KONSERTANMELDELSE: – Superlativer som kokende, eksplosiv og fargerik er på sin plass å bruke om Dee Dee Bridgewaters konsert. Møtet mellom amerikansk jazz og musikere fra Mali var brygg som fikk bleke nordmenn til å blekne enda mer i sine støle kropper. En annen afroamerikaner ble hyllet da tributebandet Changes spilte låter av Charles Mingus senere samme kveld, skriver Ballades journalist om konsertene onsdag.

Dee Dee Bridgewater08-1/Foto: Ole Albrekt Nedrelid

Av Ole Albrekt Nedrelid

Bridgewater har blitt møtt av udelt positiv kritikk etter hennes siste plate “Red Earth”, hvor hun samarbeider med musikere fra Mali. Hun gjestet Kongsberg med dette prosjektet i fjor, men fylte like gjerne opp hele salen i Oslo konserthus nå et år senere. Og etter omsider å ha fått overvært en konsert med henne, forstår jeg hvorfor.

Det hun vinner på, er ganske enkelt å være seg selv. I tillegg til å være en fantastisk sanger og musiker, når hun ut til veldig mange ved å være både engasjert, ydmyk og godhjertet. Hun vil styrke båndene ut fra Afrika, opplyse den blinde Vesten om hva som finnes av kultur og historie på et ofte oversett kontinent, og samtidig viske ut alle skiller ved stadig å minne oss på at vi alle er av samme blod. Hun gjør dette med stor respekt, og på taktisk vis med dette bandet. I tillegg får man en godhetsfølelse av å se henne på scenen, når hun med sin varme stemme forteller og synger og lever i musikken.

For det var jo også musikken som satte oss ut, vi som fikk høre dette ellevemannsbandet. Det særdeles perkussive orkesteret var sammensatt av afrikanske instrumenter og en type klassisk jazzcombo. I tillegg hadde hun med seg to fantastiske sangere, Mamani Kéita og Kabiné Kouyaté, som hun sang noen imponerende duetter med. Låtene var nokså få, men til gjengjeld ganske lange, og de kunne sikkert vart en halvtime hver. Man kan si at uttrykket og en god del av lydbildet ga afrikanske assosiasjoner, men at det i jazzfestivalformen måtte begrenses og tilpasses ved hjelp av våre que og fastsatte konsertrammer.

Jeg tror ikke at alt som ble formidlet er fullstendig mottatt av alle og enhver, denne musikken som gjerne fremstår som fremmed for oss, er faktisk svært kompleks og dyptgående, og det trengs både tid og engasjement og aller helst en sydadgående flybillett for å kunne tilegne seg denne musikken optimalt. Men la oss si at dette var en del av hulelignelsen i praksis, og at den stive konsertsalen hadde svært godt av få denne impulsen.

Changes for Mingus

Ny kveld på Herr Nilsen for undertegnedes del, denne gang for å høre tributebandet Changes. Disse nordmennene har spilt sammen i en årrekke, står det i programmet, og leverte her fra seg to sett til ære for komponist og bandleder Charles Mingus.

Ut fra forhåndsomtalen forsto jeg det slik at det var platene Changes One og Changes Two som skulle spilles, men repertoaret spredte seg utover hele Mingus’ diskografi, skjønt en god del fra disse to, samt platen som kanskje er høyest rangert; Mingus Ah Um.

Låtarrangementene fulgte trofast mesterens innspillinger, med takt-, tempo- og karakterskifter i hyppig håndgemeng med soli over akkordskjemaene. Særlig pianist Rune Klakegg og saxofonist Nils Jansen hadde noen fine og inspirerte kor, og i første sett fikk vi høre noe av det beste fra den beste, slik som “Fable of Faubus”, “Free Cell Block F, ‘Tis Nazi U.S.A” og den sirkusaktige “Remembering Rockefeller at Attica”.

Men apropos inspirert, det var kanskje et noe uinspirert drag over kvintetten denne kvelden, som manglet denne snerten Mingus fikk frem, og som kanskje hadde valgt litt for mange seige ballader. Mingus’ musikk er full av blues og melankoli, ja, men på et sted som Herr Nilsen rundt midnatt mister man fort oppmerksomhet hvis musikken ikke jager litt.

Publisert:

Del: