I 1965 ble Bjørn Fongaard nektet spilt av musikerne i Oslo-Filharmonien. – Han fikk støtte fra kolleger ganske fort, forteller komponistens sønn. Nå skal Filharmonien endelig spillet verket «Uran 235».

Utsnitt av omslaget til samle-CD- og -DVD-boksen "Elektrofoni. Works for micro intervallic guitar 1965-1978"", gitt ut i 2010, © Prisma Records
Ballade skrev denne uka om Bjørn Fongaards «Uran 235», som blir satt opp av Oslo–Filharmonien – 54 år etter at musikerne nektet å spille det som skulle vært urframføringa.
– I 1965 var det meningen av Oslo-Filharmonien skulle spille «Uran 235». Og så ble den tatt av plakaten. Det var stor skandale, sier Lars Petter Hagen i Filharmonien til ballade.no. Musikerne ville ikke, eller kunne ikke, spille Fongaards angivelser. Han var ikke den eneste skaperen av moderne musikk som var både omdiskutert og avvist av orkesteret på 60-tallet, Sigurd Berge var et annet navn.
Sønnen: – Far var skuffet
– Vi har noen minner fra den gang. Vi husker at far selvsagt var, som enhver komponist nok ville vært, skuffet over situasjonen der og da. Dette blir litt spekulasjoner, men han var nok irritert og kanskje også sint. Det sier sønnen til den produktive komponisten etter å ha snakket med sin søster om hva de husker: «Uran 235» var vinnerverket i en komponistkonkurranse, utlyst av Ny Musikk og Filharmonien. Samme orkester som avviste det.
– Jeg husker spesielt at han snakket om at han ble kontaktet av komponistkolleger ganske fort, som ga ham sin støtte.
Jon Fongaard forteller til Ballade at faren særlig snakket om at han ble kontaktet av dirigenten for Bergensfilharmonikerne som gjerne ville oppføre «Uran 235», da det ble avvist.
– Min far visste jo at det var en radikal notasjon. Men han hadde blikket utover, og så at internasjonalt var det mange andre som oppførte like radikale stykker.
Faren er ansett som en av Norges mest produktive komponister og kjent for et nyskapende tonespråk, som inkluderte mikrotoner.
Jon Fongaard vil understreke at det ikke var i «ren skuffelse» at faren Bjørn satte i gang arbeidet med sin, i musikkretser, kjente kvarttone-/mikrotonale gitar.
– Dén var nemlig påbegynt allerede i 1947, sier han og viser til farens notater som nå er hos Nasjonalbiblioteket.
– Parallelt med at «Uran 235» ikke ble framført, hadde han jo masse andre stykker som ble oppført. Også andre mikrotonale. Så det er ikke slik at alt sto og falt på dette ene. Men det er klart; han hadde levert det inn til og vunnet en komposisjonskonkurranse med det. Og han hadde aldri sendt inn et stykke han ikke sto fullt for rent musikalsk.
Hva tror du han ville sagt om han visste at det nå blir framført av Filharmonien, «endelig», kan man si?
– For far var det selve komposisjonsarbeidet, det musikalske innholdet som var viktig. Men han satte pris på å bli oppført.
– Nå er det jo framført én gang tidligere, peker Bjørn Fongaard på. Han hørte selv framføringa med musikkhøgskolestudenter den éne gangen i 1999 verket er spilt*.
– Noe av det jeg sier nå, og etter å ha diskutert med min søster, blir noe spekulering, men jeg tror det er belegg for å tro at han også selv kunne se at det måtte ta så lang tid før det ble framført. Han var jo ikke den eneste, i de årene på 60-tallet, som var i en brytning, sier Fongaard d.y. Og peker på andre eksempler der komposisjoner anga helt nye måter å pille på et instrument på.
Minimalismen kom for fullt, nye klangbilder kom inn i samtidskomposisjonene – og engasjerte musikkskapere som Arne Nordheim møtte i debatter for å diskutere og forsvare nye tanker – slik ballade.no omtaler en NRK-debatt fra 60-tallet sist vi skrev om Bjørn Fongaard og Oslo-Filharmonien.
Komponistsønnen er også nysgjerrig på hvordan kulturen i orkesterverdenen var; hvem var det egentlig som tokden endelige bestemmelsen om at de, musikerne ikke kunne spille farens verk?
– Var det prinsipielt, var det praktisk som i rene overtidstimer for innstudering eller var det noe annet ..?
Han har planer om å sitte i salen når «Uran 235» framføres i Oslo domkirke i september.
– Vi barna er glade for at det settes opp, dette blir spennende, avslutter Jon Fongaard.
*Så vidt Ballade og familien Fongaard kjenner til, er en framføring med musikkhøgskolestudenter i 1999 eneste gang det har blitt spilt offentlig.

Publisert:

Del: