Ballades klassiske kritiker påstår selv at han dro til Operaen for å slakte Gisle Kverndokks Den fjerde nattevakt, men isteden ble grepet og dypt rørt. – Kverndokk beveger seg fritt mellom inspirasjonskilder og genre, men alt har hans eget signum, slik at musikken stadig bærer Kverndokks preg. Med lysende innsatser i alle forestillingens ledd er forestillingen en suksess, skriver Magnus Anderson.

Gisle Kverndokk - foto: Morten Hagevik

Av Magnus Andersson

Noen kritikere er enkle sjeler, og undertegnede er definitivt en slik. Etter den jublende kritikk som Gisle Kverndokk har mottatt for sin opera var jeg skeptisk. Jeg ønsket å finne ut av hva de andre kritikerne hadde bommet på, jeg ønsket å se hva de ikke hadde sett, og aller helst ønsket jeg å slakte operaen fullstendig, men naturligvis på en reflektert og resonnerende måte. I utgangspunktet var jeg dessuten skeptisk til selve komponisten, som jeg må erkjenne at jeg knapt kjenner. En samtidskomponist som også har skrevet musikal, ja, som sågar har hatt stor fremgang med sådan musikk; en slik komponist må virkelig ha prostituert sin kunstneriske sjel, tenkte jeg, og en slik kan vel neppe ta seg sammen for å skrive et seriøst verk. Med andre ord hadde jeg bestemt meg for hva jeg skulle oppleve når jeg kom til Operaen, men heldigvis blir ikke ting alltid som man tenkt seg.

Med risiko for å begå et konvensjonelt overtramp i henhold til kritikerens oppgaver må jeg si at jeg ble dypt rørt av Kverndokks og regissøren Ivar Tindbergs tolkning av den umulige kjærligheten mellom presten Benjamin Sigismund og den nygifte Gunhild Finne, som ble viet av nettopp Benjamin Sigismund. Konvensjonelt overtramp sier jeg, fordi kritikeren forventes å gi skinn av å besitte et objektivt språk for å tale om kunsten, og visst eksisterer det til dels et slikt språk. Visst finnes det et konvensjonelt begrepsapparat for å beskrive et musikalsk formforløp, men hvis kritikerens oppgave ikke bare skal være beskrivende men også vurderende, vil det ikke være nok å sette ulike formtyper opp mot hverandre, og tro at man på den måten kan foreta en adekvat vurdering. Moderne psykologi har vist at et menneske ikke kan ta beslutninger ene og alene ut fra rasjonaliteten, men at menneskets følelser må være med på laget, hvis ikke blir mennesket paralysert, og kan overhodet ikke ta sin beslutning. Undertegnede spør derfor om ikke det ”objektive kritikerspråket” i selve verket er en projisering av kritikerens følelsesliv. Men nå er jeg i ferd med å miste Kverndokk ut av syne. Jeg ble rørt, og her kommer min konvensjonelle redegjørelse som kritiker om hvorfor jeg ble rørt.

Kverndokk har problemer i store deler av første akt. Det tar altfor lang tid å presentere plottet, det tar altfor lang tid før han trekker sitt publikum med sig inn i Falkbergets beretning. Kanskje librettoen ikke er sterk nok til å begynne med? Musikalsk har Kverndokk valgt å sette teksten i høysetet, hvor sangen aldri får slå ut i sin egen rett og få en egenverdi. Dette kan høres ut som en drepende kritikk, men det er heller en måte å styrke operaen som dramatisk fortellerform. Men så lenge librettoen ikke gir noe spennende å fortelle om, blir musikken platt og operaen rett og slett kjedelig i begynnelsen. Men det bedrer seg radikalt.

Til å begynne med er også selve musikkens modernistiske drakt litt ensformig, men alt ettersom dramaet utfolder seg viser Kverndokk et ekletisk ansikt. Som to ytterpunkter kan åpningens klangflateorienterte musikk og operaens salmer stå, men imellom dette er det plass til smått romantiske avsnitt, valser og annen underholdningsmusikk, og dessuten noe som kunne høre hjemme i musikalens verden, alt med et tilsnitt av tillagte dissonanser. Å skifte stil så hyppig som Kverndokk gjør kunne gjort musikken sprikende, men Kverndokk makter å gi de ulike stilene hans egen farge, slik at det hele høres helt organisk ut.

Egentlig er operaen ganske tradisjonell i sin utforming. Den mangler de store dramaturgiske eksperimentene hvor indre tilstander forteller, som kanskje er usynlige for andre enn komponisten, og heller springer ikke Kverndokk fra et punkt til et annet for å forvirre tilskueren. Hans fortelling er isteden lineær, han forteller fra a til å, og å ha mot til å gjøre noe så alminnelig skal han ha ros for. Kanskje er det hans erfaringer med å fortelle gjennom musikalformen, en genre som tross alt er langt mer konvensjonell enn samtidsopera, som han har opparbeidet en følelse for musikalsk dramaturgi. Musikken understreker og kommenterer rollefigurenes plass i dramaet på en mesterlig måte. Dessuten gir han publikum noen lett gjenkjennelige temaer, særlig salmene, som kommer tilbake i musikken. Disse temaene er jo de samme hver gang, men deres plass i det dramatiske forløpet gir dem helt ulike betydninger.

Operaen forløses mot slutten av første akt, på en Sankthansfest, hvor kjærligheten mellom presten Benjamin Sigismund og den nygifte Gunnhild Finne gis uttrykk, selv om det er for sterkt at kalle det en forløsning. Selve kyssen og opptakten til den gir dramaet et helt annet preg, og forbindelsen mellom drama og musikalsk uttrykk blir tett på en medrivende måte. Etter dette gir ikke Kverndokk slipp på sin lytter, og selv en i utgangspunktet skeptisk kritiker som undertegnede må erklære seg fortapt i Kverndokks drama.

Sangerne opptrer over lag som overbevisende skuespillere, og måten Kverndokk har brukt dem på gjør dette til det mest vesentlige. Han gir ikke sangerne mulighet til å la stemmen være utgangspunkt for den dramaturgiske kontemplasjonen, og derfor blir selve sangen helt underordnet hvordan de tar seg ut på scenen. Rolf Gupta ledet operaorkesteret som leverte en uvanlig stemningsfylt motpart til sangen. Operaen er en mørk fortelling om kjærlighetens kraft, om hvordan dens berusende kraft kan sette i utgangspunktet nøkterne personer i dilemmaer hvor de bare kan forlore, uansett om de velger å følge fornuft eller hjerte. Intensiteten og de dystre undertonene gjør opplevelsen sterk til det slitsomme, men det er verdt å utsette seg for det. Når var det sist en norsk opera var så tankevekkende og rørende som Gisle Kverndokks Den fjerde nattevakt?

Et større intervju finner med Gisle Kverndokk, ført i pennen av Hild Borchgrevinck, finner du på denne siden hos Den Norske Opera.

Publisert:

Del: