INTERVJU: Daniel Meyer Grønvold utgjør en tredel av Minn Minn Lights som spiller på all Ears denne uken. Meyer Grønvold har sin unge alder til tross allerede rukket å gjøre seg bemerket både som soloutøver og i flere bandkonstellasjoner. Minn Minn Lights spiller teksturbasert impro som fokuserer på klanger og timing. Vi har snakket med Meyer Grønvold, som blant annet kan fortelle at det var Sonic Youths ”Washing Machine” som åpnet hans ører for eksperimentell musikk.

Daniel Meyer Grønvold

Av Bjørn Hammershaug

Daniel Meyer Grønvold spiller gitar og knotter med elektronikk i Oslobandet Minn Minn Lights, sammen med Eirik Renton (perkusjon og oscillator) og Øivind Koppang Eriksen (elektronikk). Lørdag spiller trioen på all Ears i Oslo, der de deler scene med blant andre Phil Minton/Roger Turner Duo og sveitsiskfødte Eiko.

En lytt på de sporene som ligger ute på bandets MySpace forsvarer i høyeste grad Grønvolds beskrivelse av musikken som ”teksturbasert impro”. Lydbildet er dvelende og truende på en gang, melodisk fraværende og rytmisk tilfeldig. Minn Minn Lights virker å ha oppstått i etterkant av Katastrofen, en etterlevning som livnærer seg i et vakuum mellom elektronisk søppel og organisk forråtnelse. Dette skrekkfilm-scenariet forhindrer ikke at musikken også er imøtekommende og i høyeste grad levende. Tankene går mot både elektro-akustisk musikk og industriell ambient slik vi kjenner fra etiketter som VHF, Kranky, Load, Sofa og Miasmah. Minn Minn Lights kiler seg inn et aktverdig selskap.

Rett vest

— Jeg og Eirik har spilt sammen i et utall år i diverse prosjekter. Vi startet først i et rockeband sammen og så gikk det gradvis rett vest etter vi oppdaget Ornette Coleman, Derek Bailey, Keiji Haino og lignende, forteller Daniel Meyer Grønvold til Ballade.

— Vi spilte lenge sånn typisk call-response impro, men gradvis saktet musikken seg ned og fikk mer fokus på klang tekstur og timing. Vi har spilt med Øivind i snart fire år. Han hadde egentlig ikke spilt musikk før, og i starten benyttet han bare en diktafon.

Grønvold sier at Minn Minn Lights er i kontinuerlig forandring, og at de i løpet av kort tid stadig finner nye retninger å utvikle seg videre på.

— Vi prøver rett og slett å gjøre det som er logisk for oss. Vi prøver å finne det vi har av særpreg og dyrke det videre.sier Grønvold.

Liker det uperfekte

Han tør også være kjent fra band som Banshee Howl, Ghost Hairdo og Mi-Kydno. Vi ber ham forklare litt om hva som kjennetegner disse sammensetningene i forhold til Minn Minn Lights:

— Mi-Kydno er en duo bestående av meg og Eirik Renton. Vi beveger oss vel i noenlunde samme terreng som Minn Minn Lights kan man si. Men Ghost Hairdo og Banshee Howl er veldig annerledes. For eksempel tillater jeg ikke meg selv å spille gitar i Ghost Hairdo, men trakterer sånt som ukulele, steeldrum og melodica. Banshee Howl eksisterer vel egentlig ikke for øyeblikket, men det er mer utagerende støy/frijazz.

— Jeg liker å gjøre mye forskjellig, forskjellige tilnærminger har forskjellige kvaliteter. Jeg sorterer hvordan jeg spiller inn i ulike tilnærminger, og får like mye ut av alle, forteller Grønvold, som likevel finner en slags rød tråd i alt sitt virke, både i bandsammenheng og som soloartist:

— Jeg liker uperfekte lyder, uansett om jeg spiller minimalt eller utagerende.

Sonisk ungdom

Daniel Meyer Grønvold går for tiden på Kunstakademiet i Oslo, og han har spilt gitar helt siden fjerde klasse.

— Jeg preparerte gitaren hjemme før jeg ante det fantes et miljø for sånt, sier han. Jeg har ingen musikkutdannelse og har ikke lyst på det heller.

Som utøvende gitarist, hva er dine fremste inspirasjonskilder?

— Gitarister jeg er veldig glad i er Bert Jansch, Keith Rowe – som det er vanskelig å komme ut av skyggen til når man spiller liggende elektrisk gitar, Neil Young, Thurston Moore/Lee Ranaldo fra Sonic Youth, John Fahey og en rekke andre. Jeg er egentlig ikke så fiksert på gitarister, og det er veldig mange gitarister jeg ikke liker. ”Washing Machine” var den platen som virkelig åpnet ørene mine for eksperimentell musikk, særlig ”The Diamond Sea”.

— Jeg får like mye ut av Hototogisu som av Mark Wastell, forskjellige ting til forskjellig bruk. Nå om dagen hører jeg mer på gammel 1920- og 30-tallsblues enn på impro og støy.

Få ører

Daniel Meyer Grønvold tilhører den nye generasjonen av improvisasjonsmusikere i Norge, men han føler ikke at han tilhører noen bestemt ”scene”:

— Nei, det vet jeg ikke helt. Men jeg synes det er mange bra folk akkurat nå, blant andre Håvard Volden, Kyrre Laastad, Streifenjunko og Martin Taxt. Det er fint å se at det er en del folk som vil de samme tingene.

Dette er ikke artister som trekker de store masser – fra 4-5 stk til 40-50, som Grønvold sier det – men til helgen samles altså impro-miljøet og musikkinteresserte på all Ears. Det er en festival han selv har et godt forhold til også fra publikums side av scenen:

— Jeg har vært der de siste tre årene, og sett noen veldig fine konserter. John Tilbury solo og Otomo Yoshihide solo er to av dem.

Håvard Volden/Kari Rønnekleiv/Ole-Henrik Moe/Daniel Meyer Grønvold spiller dessuten i Sofienberg kirke 27. februar og på Tou Scene 1. mars.
Men først altså; på all Ears førstkommende lørdag.

Publisert:

Del: