– Den rockegreia om å ikke spille ballader er en kjepphest som sikkert hadde kledd oss veldig godt, men som vi ikke vil stå for. En god låt er en god låt uansett om det er en up tempolåt eller en ballade, kommenterer Rolf Yngve Uggen, alias Raldo Useless, til Ballade om Gluecifers nye musikalske mangfold på albumet “Basement Apes” som kan kjøpes i norske platebutikker fra i dag. Skiva har allerede blitt utpekt som en av årets beste rockeplater i Sveriges største avis Expressen, og høster jevnt over meget bra kritikk i Norge.

Rolf Yngve Uggen, Gluecifer

Ved siden av den harde kontante og kompromissløse rocken som har blitt bandet kjennemerke, har Oslos tighteste rockecombo gitt plass til elementer fra 1960-tallets popmusikk som The Who, enda mer av 1970-tallets heavyrock som Cheap Trick og Van Halen, og noe av den powerpopen som et band som The Barracudas stod for på 1980-tallet. Ikke minst er Sveriges storslåtte rockeflaggskip The Soundtrack of Our Lives en tydelig inspirasjonskilde for flere av låtene på Oslo-kvintettens seneste album. Men rockere i bygd og by, bli ikke skremt: Basisen er fortsatt Stones-rock, The Stooges, AC/DC, Ted Nugent, boogierock ala Backstreet Girls og amerikansk garasjerock som New Bomb Turks, Nine Pound Hammer og The Oblivians.

— Alle de største rockebandene har også hatt ballader på skivene sine. Disse låtene har gjerne vært noe av deres største hits. Dette gjelder band som Scorpions og Led Zeppelin. Personlig synes jeg noen av de feteste låtene til Ramones er balladene. Låter som “I Wanna Live” og “Bonzo goes to Bitzburg”. Om Ramones kan spille ballader så kan vel vi også gjøre det?, spør Danny Young og Raldo Useless sine tilhengere.

— “Bonzo goes to Bitzburg” er forresten en politisk låt om Reagan. Det er litt sjarmerende og søtt når man først skal gjøre en politisk låt at den blir så feil. Det finnes altfor mange rockeband som prøver å være politiske uten å ha satt seg inn i saken i det hele tatt, flirer Danny Young, men gir også i neste øyeblikk vike for et av de konservative norske rockernes mange fordommer:

— Det er greit med artister som Billy Bragg, Dead Kennedys og The (International) Noise Conspiracy fordi de er beleste og lever for sin sak. Det vi ikke liker er folk med et påklistret politisk patos. Det er bare veldig lett å drite seg ut om man skal gi seg inn på noe som man ikke kjenner. Du vil nok aldri høre en politisk Gluecifer-skive.

Den mest vanlige lesningen av punkens historie fra 1970-tallet går på at den britiske punken hadde politisk bevissthet, mens den amerikanske varianten enten var mer garasjepreget og utilslørt eller kunstferdig. Folk med litt lengre gangsyn vil kunne se at enhver tekst er politisk, og at den apolitiske tekst eller musikk kun er en illusjon. Det er nok tvilsomt om den nå avdøde Joey Ramone noen gang foretok bevisste politiske valg og hadde noe ønske om politiske statements utover “blødmen” “Bonzo goes to Bitzburg”, men Ramones kuttet i hvert fall ut all dritten; selvhøytideligheten og alt det som ikke betydde noe, og konsentrerte seg om å feire det som ble igjen. På 1990-tallet fikk de en forbundsfelle i form av norske Gluecifer. Bandet ønsket fra første øyeblikk å få tilbake noe av moroa og mystikken i rocken som grungens depressive og antisosiale stjerner hadde tatt bort, og lanserte seg selv med glimt i øyet som “Rockens konger”.

— Denne gangen ville vi gå utenom de rammene som vi tidligere har operert innenfor med The Stooges, punk og Motorhead som rettesnorer.Vi har alltid lyttet til mye annen musikk også. The Soundtrack Of Our Lives er et eksempel på et annet glitrende band som holder på med noe helt annet, forklarer bandets andre gitarist Raldo Useless.

— Vi har åpnet opp litt musikalsk og viser litt flere av våre egne referenser opp har sluppet flere personer til i låtskrivingsprosessen.. Det er likevel en ganske stram formel vi forholder oss til. Det er rock det vi gjør, utdyper Young.

Gluecifer har lenge vært størst i kjeften og tøffest i trynet blant de norske rockerne. Med det nye albumet “Basement Apes” virker bandet også å ha vunnet medias og platekjøperenes gunst. Singelen “Easy Living” har allerede befunnet seg på VG-lista et par ukers tid, og er forventet å entre albumlista denne uken. Bandet er booket inn til både Norwegian Wood-festivalen i Oslo, Ekstremsportveka i Voss og en rekke andre festivaler i sommer. Belønningen for lang og tro tjeneste er på vei når den trengtes som mest. Denne skiva var på mange måter et være eller ikke være for Gluecifer som et fulltidsband, men nå synes endelig norske rockere å ha trykket dem til sitt bryst.

Rent estetisk og musikalsk skiller Gluecifer seg fremdeles i liten grad fra sine forbilder. Det er bare det at det bandet har gjort et større spekter synlig.

— Vår produsent Kåre Vestrheim har nok også bidratt til at den nye skiva låter annerledes, mener Danny Young.

Hans bandkollega Rolf Yngve Uggen er mer opptatt av bandets endrede tilnærming til låtskrivingsprosessen.

— Før vi spilte inn denne skiva bestemte vi oss for at alt er lov. Dette gjorde at vi kunne leke mer med musikken og prøve ut nye ting.

— Det har vært flere låtskrivere enn før, sier Young støttende.

Tidligere var det bare Arne Skagen / Captein Poon som leverte ideer og låtmateriale til bandet. Denne gangen har vel du og Biff og Arne jobbet en del sammen?

Den “ubrukelige” Uggen forklare: – I veldig stor grad var det slik. Mange ideeene til låtene ble til på en hyttetur hvor jeg og Biff (Fridtjof Jacobsen; økonomisk reporter på NRK og vokalist i Gluecifer) og Arne kastet ut alle møblene og innredet et studio med min firespors kassettopptaker.

Det har vært en ganske omstendelig og tidkrevende prosess frem til bandets mest gjennomarbeidede og helhetlige skive.

— Det har tatt litt tid å spille inn den nye skiva. Vi har gjort det i små porsjoner av gangen. Først har vi lagt grunnkomp og ikke jobbet med mer enn seks låter av gangen, forklarer trommeslager Danny Young.

— Førstesesjonen var faktisk bare fire låter. Dette har vært veldig behagelig som en kontrast til at vi idligere har spilt inn 30 låter i samme sammenheng, innrømmer andre-gitaristen.

Også andre forandringer i innspillingsprosessen har gitt positive opplevelser for musikerne i Gluecifer.

–For første gang har vi spilt inn alt i Norge . Det har vært en veldig positiv opplevelse og veldig hyggelig. Folkene vi har jobbet med har vært veldig proffe. Det har vært “digg” å spille inn på pro-tools. Det gjør at jeg kan slappe mer av under innspilling og dermed blir trommingen på skiva også bedre. Skiva er spilt inn i to trinn – først analogt, før den er lagt over på pro-tools. I etterkant har vi gjort sang og gitarpålegg forklarer, Danny Young

Skiva er spilt inn i Sarpsborg i studioet til Vestrheim som er veldig glad i mellotron og i tillegg har både el-piano i studio. Vi har hatt med mellotron en gang før på en låt på “Riding the Tiger”. Skiva ble spilt inn i landlige omgivelser i sterk kontrast til forrige skiva, som ble spilt inn i Malmø hvor vi bodde i et hus med en utrivelig vibb og alt bare ble slitsomt og kjedelig.

— Jeg elsker mellotroner slik det blir brukt av artister som King Crimson, The Beatles og Black Sabbath med flere. Instrumentet har en egenartet form for sårhet og melodiøsitet som jeg er veldig glad i, forteller Uggen, som blant annet tidligere har spilt i pop- og garasjeband som Astroburger, The Tables, Lust-O-Rama og Stone-O-Saurus.

— Resultatet av innføringen av mellotronen og andre instrumenter som man ikke tradisjonelt forbinder med Gluecifer innebærer at vi har fått et mer åpent lydbilde. Generelt vil vi vel si at låtene er mer gjennomarbeidede. Vi har gått dypere inn i det som har vært Gluecifer og hver enkelt låt. Tidligere har det stort sett vært Arne som har kommet med sine ideer og låter til oss andre denne gangen har også andre personer i bandet sluppet til, forklarer han

— Denne skiva har blitt en lappeteppeaktigaffære og en annerledes erfaring. Vi spilte inn 27 låter alt i alt. Flere av låtene er spilt inn flere ganger. Fire av låtene på skiva er i hvertfall spilt inn to ganger. Det var en veldig annerledes måte å jobbe på. Vi har prøvd ut ulike arrangementer og tempo på låtene og sett hva som fungerte best. Det har vært veldig behagelig og fint, og også gjort at vi har fått til en bedre skive enn før, mener Danny Young

Bølgen av Scandinavian Rawk har etterhvert tatt helt av og fått sine mer eller mindre vellykkede avkom og bastarder i Drammen, Tromsø, Halden og Fredrikstad. Som med alle rockbølger og trender har det også denne gangen vært en viss utvanning og klorvasking underveis – noe som gjør at musikk som i utgangspunktet var både potent og energigivende, kan ha blitt tannløs og forutsigbar. På tide å bla over til neste side i rockehistorien,mener foregangsfigurene Gluecifer som startet med hard kompromissløs rock allerede i band som The O-Men og Angst på begynnelsen av 1990-tallet.

— Vi har også valgt et tyngre og hardere lydbilde og bytter ut en del elementer fra før. Vi rømte fra flammerocken med to telecastere, flirer Raldo Useless.

Young er også frigitt fra “Rawk”-fengselet.

— Vi var med fra starten sammen med blant andre Turbonegro, The Hellacopters og Backyard Babies. Etterhvert føltes det litt som om denne musikken hadde utspilt sin rolle. Det hele ble veldig stereotypt. Det å fortsette å spille denne typen musikk fortonet seg som endimensjonalt og kjedelig. Nå har vi kommet frem til fjerde platen og da var det på plass med litt forandring. Vi spiller først og fremst for oss selv og vår egen moro, og det føltes nå på plass med nye utfordringer. Vår tid med flammerocken var en kul tid der og da, men er ikke der vi er nå, forklarer Uggen.

Gluecifer drar snart ut på en fem-seks uker lang Europa-turne hvor det er spillejobber nesten hver dag. Aller først skal de imidlertid en liten tur rundt i kongeriket for å feire den nye skiva. Du kan oppleve dem følgende steder:

17. april: Studentersamfundet , Trondheim
18. april: Strøket, Tromsø
19. april: Det Akademiske Kvarter, Bergen
20. april: Folken, Stavanger

Til sommeren blir det festivalrunde både i Europa og her hjemme. Innbooket er blant annet Norwegian Wood sammen med det amerikanske alternativ metallbandet Tool.

Albumet er sterkt preget av lyden fra elektrisk piano og mellotroner, men i konsertsammenhenger møter man et annet, mer tradisjonelt Gluecifer:

— Nå bruker vi bare den vanlige rockebesetningen i forbindelse med konserter, så her er ikke orgelet med. Live bruker vi stillhet som et femte element som gir låtene mer luft, avslutter Young.

Publisert:

Del: