Utdelingen av årets Spellemannpris har vakt stort engasjement i Ballades spalter, blant annet i form av et innlegg fra visesanger Girgitte Grimstad. I dette lett satiriske innlegget avslører Norsk Lur- og Bukkehornlags Jørn Simenstad opphavet til det Birgitte Grimstad kalte “en dum trudelutt med fullt rockekjør”.

Bukkehorn lagd av Odd S. Lund

Av Jørn Simenstad, på vegne av Norsk Lur- og Bukkehornlag

Selv om det tydeligvis er mye å utsette på utdelingan av årets Spellemannpriser, var det dog også noen lyspunkter.

Birgitte Grimstad skrev i sitt innlegg at folkemusikken, “selve grunnfjellet for all norsk musikkvirksomhet”, ikke fikk den plassen den fortjente i showet.

For å påpeke mangelen på balanse i programmet, skrev Grimstad at orkesteret mellom prisene spilte ”den samme dumme trudelutten (uthevet av meg) om og om igjen – også med fullt rockekjør”.

Trudelutten – den dumme – var for øvrig en halling fra Rendalen.

Og i slike sammenhenger (med og uten TV-dekning) kalles ”trudeluttene” gjerne for vignetter.

Ellers kalles de gjerne for låtter når de fremføres på våre aller eldste folkemusikkinstrumenter: Bukkehornet og neverluren. Her kan det synes passende å sitere spelmannen:

Da han av en fin bydame ble spurt om han ikke kunne spille en liten trudelutt på hardingfela si, tenkte han seg lenge og vel om før han sa: ”Eg trur mest ikkje eg kan nokon trudeluttar, eg”.

Som den oppmerksomme lytter – med genuin interesse for folkemusikk – kanskje la merke til, var det flere – ikke mindre enn seks – ulike vignetter (eller trudelutter) under årets Spellmannpris-show. Samtlige var basert på norske lur- og bukkehornlåtter fra Østerdalen, Finnskogen og Valdres.

De var riktignok satt inn i moderne omgivelser (”rockekjør”), så langt fra setervoll og kuskit som en kan komme, men de ble i hvert fall fremført på ekte bukkehorn og neverlur. Håndlagd – i en flere tusen år gammel tradisjon.

Men hvem bryr seg?

Publisert:

Del: