Denne helgen fremfører CIKADA og ELISION Ensemble Richard Barretts verk “Dark Matter”, som en del av Oslo Kammermusikkfestival. Med billedkunstner Per Inge Bjørlos skulpturer, møbler og lyssetting som kulisser, ligger alt til rette for en konsertopplevelse helt på siden av det konvensjonelle. Bendik Hagerup har skrevet programteksten til “Dark Matter” – som Ballade her bringer videre til forklaring og forlystelse.

Dark Matter 2001

Av Bendik Hagerup

Sort materie er et stoff som ifølge astrofysikken fyller mesteparten av universet. Denne materien har riktignok aldri blitt observert, men såfremt de matematiske ligningene for universets fysiske lover skal gå opp, er den teoretisk sett nødt til å finnes der ute. Sort materie kan derfor stå som et bilde på det ukjente, på krefter vi bare kan ane eksistensen av, og den forteller oss derfor også noe om hvordan vi mennesker forsøker å forstå og forklare verden. For når vi artikulerer matematiske formler for å beskrive naturen, er det umulig å si om disse faktisk finnes som reelle “lover” i naturen, eller om de kun er manifestasjoner av prosesser i den menneskelige hjerne som vi projiserer over på den observerbare virkeligheten. Det er altså ikke sikkert hvorvidt disse teoriene faktisk sier oss noe om hva som finnes der ute, eller om de sier oss mer om hva som finnes i vårt indre.

Slike tanker er også relevante når vi skal snakke om musikk. Noe reduksjonistisk kan man si at måten vi lytter til musikk på ikke er annet enn en form for mønstergjenkjennelse, og man kan derfor spørre seg hvilke mønstre det er vi lytter til. Ligger de nedfelte i den klanglige materien som musikalske “naturlover”, eller hører vi så å si bare gjenklangen av mønstre og prosesser i den menneskelige hjerne?

Det er slike spørsmål rundt bevissthet og persepsjon som danner det konseptuelle utgangspunktet for DARK MATTER, et helaftens verk som forener kreftene til komponist Richard Barrett, billedkunstner Per Inge Bjørlo og ensemblene Cikada og ELISION. Verket befinner seg et sted mellom konsert, utstilling og musikkteater, ved at både publikum og utøvere bokstavelig talt befinner seg i en gigantisk installasjon av stål og glass, hvor man i løpet av de 90 minuttene verket varer utsettes for en jevn strøm av elektroniske og akustiske klanger i stadig bevegelse.

DARK MATTER ønsker derfor ikke å presentere publikum for et lukket narrativ, men etterstreber å skape en situasjon som i så stor grad som mulig innbyr en til selv å sette sammen biter og fragmenter til en sammenheng, om enn aldri så fragmentert. Tilhørerne (eller tilskuerene om man vil) oppfordres til å bevege seg fritt rundt i fremførelsesrommet, og enhver opplevelse av verket vil derfor nødvendigvis være unikt for den enkelte lytteren, bestemt av dennes fysiske og mentale bevegelser gjennom ulike rom og akustiske omgivelser.

Musikalsk sett er DARK MATTER et amalgam av en rekke kortere stykker, satt til tekster som viser hvordan mennesket til ulike tider har betraktet universet, fra en eldgammel egyptisk skapelsesmyte over kosmologiske spekulasjoner fra tidlig gresk filosofi før vi ender opp i Samuel Becketts innesluttede univers. Komponist Richard Barrett sier at verket i utgangspunktet var tenkt som et “kosmologisk oratorium” i den forstand at det forholder seg seg til vitenskapelige teorier slik mye tradisjonell vestlig musikk har forholdt seg til religiøse dogmer. Det virker derfor på mange måter logisk at DARK MATTER er dedisert til Iannis Xenakis. Xenakis’ virke kan på mange måter sees som et forsøk på å skape en slags kosmologi for det tyvende århundre, og han hentet mye inspirasjon fra de greske pre-sokratene (som Barrett ikke overraskende henter tekster fra til khasma, det tredje avsnittet i DARK MATTER). De gamle grekere skilte mellom den ekte sannheten, som var forbeholdt gudene, og doxa, den kunnskapen som kunne bli menneskene til del, og som derfor alltid kom til å forbli ufullstendig og på ett vis allegorisk. Som en følge av dette er de fleste pre-sokratiske teorier ofte vakre og logisk fullendte som tankeeksperimenter, men ikke alltid like anvendelige for å forklare virkeligheten. Det er nettopp denne holdningen til refleksjonen som vakker og verdifull i seg selv, men til syvende og sist likefullt utilstrekkelig, som preger det tekstlige utvalget i DARK MATTER – en spekulativ holdning til kunnskap som moderne vitenskap til dels underslår i sine krav til empiriske beviser, og som i våre dager derfor kanskje i større grad tilhører kunstens domene.

Det musikalske språket som ledsager disse tekstene er ikke mindre spekulativt. Barrett forsøker bevisst å unngå konvensjoner som kan veilede lytteren, og DARK MATTER er følgelig blitt et rikt og på mange måter uoversiktlig verk. Til tross for at det er mulig å peke på indre sammenhenger mellom ulike deler av verket, er disse knapt hørbare. Den gjengse idéen om at et stykke musikk helst bør være basert på et begrenset antall tydelig artikulerte idéer som kan holdes opp som tematiske referansepunkter underveis, ligger fjernt for Barrett, og DARK MATTER er et lappeteppe av ulike teknikker utledet av alt fra renessansepolyfoni til kvantefysikk. I den grad det finnes én underliggende (musikalsk) struktur i DARK MATTER, kan man derfor noe flåsete hevde at dette er Richard Barretts mentale struktur, hva nå enn den måtte bestå av. Det som binder nettverket av idéer og assosiasjoner sammen er at de alle har oppstått over tid fra prosesser som pågår i ett individs (under-)bevissthet, og ved å observere resultatet av dette kan vi kanskje lære noe om disse prosessene, og idéelt sett noe om den menneskelige bevissthet generelt. Det er dette forholdet Barrett sikter til når han hevder at det å komponere (og i forlengelsen av dette, det å fremføre eller lytte) er en måte å studere “fantasiens struktur” på, en måte som kan komplementere mer vitenskapelige metoder.

DARK MATTER er et foreløpig høydepunkt i Barretts produksjon, en produksjon komponisten selv betrakter som ett eneste stort uavbrutt arbeid der enkeltstykker er mer å betraktre som avleiringer av en kontinuerlig prosess enn som avrundete helheter. Den indre utviklingen i dette arbeidet har foregått gradvis ved at stadig nye elementer og nivåer har blitt innlemmet i det, både hva angår klangmateriale, kompositoriske teknikker og valg av medier. Etter å ha jobbet utelukkende med instrumentalmusikk på 80-tallet, for så å gi seg i kast med tekstlig materiale i en rekke stykker på 90-tallet, var det derfor et naturlig skritt å inkludere rommet som et ytterligere parameter.

Valget av Per Inge Bjørlo som samarbeidspartner var et logisk valg ettersom det finnes en rekke paralleller mellom de to kunstnerne. Sentralt for Barretts måte å komponere instrumentalmusikk er det komponisten selv kaller en “radikalt idiomatisk” tilnærming til instrumentene. Dette vil si at instrumentalstemmene er utarbeidet med tanke på det fysiske og energiske forholdet mellom utøver og instrument, og det resulterende, ofte rødglødende, uttrykket oppstår vel så mye gjennom frigjøringen av rent fysiske energier som ligger latente i instrumentene, som det gjør gjennom mer tradisjonelle musikalske og akustiske betraktninger.

Dette finner sitt motstykke i Bjørlos tilnærming til de ekspressive egenskapene som ligger i fysiske materialer. Det er et sentralt poeng for Bjørlo å arbeide med råmaterialet på en slik måte at de energiene og prosessene som er involverte i å frembringe de endelige formene innkapsles i sluttresultatet. Arbeidet hans oppnår slik sin ekspressive kraft vel så mye gjennom de sporene og arrene produksjonsprosessen etterlater som gjennom produktene i seg selv, på samme måte som klangmaterialet hos Barrett er et resultat av hvordan det har blitt frembragt.

Til syvende og sist bærer likevel DARK MATTER hovedsakelig preg av å være et uvanlig konstruktivt samarbeid mellom alle de involverte partene. Det har alltid vært et poeng for Barrett å arbeide så tett som mulig med de ensemblene og musikerne han skriver for, og for at et verk av slike proporsjoner som DARK MATTER i det hele tatt skal være mulig å gjennomføre, kreves det en dedikasjon de aller færreste er villige til å gi. DARK MATTER er derfor skrevet helt konkret med tanke på de medvirkende utøvernde fra ELISION og Cikada, med slike følger som at partituret ofte angir hvilke musikere som skal spille en stemme snarere enn hvilket instrument denne spiller.

Barrett og ELISION har tidligere arbeidet sammen ved flere anledninger, noe som blant annet har resultert i de to syklusene negatives og Opening of the Mouth. Med DARK MATTER har komponisten også innledet et tilsvarende samarbeid med Cikada under ledelse av Christian Eggen, og det er vel ikke urimelig å anta at Cikadas vilje til å gi seg i kast med et slikt kjempeprosjekt som dette var en medvirkende årsak til at de tidligere i år ble tildelt Nordisk Råds Musikkpris. DARK MATTER er derfor ikke bare en hyllest til den menneskelige tanke, men også den menneskelige evne til å utveksle og formidle idéer og tanker, og i siste instans en spektakulært anneledes konsertopplevelse.

Dark Matter fremføres lørdag 20. og søndag 21. august, i sal 4 ved Kunsthøgskolen i Oslo. Dark Matter” er støttet av Norsk kulturråd, Fond for utøvende kunstnere, Fond for lyd og bilde, Norske Skog Follum, Ringeriks-Kraft, Sparebank1Ringerike, NoTAM, Arts Queensland og Australia Council. Forestillingen er produsert av CIKADA og ELISION Ensemble som en del av Oslo Kammermusikkfestival.

Publisert:

Del: