte ting.

Men jeg er jo bare en vanlig fyr. Eller dame, kanskje. Kjønnet mitt er nemlig hemmelig.

Jo, jeg er en slags musiker. Sånn passe brukandes. Kanskje jeg ikke er så flink, siden jeg også er produsent av egen musikk, og ikke har et massasjeapparat i ryggen. Jeg produserer også andres musikk, sikkert fordi den er bedre enn min, og jeg har eget forlag, for det har jo alle i dag.

Jeg arrangerer også andres konserter, siden jeg liker å leke Kirsten giftekniv, det vil si hjelpe lekfolket i å nå frem til bra musikk. Jeg er også skribent. Jeg skriver både prosa og lyrikk.

Med andre ord: Jeg er en hvem som helst, som en hvem som helst har nominert til å sitte i en nominasjonsgruppe.

Det jeg ikke er, er en som sitter i en viktig posisjon i musikkbransjen og bestemmer. Om en slik fins i det hele tatt. Min opplevelse av musikkbransjen per i dag er at den er uoversiktlig, rotete, passe anarkistisk og lite romantisk.

Dette er tredje gangen jeg har vært med på å nominere plater i Spellemannjuryer, og endelig føler jeg for å spre litt erfaringer om den kompliserte prosessen i Spellemannkulissene.

Prosessen
1. Første skrittet mot herligheten skjer ved at du mottar en e-post der det står:
«Vi har ditt navn på listen over forslag og spør deg derfor om du har lyst til å bidra til å bedømme de påmeldte i følgende kategori for årets Spellemann…«

Da må du klype deg godt i armen for å sjekke om du drømmer. Så må du smile lurt til alle rundt deg i tre uker, for du har en hemmelighet. Enn så lenge, bare svar «Ja», og begynn å glede deg. Når dette blir offentlig etter prisutdelingen, så vil alle dine venner endelig forstå at du er en liten Gud.

2. Habilitetsskriv:
«Se vedlagte skriv. Du må bekrefte at du ikke er inhabil. Dette skrivet skal signeres og sendes til oss etter at du har sett gjennom hvilke utgivelser som er påmeldt i din kategori.»

Da vil du tenke at du nok er bittelitt inhabil, men det kommer jo ikke til å påvirke din integritet. Det er jo tross alt kun et par hundre dugelige personer i din kategori i hele Norge, og det å være fullstendig avskåret, og samtidig kvalifisert, er et paradoks. Svar bare «Ja». Hva er det verste som kan skje?

For øvrig er det et lite nederlag å innse at du som også er artist, i året som gikk, som artist har du vært altfor lat til å bli inhabil som dommer.

3. Streaminghelvete:
«Du må svare om du har tilgang til Tidal og/ eller Spotify. Har du ikke abonnement på en/begge disse tjenestene, ordner vi et midlertidig abonnement for deg. Vil du ha det?»

Da vil du kanskje tenke at der litt rart at Spellemann er venn med Spotify, hvis du, som meg, i flere år har vært artist/produsent/label med flere dusin låter på Tidal og Spotify, og mottatt hele 5 kroner fra begge i løpet av karrieren. I alle fall ikke nok til å betale et abonnement, og derfor, i protest, nekter du å bruke tjenesten.

Men det er sikkert bare fordi du er en middelmådig musiker, tenker du, og takker ja til midlertidig tilgang. Kun midlertidig er bra nok for din integritet.

4. Runde 1:
«Neste uke åpnes jurysystemet og du får passord og tilgang til påmeldte i din kategori. Du avgir dine poeng ved å klikke på stjernene (1-9) ved siden av albumet. Din stemme blir umiddelbart lagret. Du kan endre poeng frem til systemet stenger.»

Det er mellom 20 og 60 plater i din kategori, gjerne 40. Det har på et tidspunkt vært nærmere 100, men noen over deg i systemet har tatt ansvaret med å spare deg for en dose tortur. Det er altfor lett å gi ut plate i 2018, tenker du, og går løs på den viktige jobben med dine 40 plater.

Første året som dommer hører du minst treganger gjennom alle platene, og for hver utgivelse håndskriver du en hemmelig og personlig anmeldelse som du holder låst i skrivebordsskuffen på soverommet.

Det andre året hører du gjennom platene bare to ganger og noterer stikkord. Det tredje året, derimot, er du litt mer pragmatisk. Da trenger du ikke å høre på platene en gang, du bare vet hva som er bra.

5. Konklaven:
«Nå er avstemningen over, vil hver jury ha skypemøte hvor dere sammen avgjør hvilke fire som skal nomineres. Jurymedlemmene har på forhånd mottatt de 10 i kategorien som har oppnådd høyest poengsum fra jurymedlemmene. Skypemøtene blir holdt neste tirsdag, to timer per kategori.»

Denne delen er den mest spennende i prosessen. Kardinalkollegiet møtes nå i konklaven i det sixtinske kapell, og skal nominere fire paver. Møtet er ikke ferdig før vi har oppnådd full enighet, og møtet varer i to timer.

Du gleder deg til å møte de øvrige utvalgte. Kanskje dere blir venner. Ti nye venner kan du få. Kanskje ikke. En prater veldig mye. En virker høy på pæra. En sier ikke et eneste ord. En skryter i vei om den ene plata. To virker litt inhabile likevel. En har ræva skypetilkobling og detter ut hele tiden.

Innen to timer, og med hjelp av Spellemannsadministrator, får vi skviset ut fire navn. Det er en veldig godt utvanna jury, og ingen er helt fornøyd.

Du fikk inn en du liker blant de nominerte, og måtte inngå kompromiss for de øvrige. To av de nominerte har fortjent det. De øvrige to hadde flaks, og kunne nok ha vært hvem som helst av de neste 20. Du er glad for at møtet er ferdig, og du kan gå på balkongen og puffe hvit røyk til ære for at kardinalkollegiet har klart det igjen.

Sant å si, i 2017 hadde vi skypemøte, mens i 2019 var det kun et ekte telefonmøte, uten video, muntlig presentasjonsrunde. Jeg husker ingen av de andre, ingen husker meg. Kanskje like greit.

Jeg ville gjøre så mye ut av det i 2017. Som en avslutning av videomøtet prøvde jeg å avtale et vorspiel før Spellemannsutdelingen, og alle syntes det var en god ide. Kun tre møtte opp til vorspiel, seks til middagen, og ingen til nachspiel. Kjedelige som kardinaler.

6. Runde 2:
«Jurysystemet åpnesfortløpende etter møtet for siste runde hvor hvert enkelt jurymedlem rangerer de nominerte, innen 1 uke.»

Her rangeres de nominerte i motsetning til innledende runde hvor de påmeldte gis poeng. Det er egentlig litt godt tenkt. Ellers hadde jeg gitt 10 poeng til den ene musikken jeg likte uten å være inhabil. Jeg ville gitt 0 til de andre, selv om de også jobbet like hardt med plata si, men de øvrige jurymedlemmene ga meg avsmak på dem.

7. Runde 2,2:
«Pga teknisk feil stenger vi nå systemet og åpner på nytt igjen i morgen kl 12.»

Da får jeg like godt melde inn den stikk motsatte rekkefølgen. Ikke at det har noe å si. Det er jo 10 av oss i juryen. Dette er et lotteri. Ingen var enige. Hvem blir paven? Vem vet, inte du, vem vet, inte jag, som Lisa Ekdahl ville ha sagt det.

Jeg husker debatten i fjor, da. Spellemanns harde kjerne (som jeg ikke kjenner) vedtok at barn ved en skole skulle stemme frem årets barneplate. Og jeg husker at de voksne barnemusikkekspertene gråt seg i søvn over hvor horribelt dette var.

Hvordan skal barn liksom vite hva bra barnemusikk er? Og jeg husker at jeg var overrasket, og nå som jeg er anonym tør jeg å rope høyt ut:

«Er dere klare over hvor barnslig det er å la oss voksne diskutere hva som er bra musikk? Så klart vi må la barna få lov til å velge. Som om de ikke vet hva de mener! Som om de ikke vet hva de liker. Som om vi voksne klarer å være enige om hva som bra. Så klart barn vet hva som er bra barnemusikk, bare de blir vist tilliten med å høre etter!»

Kardinalmøter er barnslige greier, vil jeg påstå.

7. Så går du tilbake til den første mailen og leser på nytt:
«Spellemann betaler ikke honorar for jobben som fagjury, men alle får 1 stk billett til årets prisutdeling og fest 30. mars 2019.»

Med andre ord: Billetten til Oslo må du betale selv, overnatting også. Skal du gidde å dra? Har du penger til det? Kjenner du noen som skal? De som du nominerte kjenner du i alle fall ikke, ellers hadde du vært inhabil.

Prisutdelingen er en fem timer lang gudstjeneste med hummer og kanari på programmet og menyen. Festen er en svær snobbekonferanse, i beste fall fri for #metoo.

Jeg har vært på Spellemannfesten tre ganger, etter invitasjon. Det er jo stas, og hvem tør takke nei til den dyre gratisbilletten.

Men denne gangen vet jeg mer om hva som venter meg. Jeg går rundt som en ungdom med en flaske Hooch Lemon. Alle de andre kliner med hverandre, og det er bare jeg som er jomfru. Mon tro det er flere som meg, som faker det.

Jeg prøver å hilse på potensielle venner som kan være nyttige i fremtiden, og hjelpe meg med å bli inhabil som dommer og habil som alt annet.

Ingen vil ta bilde av meg på den røde løperen.

Ingen legger merke til meg.

Jeg er hemmelig.

 

Ballade kjenner innleggsforfatterens identitet.

Publisert:

Del: