INNLEGG: Som konstituert kultursjef i NRK er ikke Alf Magnus Reistad en mektig mann, men han rir på en mektig pludrende tsunami som vil oversvømme oss alle langt inn i fremtiden, skriver regissør Torgny Skogsrud.

Torgny Skogsrud

Helge Iberg skriver et seriøst og gjennomarbeidet hjertesukk over spisskulturens manglende tilstedeværelse i mediebildet. Hans hovedanliggende er en oppfordring til TONO om å bruke sine midler mer selektivt til fordel for en større medieeksponering av den seriøse kunstmusikken. Det er på vegne av kunstmusikkens opphavsmenn og kvinner han skriver sitt innlegg i Ballade. Men teksten favner langt videre. Problemstillingen rammer etermedienes stadig mer stemoderlige behandling av seriøs kunst og kultur. Og her er ikke NRK det unntaket en lisensfinansiert statskanal burde være

NRKs konstituerte kultursjef Alf Magnus Reistad velger å tolke Iberg på en nedlatende måte. Slik jukser han til seg retoriske poeng han ikke har dekning for. Det er ikke til å unngå å registrere en hoverende tone i en lettbent og nonchalant form som ikke kler en kultursjef i vår statskanal. Det kan han likevel gjøre med lett hjerte. Reistad målfører NRK sin sak i sitt innlegg. Ikke bare det ! Hele den globale utviklingen underbygger kultursjefens mandat: Det dreie det seg om å sørge for at ytringer og ytringsformer som ikke selger blir fjernet eller marginalisert, slik at de ikke hemmer konkurransen. En fordekt form for sensur under kommersialismens despoti. Han risikerer med andre ord ikke særlig annet enn små protester i leserinnlegg. Det bidrar neppe til større irritasjon enn litt kilenhet. Sånt kan til og med være behagelig for noen.

I raljerende vendinger råder han Iberg til å ta et kommunikasjonskurs hos Wolfgang Plagge. Ufrivillig legger han fram et slående eksempel på en person som ble løftet til skyene av NRK som barnestjerne, og som ble spyttet nådeløst ut da vidunderbarnet kom i puberteten. I dag er Plagge en middelalderende mann som har levd i medieskyggen som halvkjent komponist i mange år. Han har såvisst ikke blitt godt behandlet av NRK. Men nå har man sett noe salgbart ved mannen. Ikke som komponist, men som pratmaker og synser. Fint for ham, men det er ikke poenget. Wolfgang Plagge har måttet tabloidisere seg for å bli tatt inn i NRKs tvilsomme varme. Så hva han vinner på det som kunstner skal være usagt.

Og da, er vi tilbake til poenget: At det ikke er eksponeringen av enkeltpersoner for eksponeringens skyld Iberg bringer til torgs, men ønske om å knytte kunstneren til kunstverket, i den hensikt å gjøre kunstverket eller kunstformen kjent for et større publikum. Og det er som sagt noe ganske annet enn hva Reistad insinuerer.

At Reistad med stolthet viser til NRKs nyskapninger i P2; Mozart og Madonna og Kort og klassisk, sier sitt om hva man kan vente seg mer av på den klassiske sendeflaten. Begge programmene står for en tynn suppe i skjæringspunktet mellom klassisk og underholdning. Dette er et svik mot de som streber etter noe mer enn raske penger og tryneberømmelse.

Det verste eksemplet er likevel Nobélkonserten. En amerikanisert overfladisk og gusjerosa lapskaus servert først og fremst til ære for alle de ureflekterte amerikanere som likevel ser fjernsyn denne kvelden. Men også til deres “åndsfrender” i verden forøvrig. Prisvinneren og problemstillingen er redusert til symbol og statist for den heslige forestillingen. Kontrasten mellom prisvinnerens ofte meget alvorlige situasjon og konsertens flørt, virker mer som et hån enn en feiring. Og her er kanskje kjernen i vår problemstilling.

”Når jeg hører ordet kultur, avsikrer jeg min pistol” er et kjent nazisitat. At det er en uakseptabel holdning, har de fleste vært enige om – i teorien. I virkelighetens verden derimot, har de kommersielle kreftene kommet meget langt i å svekke kulturen. De bruker ikke pistol. Det ville ført til store protester. Nei, de sultefôrer den langsomt til døde. Hvorfor gjør de det? Konkurranse selvfølgelig!

Men skal en lisensfinansiert kanal til de grader være en rævdilter etter de kommersielle? De som stadig flørter med det laveste i oss? Er ikke det å kaste barnet ut med badevannet?

Uten kanskje å ville det har NRKs overordnede mål blitt å gjøre folk til fleksible konsumenter. En holdning de har adoptert i konkurransen med de kommersielle kanalene. Det meste er laget for å skape spenning. Det forleder oss lett til å tro at det formidles noe viktig. Tyntflytende junckfood, er hva det er. Programmer som kan gi næring og eventuelt være med på å gjøre oss til bedre mennesker blir stadig mer marginalisert. De er statskanalens forlegne alibier. Prinsippet er at den ytringen som ikke betaler seg, heller ikke er verdt å ytre. En fordekt og ganske uangripelig form for sensur.

Dette er ikke Davids kamp mot Goliat. Da hadde det vært håp. Utviklingen kommer til å fortsette i uoverskuelig fremtid uavhengig av alle protester.

Som konstituert kultursjef i NRK er ikke Alf Magnus Reistad en mektig mann, men han rir på en mektig pludrende tsunami som vil oversvømme oss alle langt inn i fremtiden. Det er å håpe at generasjoner etter oss kommer på bedre tanker og at de ser på vår forvaltning av mediene som en skammelig epoke.

Torgny Skogsrud er regissør.

Publisert:

Del: