– De utvilsomt gode utenlandske dirigentene i senere år har tydeligvis kjent vårt musikalske kulturlandskap for dårlig, skriver folkemusiker Dagne Groven Myhren i dette innlegget om Oslofilharmoniens manglende norske repertoar, som den siste tiden har blitt kritisert fra flere hold. Groven Myhren etterlyser nå norske dirigenter hos Oslofilharmonien. – Musikk må høres, og høres flere ganger. Dersom den blir liggende brakk, blir den glemt, om den er aldri så god, skriver Groven Myhren.

André Previn (Foto: Lilian Birnbaum / DGG (2001))

Av Dagne Groven Myhren, folkemusiker

I et innslag i Kulturnytt i radioens P2 15.mars kritiserte komponistene Arne Nordheim og Eyvind Solås at Filharmonisk selskaps orkester ikke hadde spilt en tone norsk musikk på sin USA-turne nylig. Skylden ble av orkesterets ledelse lagt på dirigenten, André Previn.

Det er dessverre tradisjon i Norge for å unnlate å spille norsk musikk. Det har nok til dels sammenheng med at vi i en lang periode for det meste unnlot å tilsette norske dirigenter ved norske orkestre. Det er vårt eget ansvar!

Den gangen vi prioriterte norske dirigenter, ble det også framført norsk musikk. Jeg nevner i fleng folk som Odd Grüner Hegge, Øyvind Fjeldstad, Olav Kielland, Karsten Andersen, Sverre Bruland, Øyvind Berg, Arnulv Hegstad og flere. Også dirigenter utenfra, som Dobrowen og Garagui, har tidligere gjort en hederlig innsats for norsk musikk. Men de utvilsomt gode utenlandske dirigentene i senere år har tydeligvis kjent vårt musikalske kulturlandskap for dårlig. Man kan ikke vente at de uten videre skal ta ansvar for det. Musikk må høres, og høres flere ganger. Dersom den blir liggende brakk, blir den glemt, om aldri så god.

Det er heldigvis lyspunkter å spore. Det er likevel nødvendig at Eyvind Solås og Arne Nordheim nå lar sine stemmer høre. Vi må få en mer bevisst kultur- politikk som gjør at norsk tonekunst får leve som den skal og bør – til glede for dem som har bruk for den, og som elsker den – eller vil komme til å elske den – dersom de får sjansen til å bli kjent med den. De færreste har glede av norsk musikk ved å lese partiturer som ligger i arkivene rundt omkring – eller i private gjemmer.

Altså: Fram for norske dirigenter! Og fram for eldre og nyere norsk musikk! Det er ikke sjåvinisme å satse på vår musikkultur slik at vi oppnår å få en egen, gjenkjennelig stemme, ikke bare i det norske – men også i det globale kor/orkester. Det er synd at Kjell Bækkelund er borte. Men han viste om og om igjen at han forsto hva dette handler om.

En forkortet utgave av innlegget er tidligere trykket i Aftenposten 17. mars. Ballade bringer innlegget videre i sin uforkortede form, med artikkelforfatterens velvillige tillatelse. Flere artikler om saken kan du også lese hos NRK.no/kultur, der bl.a. Jon Vea i UDs omdømmeutvalg sier sin mening om saken. Artiklene “Burde spilt norsk musikk” og “Nok en turné uten norsk musikk” finner du henholdsvis her og her.

Publisert:

Del: