– Som en av de mest profilerte artistene under by:Larm 2007 kan det virke underlig at akkurat Datarock går ut med kritikk av årets avvikling. Det sier jo litt om hvor dårlig forholdene var, skriver Datarocks Fredrik Saroea i dette innlegget. Han har en soleklar oppfattelse av arrangementet: – Av de 300 konsertene Datarock hittil har spilt vil vi påstå at dette var blant det absolutt sletteste vi har opplevd av arrangørteknisk avvikling. Dora er et av de mest uegnede lokalene vi har vært borte i, og artistbehandlingen er noe av det verste vi har vært med på.

Datarock 2006 (Photo: Knut Aaserud)

Av Fredrik Saroea, Datarock

by:Larm er et helt uvurderlig verdifullt verktøy for norsk musikkbransje. PR- og markedsansvarlig for by:Larm setter fokus på realitetene og imponerer stort i innlegget sitt på ballade.no den 15.februar 2007.

“Forrige helg kom nærmere 20.000 besøkende til by:Larm som ble arrangert for tiende året på rad. I år ble det ble avviklet 200 konserter, det ble holdt 1760 møter mellom norsk og internasjonal musikkbransje og det ble gjennomført 50 seminarer på både norsk og engelsk.”

Og alt dette på bare en helg. Er det ikke vanvittig hvor mye man kunne fått med seg på tre dager?

“by:Larm har ikke bare vokst til å bli Norges viktigste musikkonferanse, by:Larm er blitt Skandinavias største og viktigste bransjefestival. Utenlandske aktører har til og med gått så langt i å omtale by:Larm som verdens beste og mest originale i sin sjanger.”

Fantastisk! Utrolig!

Dette er jo helt fantastisk. Festivalen har altså blitt så god at utenlandske aktører vurderer by:Larm som bedre enn Midem i Frankrike, Popkomm i Tyskland og SXSW i USA. Dette er jo intet mindre enn utrolig. Uten å måtte dra jorden rundt kan norske artister altså nå ut til internasjonale aktører hjemme i Norge? Jeg har sett det med egne øyne. Både den norske, skandinaviske og øvrige bransjen var i aller høyeste grad representert.

2007 var det året Datarock virkelig fikk stort utbyttet av å delta på by:Larm. Fredag ved midnatt stod nemlig Datarock mannsterke på den største scenen på gigantiske Dora. Salen var pakket, og jammen stod ikke vår store helt Gerald Cassale fra bandet Devo midt blant de 1500 dansende publikummerne.

For første gang hadde Datarock en bortimot to helsiders omtale i Norges største avis, Verdens Gang. Vi gjorde masse intervjuer. Vi hadde møter med en rekke utenlandske aktører. Vi fikk forsiden og en to helsiders strålende anmeldelse i festivalens engelskspråklige avis. Konserten var fantastisk, og hvor enn vi gikk fikk vi komplementer av alle og enhver.

Som en av de mest profilerte artistene under by:Larm 2007 kan det virke underlig at akkurat Datarock går ut med kritikk av årets avvikling.

Det sier jo litt om hvor dårlig forholdene var.

Hadde kritikken kommet fra et band uten synlig utbytte av å delta, er det mulig kritikken kunne blitt avfeid som surmuling. I vårt tilfelle er vel akkurat det beviselig ikke tilfelle. Det er i det hele tatt interessant å notere seg at ingen andre artister har gått ut med negativ tilbakemelding.

De tauses sak

Vegrer norske artister seg mot å kritisere by:Larm? Datarock taler i så fall gjerne de tauses sak.

Av de 300 konsertene Datarock hittil har spilt vil vi påstå at dette var blant det absolutt sletteste vi har opplevd av arrangørteknisk avvikling. Dora er et av de mest uegnede lokalene vi har vært borte i, og artistbehandlingen er noe av det verste vi har vært med på.

I vårt tilfelle hadde vi tross alt med oss både tourmanager og erfarent crew, så den mangelfulle kommunikasjonen, servicen, transporten og praktiske tilretteleggelsen ordnet seg noenlunde greit. Våre ansatte derimot hadde problemer med det aller meste, noe som får meg til å tro at uetablerte artister virkelig må ha hatt vanskeligheter med konsertavvikling på Dora.

Tanken bak det å bruke ubåtbunkeren Dora har sikkert vært god. Her hadde man plass til å huse en rekke scener, og på den måten fikk man samlet aktiviteten på ett sted. Problemet er at valget av lokale synes å inngå i en helt annen agenda:

”Agendaen til bygg:Larmer å snu vante forestillinger om hva byen er, og hvordan den kan brukes, på hodet. Vi vil trekke fram undergrunnskultur, sosiale boformer og hard lek: altså fruktbar interaksjon mellom kunst og kommers. Vi skal bruke Østbyen (Nyhavna) som case.”

For det første var Dora langt fra tilfredsstilende utbedret for festivalavvikling. Det var nesten 20 minusgrader ute, og inne var det iskaldt. Det innleide sceneapparatet (lyd, lys, backline, crew og scenemester) var helt upåklagelig, men alt annet var undermåls.

De ulike rommene på Dora var dårlig skiltet, uten noen informasjon om hva som skulle skje på den individuelle scenen. Man kunne orientere seg ved hjelp av kart i programmet, men det var mørkt og trangt og slettes ingen selvfølge at man hadde programmet for hånden.

Det var trengsel overalt, og det var lett å gå seg vill i det enkle men forvirrende systemet av dører, ganger og scener. Alt utenom sceneapparatet minnet egentlig om det en kunne forventet av en amatørfestival avviklet i en okkupert industrilokale uten subsidier eller profesjonell bistand. Hvordan i all verden var det mulig?

Der var ingen artistansvarlig eller synlig produsent til stede, og så vidt vi vet hadde festivalen bare én kontaktperson for artistene.

Det var ingen privat trasé mellom scene og backstage.

Det var ingen som sørget for elementære ting som vannflasker bak og på scenen. Backstage var opp en etasje via travle fellesområder, i en iskald gymsal seksjonert inn i 6 kvadratmeters båser med metallgjerder. Møblene var et bord med to trebenker, og den iskalde båsen skulle deles med to andre band.

Vi har rett og slett aldri opplevd noe så elendig og nitrist, for ikke å glemme uprofesjonelt, upraktisk og upassende.

En eim av mugg

Da vi ankom den båsen vår rundt 22:30 var det verken kaffe, te, snacks, brus, øl eller vin tilgjengelig backstage. Det stod heldigvis tilgjengelig hele to mugger med vann, noen plastbegre og en kald gammel pastasalat fra tidligere på dagen, men for å få i oss varm drikke måtte det tekniske crewet vårt forlate Dora for å kjøpe take-away.

Slik skal det vel ikke være på en festival som feirer tiårsjubileum med et budsjett som er så stort at festivalstøtten på 500.000 kr fra Norsk Kulturråd bare utgjør 4 % av den fulle finansieringen?

Poenget med en privat, komfortabel backstage er jo nettopp det at artisten skal kunne varme opp fysisk og psykisk til konserten.

Problemet med Dora var at ingenting lå til rette for noen av delene. Om by:Larm ønsker å presentere artister for internasjonal bransje, burde ikke da forholdene være optimalt tilrettelagt for maksimal ytelse?

Alt dette kan virke grinete å poengtere, men poenget er at denne typen service viser en totalt manglende respekt for artisten.

Vi snakker med andre ord om en artistfremmende festival der bransjen på sin side drev møtevirksomhet på feiende flotte Britannia Hotel (hvor de også bodde) godt tilrettelagt med konferanse- og møterom med alle fasiliteter tilgjengelig uten engang å måtte bevege seg ut i de bitende minusgradene.

Artistene derimot ble i verste fall innlosjert på ungdomsherberger hvor man forberedte seg til kveldens konsert i en deilig eim av mugg og diskomfort etterfulgt av stress, kulde, elendig behandling og dårlig selvfølelse.

De fleste artistene honoreres med en beskjeden utgiftskompensasjon noe som betyr at mange artister taper penger på å stille opp. Hvordan kan man da behandle artistene så dårlig?

Tar by:Larm artistene seriøst?

Fordi at by:Larm tilbyr artisten en så unik mulighet til å vise seg frem for bransjen at artisten bør være fornøyd med hva som helst? Hva er egentlig holdingen i by:Larm? Alt tyder jo på at by:Larm overhodet ikke tar artistbehandling seriøst. Ønsker ikke by:Larm optimale konsertforhold?

For mange er dette første erfaring som festivalartist, og med tanke på hvilken festival by:Larm er burde jo opplevelsen være udelt positiv og inspirerende. Det kan den ikke ha vært for noen av artistene som opptrådte på Dora.

Det er mye godt å si om by:Larm. by:Larm er virkelig et fantastisk tiltak, men måten festivalen behandler artistene på sender utrolig negative signaler til spirende artistkarrierer.

Mange har nok fått et unødvendig negativt bilde av hvordan bransjen fungerer på by:Larm i 2007.

Publisert:

Del: