KOMMENTAR: – Innen den klassiske musikken produserer de etablerte solistene og de institusjonelle aktørene cd’er som om verdens undergang var nær. Denne overproduksjonen som det sansynligvis ikke finnes en økonomisk begrunnelse for, er i ferd med å normalisere og strømlinjeforme fremføringen av den klassiske musikken på en måte en aldri før har hørt maken til. Det mener komponist Glenn Erik Haugland.

Glenn Erik Haugland, frontsize 07 (Foto: Snorre Nordhagen)

Av Glenn Erik Haugland, komponist

Den klassiske musikkindustrien kan med sin beskjedne omsetning knapt kalles en industri. Like fullt preges konsert-, cd- og operafeltet av en samlebåndsmentalitet sprunget ut av programmering tilpasset 1800-tallets borgerskap. Som kjent kan det gå år mellom hver gang en forfatter lanserer en ny bok, eller et band et nytt album.

Innen den klassiske musikken produserer de etablerte solistene og de institusjonelle aktørene cd’er som om verdens undergang var nær. Et norsk orkester kan på et år produsere over 100 konserter og 4 – 5 cd’er med 200 tildels vidt forskjellige verk.

En solist som Leif Ove Andsnes har ingen problem med å toppe dette.

Denne overproduksjonen som det sansynligvis ikke finnes en økonomisk begrunnelse for, er i ferd med å normalisere og strømlinjeforme fremføringen av den klassiske musikken på en måte en aldri før har hørt maken til. Tiden til forberedelser knappes ned og gir ikke lenger rom til fordypning i verkets hensikter, psykologi eller utenkelige fortolkningsmuligheter.

Det å begrense øvingene til like før konsert, har allerede lenge vært en trend i kammermusiker-adelen. Borte blir mulighetene til å prøve, feile, eller teste en tese eller ny idé. De ville prosjektene er blitt rasjonalisert bort. Vi kommer neppe i vår levetid til igjen møte personligheter som pianisten Glenn Gould eller komponisten Igor Stravinsky.

Hyperventileringen har imidlertid flere sider ved seg. Formidlerne av kunstmusikken har i mange år snakket om å få et nytt og yngre publikum i tale. For å få det til må en ta på alvor dette publikumsegmentets behov for å delta gjennom gjentakelse og fordypningsmuligheter. Orkestrenes samlebåndprogrammering kan aldri ta opp konkurransen eller skape samme grad av innforståtthet som 20 gangers gjennomlytting av favorittbandets nye cd, dvd, konsert og TV-jukeboks.

Det mange ser på som den reflekterte tankes musikk, handler altså om kortest mulig øvetid. Klassisk musikk er blitt den nye hypermusikken, med innstuderte innlevelsesbevegelser og skuldrene opp under ørene. For at den skal fungere er fremførelsene blitt avhengige av at utøveren er innforstått med den sedvanlige tolkningsnormen. På Festspillene i 2006 spilte fiolinisten Julian Rachlin 28 verk på 10 konserter i løpet av 14 dager.

Det er virkelig ikke noe å skryte av.

Tid er penger, skriker onkel Skrue i det han peser Donald i jakten på nye trilliarder. Tid er også musikk, med motsatt verdi.

Denne kommentaren stod på trykk i Bergens Tidende 7.11.2007. Haugland arbeider også som anmelder for BT.

Publisert:

Del: