I forbindelse med konflikten rundt programmet til Oslo World Music Festival, samlet Ballade frontene til debatt. I denne artikkelen diskuterer Rikskonsertenes Anne Moberg og nestleder i Samspill, Javid Afsari Rad, problemene rundt den manglende representasjonen av norske innvandrermusikere på denne viktige festivalen. Er det musikerne som ikke er gode nok, eller unndrar Rikskonsertene seg ansvar for å promotere norsk verdensmusikk?

Oslo World Music Festival Logo 2002

Rikskonsertenes oppgave er å hjelpe norsk musikkliv til å synes, over hele landet. De setter opp turnéer til steder som vanligvis ikke er alt for godt besøkt av musikere, og går aktivt inn med støtte og kompetanse til en rekke festivaler. Samspill er et ressurs-senter for norske verdensmusikere, som med sine musikklaboratorier og produksjoner fungerer som en pådriver og kontaktpunkt mellom innvandrermusikere og konsertsteder, festivalarrangører og presse.

I forbindelse med Oslo World Music Festival, som av de fleste blir sett på som kromtappen av verdensmusikk-arrangementer i Norge, mener Samspill at de og deres medlemmer blir systematisk ignorert og marginalisert til fordel for utenlandske musikere, selv om de holder en høy nok kvalitet. Dette kvalifiserer til grov ansvarsunndragelse fra et statlig kulturorgan, mener Samspill:

Moberg: – Jeg synes det er urettferdig å si at Rikskonsertene unndrar seg ansvar, vi var tross alt den institusjonen som i 1989 begynte arbeidet med å dra igang det flerkulturelle samarbeidet. Vi har produsert konserter, og opprettet også Etnisk Musikkcafé, som var et viktig sentrum for den etniske musikken fra 1992 til 2000.

Rad: – Jeg er enig i at musikkcaféen var en fin ting, der skjedde det mye fint, og det kom også mange interessante produksjoner ut fra dette samarbeidet. Men nå er musikkcaféen avviklet, og Rikskonsertene gjør mindre og mindre for denne musikken. Hvorfor blir vi ignorert mer og mer?

Moberg: – Det har skjedd veldig mye innenfor verdensmusikken på disse årene. Etnisk Musikkcafé ble startet opp som et rent Oslo-tiltak, men ble senere utvidet til tre andre byer også. Etter hver fant vi ut at det var bedre om vi ikke begrenset virksomheten til disse stedene, men heller gjorde det som er Rikskonsertenes hovedarbeidsområde – nemlig å sende musikere ut på konserter i hele landet. Det vi gjør nå, er å gi et større tilbud som når flere. Man mistet noe, men fikk noe vi mener var viktigere for oss å gjøre. Du skal også huske på at da Samspill fikk bevilgninger, så var det på grunnlag av at dere sto nærmere musikerne, og kunne ta dere av en del av dette arbeidet. Jeg synes det er både viktig og riktig at vi har forskjellige roller i dette!

Rad: – Vi har alltid ønsket å gjøre vår del, men det ble aldri noen enighet om arbeidsfordeling eller strategi. Samspill ble opprettet som et prøveprosjekt med svært begrensede midler. Vi har gjort en strålende jobb ut i fra det vi har blitt tildelt, men ressursene våre er så begrensede at vi umulig kan dekke behovet. Samspill skulle være et tillegg til Rikskonsertenes arbeid, ikke en unnskyldning for dere til å trekke dere unna.

Samspill har klaget på at de ikke ble konsultert i forbindelse med Oslo World Music Festival – er det ikke naturlig å bruke den ressursen som sitter nærmest musikerne når man skal sette sammen en slik festival?

Moberg: – Javid sitter i programkomiteen til Oslo World Music Festival, men han var bortreist på turné begge gangene vi hadde møter om programmet. Planen var å se på dette i samarbeid, men det ble dermed vanskelig.

Hva med å sende noen andre som kunne tale Samspills sak i ditt sted? Kritikken mot verdensmusikkfestivalens programvalg er jo ikke noe nytt fra deres side?

Rad: – Her får Rikskonsertene ta ansvar for å hente inn kompetanse. De visste at jeg ikke kunne komme, og kunne – hvis de ville – ha sørget for å få inn andre ressurser. Jeg kan ikke overleve på Samspill, så jeg må også jobbe som musiker for å få det til å gå rundt.
Men dette er i grunn typisk – Rikskonsertene tar mindre og mindre initiativ i forhold til norske innvandrermusikere.

Moberg: – Nå synes jeg du er urettferdig! Vårt ansvar er først og fremst å sende musikere ut på turnéer, og der er verdensmusikerne godt representert. Av de 7200 konsertene vi arrangerte i fjor var verdensmusikere involvert i hele ti prosent av dem. Det er 830 konserter, med hovedvekt på skolekonserter.

Rad: – Det dere gjør der er veldig bra, men det jeg bekymrer meg over er all den musikken som ikke passer for skoleungdom. I forhold til fremføringer på for eksempel Oslo world Music Festival, der mange av musikerne gjerne vil spille, har dere tidligere laget noen få produksjoner, men i det siste har det nesten ikke vært noen ting. Hvorfor har dere sluttet med dette?

Moberg: – Vi har absolutt ikke sluttet – i år har vi invitert den høyt profilerte gruppen Bongo Maffin (bildet på forsiden) fra Sør-Afrika til en tre dagers workshop i samarbeid med ungdomshuset X-ray. Resultatet av samarbeidet vil man kunne høre på en felleskonsert på Blå. Denne produksjonen kommer til å bli ganske kostbar, så vi kan nok ikke gjøre slikt hvert år, men vi synes det er viktig å dra inn kompetanse og impulser, og samtidig trekke opp det norske musikklivet.

Rad: – Men dette kommer ikke mange til gode – jeg hører fra musikerne jeg er i kontakt med at de synes at Rikskonsertene har blitt vage og lite mottakelige for det de har å by på til festivalen. De er frustrerte, og det kommer til å skape avstand til de som har bygget opp miljøet i byen om Rikskonsertene fortsetter å nekte dem en scene på denne festivalen.

Moberg: – Det er synd at de ser det sånn, og at de ikke heller bruker anledningen til å gå ut og hente inspirasjon ved å høre på noe nytt. Det er liksom litt av festivalens vesen at man skal kunne by på noen som ikke har vært her før. Jeg synes det er veldig navlebeskuende å si “jeg vil ikke ha noe med festivalen å gjøre fordi jeg ikke spiller der selv”.

Moberg, du har tidligere sagt at “det er veldig lite utvikling å spore i flere lokale musikkmiljøer, og at “det skjer for lite til å kunne forsvare enkeltstående konserter”.

Moberg: – Jeg får i alle fall veldig få forslag, og savner at musikerne er litt mer pågående for å få frem det de gjør. Hvis de ikke sier noe, kan ikke vi gå rundt å gjette oss til hvem som har noe å by på!

Rad: – Det skjer en masse i disse musikkmiljøene, vi har en boblende utvikling, men det er få som blir fulgt opp i noen særlig grad. Jeg har blitt fortalt at det er mange som har henvendt seg til dere, men de blir møtt med en avvisende holdning. Det er flere som strever, men rikskonsertene gjør ingenting for å komme dem i møte. Et eksempel er Abdullrahman Surizehi, som er annerkjent i utlandet, og har jobbet i over 10 år for å få et navn i Norge. Rikskonsertene gjør lite, og mange sliter.

Men hvis det skjer så mye i det norske verdensmusikkmiljøet – hvorfor er det da så viktig å få spille på akkurat denne festivalen? Er det ikke mulig for verdensmusikerne å gjøre som mange andre genre, nemlig å spille for døra og prøve å trekke til seg publikum uten at de skal sponses av Rikskonsertene?

Rad: – Selve festivalen er veldig god og interessant, så det er attraktivt å spille der. Jeg forstår ikke hvorfor man bare skal hente artister fra utlandet når man har veldig gode artister her hjemme. De fortjener å bli brukt til noe annet enn skolekonserter og spillejobber på småsteder! Veldig mange jobber hardt og spiller for døra, de trenger bare litt hjelp for å komme seg videre. De som lager større produksjoner trenger også et større publikum. Sånn som det er nå, føler de at de ikke blir hørt, til tross for at de spiller i utlandet, og får masse ros.

Moberg: – Det er en del som holder et høyt nivå, men ikke så mange. Vi må passe oss for å la de samme spille om og om igjen. Et annet problem er at de beste, som virkelig har verden som sin scene, sjelden er tilgjengelige. Siden du nevnte Abdullrahman Surizehi, så gjorde vi faktisk en produksjon med ham og noen andre for en stund siden. Når stykket skulle fremføres, dukket han ikke opp. Denne gangen gikk det bra uten ham, men dette betyr også at vi må være nøye med hvem som velges inn, vi er avhengige av å kunne stole på dem.

Rad: – Jeg synes at Oslo World Music Festival skal tilhøre oss, men nå dyttes vi bare til side.

Moberg: – Som jeg har sagt tidligere – vi har hentet, og kommer til å hente inn dyktige musikere fra utlandet til å arbeide og spille sammen med norske musikere….

Men hva med å droppe disse dyre produksjonene og samarbeidsprosjektene, og heller gi de norske innvandrermusikerne en scene å stå på med sitt eget materiale – det er jo bare det de ber om?

Moberg: – Vi er nødt til å tenke på publikumstall også. Folk kommer ikke for å se noe de kan se hele resten av året. det å booke inn utenlandske artister er i seg selv et sjansespill, men da presenterer vi i alle fall noe folk ikke har hørt før, og kanskje ikke får anledning til å høre igjen. Det vi kanskje kommer til å gjøre i større grad fremover, er å la flere slippe til på samme måte som Silent Forces, som kommer til å varme opp for Achanak fra England.

Rad: – Her har vi mye av problemet. Når norske musikere først får være med, blir vi ikke profilert som proffe: Mens utenlandske band får stor plass i programmer og blir markedsført som spennende attraksjoner, blir vi som bor her satt lengst ned på plakaten, og presentert som noe “på siden”.

Moberg: – Jeg blir veldig skuffet over at du ser det sånn, og kjenner meg overhodet ikke igjen. De norske artistene som er med får god profilering, men vi må ta hensyn til at publikum ønsker seg noe nytt, som de ikke kan få oppleve resten av året.

Men dere har jo en veldig liten norskandel på programmet i det hele tatt denne gangen. Er dette spesielt for i år, eller er det en del av profilen?

Moberg: – Vi har endret en del. Fra 1992 til -98 hadde vi 40 konserter i løpet av festivalen. Da opplevde vi at det ble for mye. Vi konkurrerte med oss selv, og publikum var for lite. Derfor bestemte vi oss for å kutte ned til 20 til 25 konserter. Men prosentandelen er nok den samme.

Rad: – Norskandelen på denne festivalen har bare gått nedover, og det er fryktelig beklagelig at Rikskonsertene ikke vil produsere noen ting i denne sammenhengen lenger. Samspill har fire musikklaboratorier med lokale musikere som lager masse spennende musikk, men vi blir altså ignorert.

Moberg: – Det er veldig fint å høre at dere har disse laboratoriene, det er jo dette dere skal drive med. Det skal bli interessant å høre hva dere har å by på.

Har Samspill presentert neon slags pakke for Rikskonsertene til Oslo World Music Festival, med hvilke artister og hvilke produksjoner dere synes er mest relevante, og hvorfor?

Rad: – Vi har kommet med mange forslag, men de er jo ikke interesserte!

Moberg: – Selvfølgelig er vi det! Dere har jo ikke tilbudt noe så konkret, dere må jo også ta initiativ til å vise frem hva dere har å by på!

Det virker som dere har et gedigent kommunikasjonsproblem her. Hvorfor klarer dere ikke å snakke sammen?

Rad: – Vi har ikke ressurser til å lage store, omfattende pakkeløsninger. Samspill består av en daglig leder og en produsent i halv stilling, så vi har ikke mulighet til å gjøre det samme som rikskonsertene kan med sine store ressurser. Ut i fra de rammebetingelser vi sliter med, må det være Rikskonsertenes jobb å trekke inn relevante musikere, de må rett og slett komme med bidrag i langt større grad enn de gjør i dag.

Moberg, har du forståelse for at Samspill ikke makter dette arbeidet?

Moberg: – Til en viss grad, men vi krever heller ikke ferdige produksjoner. Det vi forventer er mer aktive og strukturerte innspill. De trenger bare å være ferdige nok til at vi kan vurdere dem skikkelig. Samspill og de norske musikerne må huske at de konkurrerer med mange forslag fra andre steder, som holder meget høy kvalitet.

Men med så lenge verdensmusikkfestivalen mottar såpass høye summer fra statskassen – har ikke dere en forpliktelse til å bruke ressurser på å sikre at denne festivalen ikke blir et rent utenlandsk fesjå? Gir det ikke også uheldige signaler når norske artister nesten bare får sceneplass dersom de er oppvarmingsband eller med i et samarbeidsprosjekt?

Moberg: – Festivalen har et budsjett på 2.3 millioner. 800.000 står Rikskonsertene for, 500.000 kommer fra UD, og 100.000 er tilskudd fra kommunen. De resterende pengene må vi hente inn fra andre steder, så vi får langt mindre enn for eksempel Ultima-festivalen. Når det gjelder den signaleffekten du snakker om, synes jeg du trekker det langt. Vi må også ta hensyn til spillestedene. Smuget, som er av de flinkeste til å hyre inn verdensmusikere til vanlig, vil ikke ha de lokale musikerne i en festivalsammenheng, dem kan de booke inn ellers, til en billig penge.

Rad: – Jeg kjenner igjen holdningen om som går ut på at vi ikke er “bra nok”. Jeg har opplevd det mye, ikke bare fra rikskonsertene, men også fra spillesteder og arrangører.

Dette tyder jo på et stort sprik imellom hvordan dere oppfatter dere selv, og hvordan utenforstående ser dere?

Rad: – Jeg innrømmer at vi har et profileringsproblem generelt, men vi trenger som sagt hjelp for å få den norske verdensmusikken opp og frem.

Helt konkret – hva har dere tenkt til å gjøre annerledes neste år?

Moberg: – Neste år kommer vi til å sette opp en jubileumsproduksjon for å feire at festivalen er 10 år gammel. Denne produksjonen kommer antakeligvis til å inkludere lokale musikere, og vil vurderes som en hovedattraksjon om vi får inn nok innspill til å sette sammen en kvalitativt knallsterk produksjon.

Moberg bekrefter også at Rikskonsertene kommer til å jobbe videre med felleskonserter -Vi kommer også til å ha mer fokus på å kombinere flere band på en kveld, der kan gjerne ett eller flere være norskbaserte. Dette betyr ikke nødvendigvis at de norske skal fungere som oppvarmingsband. Vi vil også ha større fokus på det vi har snakket om idag, og være mer pågående overfor Samspill. Sutring er der verste jeg vet, så vi kommer til å gå sterkere ut og oppfordre dem til å bidra med sitt.

Hun avviser imidlertid at Rikskonsertene kommer til å overta det hun ser som Samspills arbeidsområder: -Vi kan ikke dra lasset alene, så jeg tror det kan bli morsommere og mer spennende om Samspill kan bli litt modigere, og komme med strukturerte forslag og idéer. Rikskonsertene hadde samtaler med daglig leder for Samspill, Jorunn Pedersen, allerede på Womex i år. Der diskuterte vi hvordan vi kunne bruke Samspill mer effektivt, og lage flere produksjoner sammen. Det aller beste hadde vært om vi sammen kunne bestemme hvem som skulle være med på denne festivalen fra norsk side – og den kompetansen sitter Samspill på.

Rad: – Vi på vår side håper å kunne fortsette med det vi gjør nå, det vil si musikklaboratorier og kommunikasjon med musikerne. Jeg er glad for å kunne presentere noe av dette arbeidet under neste års Oslo World Music Festival. Ellers vil vi være mer aktive overfor musikerne, og be dem om å komme med forslag til oss.

Kommer du til å stille på møtene i programkomiteen neste år?

Rad: – Vi har som sagt hatt musikere som har vært innom, men de har ikke blitt tatt imot.

Men hva om dere forteller musikerne at de skal komme til dere, og ikke direkte til Rikskonsertene? Vil det ikke bli enklere for alle om dere kan sile og strukturere forslagene til en attraktiv pakke?

Rad: – Gjerne for oss, da kan vi også øve større påvirkningskraft igjennom organisasjonen Samspill. Men Rikskonsertene må også gjøre noe med en generelt avvisende holdning til norske verdensmusikere. De føler at de ikke blir tatt seriøst, og det kan ingen av oss leve med.

Publisert:

Del: