Ornette Coleman (Foto: Thomas Reisæter)

Den harmolodiske magikeren

INTERVJU: Under årets Kongsberg Jazzfestival vil man igjen få muligheten til å høre Ornette Coleman på konsert. I dette intervjuet gjort av Kenvin Le Gendre, et av de få intervjuer Coleman har gjort i forbindelse med utgivelsen av platen Sound Grammar, snakker han om bakgrunnen for utgivelsen, og om sine filosofiske ideer og inspirasjonskilder. Hele intervjuet er å finne i det aktuelle nummeret av Jazznytt. Dette er første del av intervjuet med Coleman, del to vil bli publisert på Ballade i morgen. – Det med lyd er at ingen styrer den. Det er ingenting som kontrollerer lyd. Lyd er ikke alltid musikk, men det er et fascinerende medium å gå på oppdagelsesreise i, sier Coleman.

Kalender

Av Kevin Le Gendre

En av årets mest spennende utgivelser er kommet. En liveinnspilling med Ornette Coleman!!!

«Sound Grammar» er første album på ti år fra en av jazzhistoriens største saksofonister og komponister. Med en besetning som inneholder to bassister, viser platen oss en Ornette i storform, og gir oss på utsiden muligheten til ennå en gang å undre oss over den snart 80-årige Texanerens oppfinnsomhet og nyskapende ideer.

Støy er den fremste årsaken til klager på 311, New Yorks «borgerservice hotline». Hver dag blir de minste snev av ro ødelagt av en kakafonisk symfoni av bygningsarbeid, trafikkstøy, klimaanlegg, gjøende hunder og gjøende mennesker. Det er ikke det at en av verdens mest berømt byer aldri sover, den kjenner bare ikke til besgrepet «stille netter».

Men på tross av de 33 996 årlige rettssakene som skyldes støyforurensing, er ike alle like oppsatt på «decibel-sensur». Den enes støyforurensing kan være den annens lytteglede. De endeløse elektriske signaler og forvrengninger skaper forundring hos Ornette Coleman.

— New York er lyd 24 timer i døgnet, det er et evigvarende lydmiljø. Det er helt utrolig. Bare lyden fra trafikken er fantastisk. Man hører alle utrykningene, alle sirenene, sier han oppstemt via en transatlantisk telefonforbindelse.

— Jeg bor i en gate midt på Manhattan hvor det ikke er mulig å unngå lyd, sier han.

— Den er alltid der. Lyden forsvinner aldri – maskiner og mest av alt alle menneskene. Lyd er en så naturlig del av livet i denne byen at det blir like naturlig som å trekke pusten.

Ukonvensjonell

Lydens uendelighet og grunnleggende natur synes å være et glimrende utgangspunkt for en samtale med en mann som har tilbragt omkring fem årtier med å undersøke, og på kreativt vis manipulere vibrasjoner musikalsk – og etter noens mening ikke særlig musikalsk. Fra start til mål på en hvilken som helst av hans plater står Ornette Coleman som en foregangsmann, en original, en ener. Det er ikke så merkelig at hans debutalbum fra 1958 fikk tittelen «Something Else», eller at han stadig framprovoserer reaksjoner som enten er veldig for eller veldig mot det han gjør.

Den gangen presenterte den nå 76-årige Texaner en selvstendig kreativitet, som han på altomfattende vis har tatt vare på – muligens langt utover hva både hans mest trofaste støttespillere og mest voldsomme motstandere hadde forventet. Debutalbumet startet en ny stil innenfor jazzen. Det var et modig manifest, som senere ble forsterket av opphavsmannens ukonvensjonelle syn på mote og særegne bruk av språket. «Something Else» betyr en annen slags musikk; en annen innfallsvinkel til komposisjon, improvisasjon, og til dynamikken mellom solist og sidemann.

Denne praksis har ført Ornettes musikk til mange streder: Til dannelsen av en av de mest storslåtte og mest samspilte små grupper i jazzhistorien (Ed Blackwell – trommer, Charlie Haden – bass og Don Cherry – kornett), til milepæler som «This Is Our Music», «The Shape of Jazz to Come» og «Change of the Century». Det har ført til fryktløse eksperimenter med større ensembler, som blant annet kom med albumet «Free Jazz», et album som slo Ornette Colemans navn fast som en nyskaper med evne til å styre moderne jazz inn i avantgardens usikre og spennende fremtid.

Det har ført til symfoniske verker som «The Skies of America» og «Chappaqua Suite», til energibombene som ble detonert gjennom bandet «Prime Time», som trakk fram musikere som lå i skjæringspunktet mellom jazz, rock, blues og funk (James «Blood» Ulmer, Jamaladeen Tacuma og Bernie Nix), til reiser til Nigeria og Marocco og samarbeid med de legendariske mestermusikerne fra Jajouka på «Dancing In Your Head», til soundtracket til filmen om Willam Borroughs roman «The Naked Lunch», til vakre duetter med pianisten Jachim Kühn.

En større helhet

Alt det ovennevnte er en del av en større helhet, en lyst til å fornye lyd, å skape noe ukjent ut av noe kjent. Hvis musikk er språk, består Colemans verk i å fortelle originale historier og i løpet av prosessen sette spørsmålstegn ved både syntaktiske og fortellertekniske regler. Hans nye album «Sound Grammar», som er innspilt live under en konsert i Ludwigshafen i Tyskland, minner oss om at det er en stadig utfordring å følge den spesifikke rekkefølge av toner fra hans altsaksofon, fiolin og trompet i samspill med andre tonerekker fra de to akustiske basser (Greg Cohen og Tony Falanga) og trommer (Ornettes sønn Denardo).

— Lyd har mange andre egenskaper enn språk, og disse egenskapene er like verdifulle som tale. Spørsmålet er hva man vil bruke lyden til, sier Coleman.

— Å komponere skiller seg fra lyd. Lyd utgjør ikke nødvendigvis en komposisjon, det er kun en del av den, men ikke alt. Jeg har alltid vært fascinert av å utforske forskjellen mellom lyden av lyd og lydens mening. Og dette prøver jeg å utforske hele tiden. Grensen mellom de to tingene er snever.

Han har hele tiden overskredet denne grensen. I hans verden refererer arrangement til følelsesmessig og intellektuell konstruksjon så vel som tonenes arkitektur. Hus blir ikke bare bygget, de blir oppført gjennom langsomme rop, pust og pes, skrik, latter og gråt. Lyd har presise inn- og utåndinger i Colemans musikalske vesen. Skriket er symbolsk for både blues- og gospelaktig musikk uansett om det kommer ut som jazz, funk eller soul.

Coleman gir oss både et langstrakt, nesten uendelig skrik og en avbrutt, hakkende fornemmelse av skrik i sine improvisasjoner så vel som i hans komposisjoner. Legatoer har karakter av pauser i Colemans fraser. Disse lange, slangeaktige tonene, nesten som kjempefjær, som ustanselig svever i luften. Tenk bare på «Lonely Woman» som avspeiler en lyst til å framheve en flertydig følelsesmessig aura så vel som en musikalsk konstruksjon. Skriket fester seg til tonen.

Kontrasten er de stakkato utløpene. Korte, knasende, avklipte småbiter av lyd spilt i dobbelt eller tredobbelt tempo – tenk på «Eventually» – som gir inntrykk av en tilstand av intellektuell gjæring eller stor fysisk utfoldelse. Tonen forfølger skriket. Colemans musikere skal vise fram friheten i forfølgelsen. Coleman har oppfunnet sin egen musikalske teori – «Harmolodics», som visstnok skal forklare denne måten å jobbe på.

Essensen i denne teorien er, at det skal være bevelgelsesfrihet musikerne imellom. Man skal kunne endre toneart eller taktart etter eget ønske, og allikevel ende på samme sted alle sammen.

Det har opp gjennom årene ikke alltid fungert etter intensjonene. Det finnes innspillinger hvor magien ikke er tilstede, hvor musikerne enten mister kontakten eller den polyfoniske stofflighet kolliderer. Det er ingen tvil om at «Harmolodics» er fascinerende, men teorien bør ikke ta bort oppmerksomheten fra at Coleman forfølger det soniske så vel som det musikalske.

— Det utrolige med musikk er at lyden av musikken og tonene kan være to forskjellige ting, hevder han uten å heve stemmen.

— Det med lyd er at ingen styrer den. Det er ingenting som kontrollerer lyd. Lyd er ikke alltid musikk, men det er et fascinerende medium å gå på oppdagelsesreise i, når man lager musikk. Tonearten er ikke nødvendigvis lyden; det er nærmere logikken i den måten tonene forholder seg til gramatikken i det du sier, uansett hvilket språk du bruker. Men jeg vil både ha lyd og toneart.

— Det er fantastisk å oppdage at når du lager mat, hvis du tilbereder kjøtt, skal du bruke en bestemt blanding av ting for å lage en god saus. Når det dreier seg om lyd kan du tilsette alle mulige ingredienser. I kokkekunst er kvaliteten smak. Lys har også en slags smak i forhold til hva slags måltid du vil innta.

Intervjuet er gjengitt med velvillig tillatelse fra Jazznytt. Del to blir publisert i morgen. Ornette Coleman er headliner ved årets jazzfestival i Kongsberg, og kan oppleves fredag 6. juli kl. 1600 i Tubaloon. Festivalen starter førstkommende onsdag 4. juli, og varer til lørdag 7. juli.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.