INTERVJU: Førre veke vart det klart av Thomas Søndergård er KORK sin nye sjefsdirigent frå sesongen 2009-10. Med det er ein etterlengta frontfigur på plass i orkestret som har vore utan sjef sidan Rolf Gupta forlot skuta i 2006. – Som dirigent handler mye om å få musikerne til å gå i samme retning. Noen ganger skjer dette umiddelbart, seier Søndergård, som kun hadde ei vekes røynsle med institusjonen då han fekk tilbod om jobb.

Thomas Søndergård/Foto: Marius Flatby/Kringkastingsorkestret

Av Ida Habbestad

Førre veke vitja danske Thomas Søndergård Kringkastingsorkestret for andre gong. Under årets siste superlørdag dirigerte han musikarane i verk av Mozart og Carl Nielsen – og same veke kunne orkestret lansera at deira nye sjefsdirigent er på plass.

Den 39 år gamle dirigenten debuterte i 2005, og har altså ei høvevis kort røynsle som orkesterleiar. Men mykje musikalsk røynsle har han likevel samla gjennom ei årrekkje som utøvar – mellom anna som paukist i Det Kongelige Kapel i København. Der vart han tilsett i 1992.

Me lurer på kva som fekk han til å ynskja seg over i dirigentyrket?

– Utviklingen mot ønsket om å dirigere har skjedd over mange år. Vi har et veldig fint bibliotek i Holsterbro på Jylland hvor jeg vokste opp. Her fantes det alt på 70-tallet et stort utvalg av musikk, og nesten hver gang jeg lyttet til musikk på biblioteket, tok jeg partituret med meg hjem. For meg var det liksom boken som ”hørte til” musikken.

– Det var nok her det hele begynte, sammen med en sterk fascinasjon over å se symfoniorkestre på TV. Senere, da jeg var med i EU sitt ungdomssymfoniorkester som to ganger i året turnerte i Europa, fikk jeg spille med størrelser som Claudio Abbado, Zubin Mehta, Vladimir Ashkenazy og Carlo Maria Giulini. Jeg merket hvilken forskjell de kunne gjøre, og visste ganske enkelt at dette ville jeg være en del av. Det begynte i det små med kammermusikk, siden som paukist i orkester – og så oppdaget jeg vel at jeg var for nysgjerrig til bare å bli sittende bak instrumentet, fortel Søndergård.

Lang masterclass bak paukene

Som dirigent er han autodidakt. Men ikkje berre studieløp og masterclasses kan gje innsikt i orkestermediet, hevdar han.

– På en måte har jeg deltatt ved den lengste masterclass man kan tenke seg, ved å sitte som paukist i Det Kongelige Kapel. Der studerte jeg nærmest hver eneste dag dirigentene, og jeg ser jo tydelig at det har utviklet meg. Men en ting er å bli inspirert av hvordan noe gjøres eller å ha meninger om hvordan det i hvert fall ikke skal gjøres. En annen er å gå på podiet og faktisk dirigere.

KORKs nye sjefsdirigent har tydeligvis funne ein måte tilnærma seg utfordringa, og han gjer det godt. Då han debuterte i 2005 kom ovasjonar frå mange hald, og sidan har han på kort tid rukke å dirigera samtlege store danske symfoniorkestre samt orkestre som Birmingham og Bamberger. Vidare har han vitja operahus, med klassikarar så vel som med nyare repertoar.

I Noreg er det først og fremst KORK og Stavanger Symfoniorkester som har fått besøk. Førre sesong deltok han under nok ein superlørdag-konsert, då med verk av Berlioz og Beethoven, medan han dirigerte Stavanger i dets ulike underbesetningar under kammermusikkfestivalen i 2007.

Opplever han skilnader mellom norske og danske forhold?

– Jeg opplever nok at mentaliteten kan være annerledes når jeg arbeider i Danmark. Jeg finner en større plass til entusiasme både i Norge og Sverige, som er de nordiske landene jeg har jobbet mest. Det kan godt hende at dette handler om at jeg selv er fra Danmark, og at orkestre generelt forholder seg på en annen måte når det kommer en utenlandsk dirigent på podiet. Generelle uttalelser er dessuten vanskelige; selvfølgelig er det ikke alltid slik. Men jeg finner altså i enkelte danske orkestre krefter som trekker energien i en motsatt retning av entusiasme. Jeg tror ikke dette bare gjelder når jeg er til stede.

– Det motsatte opplever jeg med KORK. Jeg må si at jeg gjennom den halvannen uke jeg har arbeidet med dem merker få, om noen hindringer når vi lager musikk sammen. Sist jeg var her tenkte jeg etter kun få dager at jeg gjerne ville samarbeide videre med orkesteret. Det er noe av grunnlaget for at jeg takket ja til jobben, svarer dirigenten.

For denne drøye veka var alt du hadde av røynsle med orkestret då du fekk tilbod og aksepterte?

– Ja, men det er ikke så rart. Som dirigent handler mye om å få musikerene til å gå i samme retning. Noen ganger skjer dette umiddelbart – man merker raskt om man har en god kontakt eller ikke. Jeg tror dette forholdet går begge veier. Det handler også om at orkestret spontant gir uttrykk for om de kan bruke sin dirigent.

– En annen årsak til at jeg gjerne ville jobbe her, er at jeg opplever innstillingen i orkesterledelsen som positiv, sunn og nytenkende, hevdar han.

I dialog med orkestret

Den positive innstillinga til alle deler av organisasjonen kjem godt med. KORK har vore utan sjefsdirigent sidan Rolf Gupta gjekk av i 2006. Spekulasjonar om ei eventuell nedleggjing av orkestret var dessutan oppe med jamne mellomrom, både tidleg i årtusenet og i 2005 då John Bernander overtok som kringkastingssjef, og krav om marknadstilpassing og eigeninntening nok ein gong var i fokus. Orkestret har altså i fleire omgongar vore prega av manglande stabilitet – før dåverande kulturminister Valgjerd Svarstad Haugland freda orkestret – også det i 2005.

Søndergård meiner han ikkje kjenner historia godt nok til å sjå kva spesifikke utfordringar det har å vera det siste leddet i ein vonleg stabil vidare drift av orkestret. Det viktigaste for hans del er uansett det musikalske arbeidet, meiner han.

– Jeg ønsker jo selvfølgelig å bidra til en mer stabil steming i orkesteret, og å sette meg bedre inn i historien. Men mye av hva vi musikalsk trenger er der godt på vei. Man fornemmer hos KORK den avgjørende energien som skal til for å skape grunnlag for den type konserter hvor publikum virkelig er interesserte i å følge orkesterets utvikling.

Slik KORK er styrt i dag har sjefsdirigenten ikkje heile det overordna kunstnarlege ansvaret, men har kunstnarleg råderett over eit minimum på seks konsertar. I tillegg fungerer han, som orkesterleiinga definerer det, som ”musical advisor”. Søndergård virkar komfortabel med denne ordninga, og har per dags dato ingen konkret plan for kva repertoar og stilretningar som vil vera sentrale i konsertane han er tildelt.

I staden er han oppteken av dialog.

– Jeg har ingen radikale endringer eller prosjekt i første omgang. Snart skal jeg møte orkestrets første gjestedirigent, Andrew Manze, for å samtale om hvordan vi sammen kan sørge for et så interessant repertoar at orkestret vil føle at de tre årene jeg har her vil gå unna på et øyeblikk. Hva slags repertoar dette er, kan jeg ikke si sikkert enda. Men det handler om å finne en blanding av noe som kler orkesteret og noe vi kan overraske dem med; noe som passer til orkesterets størrelse, men også utfordrer det. Kork er jo ikke et stort symfonisk orkester – men kanskje kan man tenke seg fremføringer av symfonier av Sibelius eller Brahms, som begge normalt er fremført nokså stort og tungt. Jeg tror saktens man kan spille Brahms musikk med mindre strykebesetninger – tenke ham litt i retning Schumann. Sibelius kunne man også tenke seg mer slankt.

– Men så er vi ikke bare to som bestemmer. Jeg har allerede hatt et møte med programkomiteen hvor jeg har fortalt hva som er viktig for meg. For meg er det også viktig at orkesteret får anledning til å gi uttrykk for hva de ønsker. Om de formidler hva de savner å spille, eller hva de kanskje mener de har gjort for mye, er det viktig at de blir hørt. Ved en slik kommunikasjon oppnår vi de beste konsertene. Det bør være en selvfølge å legge til rette for at begge parter ønsker det samme, men slik er det åpenbart ikke i en del orkestre.

Faren i det konstaterande

Søndergård stiller seg altså stort sett open for det meste av repertoar. Berre barokkmusikken held han seg førebels unna, om enn denne musikken fascinerer han sterkt. Konsertverksemda hans så langt antyder ei god breidde, men med vekt på det nyare, og truleg aller mest opera.

Vil du seia at operaen og det nye er dine spesialområde?

– Jeg vil nok si at i kraft av å ha sittet i et operaorkester i så mange år, ligger mye av kunnskapen og en stor del av mitt hjerte i vokalmusikken. Men jeg har også spilt og hørt en del operaer så mye at jeg helst ikke vil gjøre dem før om 10 år!

– Men der er erfaringer jeg virkelig prøver å trekke med meg fra operaen inn i det symfoniske arbeidet. Den viktigste er ideen om orkestret som akkompagnatør; det å innimellom kunne se orkesteret som en venstrehånd: som både balanserer og er fleksibel. Dessuten mener jeg at de vokale linjer fra operaen er noe av det viktigste som føres over i orkesteret, å være inspirert av vokale linjer rent instrumentalt. Operaen ligger mitt hjerte nær, men den symfoniske musikken er en flate jeg gleder meg til å videreutvikle.

Kva gjeld kritikken som med jamne mellomrom dukkar opp – med etterlysningar av den norske nye og eldre musikken på orkesterrepertoaret – har sjefsdirigenten klåre meiningar.

– Jeg vil bestemt ta tak i denne musikken, og det tror jeg det er en vilje til å gjøre også hos orkesterledelsen. Foreløpig kjenner jeg ikke så mye norsk musikk, men er nysgjerrig på på lære mer om den. Jeg ser også faren for stagnasjon dersom man bare konstaterer sin kultur. I Danmark blir vi gang på gang fortalt at Carl Nielsen er den største danske komponisten. Ikke dermed sagt at han ikke er det, men repetisjonen av dette utsagnet må ikke lukke for å søke frem nye komponister og verk, meiner Søndergård.

Som avslutningsvis held fram spelegleda som sin største visjon for tilversla med KORK.

– Jeg vil forsøke å gi så mye mening som mulig til samarbeidet. Samarbeidet må spre glede som må være merkbar for publikum. Veien dit er mangfoldig, seier Søndergård.

Publisert:

Del: