Det går bra for norsk musikk, samtidig kan flyttinga av prisutdelingen til søndag si noe om Spellemanns reduserte rolle, skriver Leif Gjerstad.

Cezinando på Parkteateret Foto: Aslaug Olette Klausen

Innlegget er først publisert på LeffesLab. Det er gjengitt med forfatters tillatelse.

Det går bra for norsk musikk for tida. Likevel bærer Spellemannprisen i år litt preg av en «dagen derpå»-stemning. Og ikke bare fordi opplagte kandidater som Charlotte Dos Santos, Tove Bøygard og Ulver ikke er å finne blant de sjangernominerte når vinnerne skal kåres denne helgen.

Nei, dagen-derpå-stemningen skyldes mer at Spellemannprisen i år arrangeres SØNDAG 25. februar, i stedet for lørdag som har vært tradisjonen gjennom alle år. Om det er enda et tegn på at norsk musikkbransje er blitt (eller ønsker å bli?) mer edruelig enn mytene fra gamle dager forteller om, vites ikke. Men faren for at alle de nominerte som må forlate Oslo Konserthus uten trofé dagen etter vil våkne til en dobbel blåmandag er i hvert fall nokså innlysende. Samtidig som flyttinga fra lørdag til søndag kan si noe om Spellemannprisens reduserte rolle i dagens musikk-Norge. I hvert fall hvis gamle begreper om tv-lørdag som «beste sendetid» fortsatt gjelder. Uansett er det nok mange som hilser showet velkommen tilbake til Oslo Konserthus, i regi av NRK.

Store favoritter
På forhånd er Cezinando, Susanne Sundfør og Sigrid hausset opp som årets store potensielle vinnere. Naturlig nok med tanke på den store oppmerksomheten Sigrid og «Don’t Kill My Vibe» har fått internasjonalt, den unisone hyllesten Susanne Sundfør har fått for albumet «Music For People In Trouble» og det voldsomme gjennombruddet Cezinando har opplevd det siste året. Denne kvelden gjenspeilet i hele fire nominasjoner, i kategoriene årets urban, låt, album og tekstforfatter.

I årets urban konkurrerer Cezinando for øvrig med Arif, Ivan Ave og Linni. Bare menn. Og i en tid hvor man lett kan føle seg omgitt av bare jenter med fornavn, slik som Astrid S, Aurora, Dagny, Bendik (joda, jente det óg) og selvsagt tidligere nevnte Sigrid, er det litt oppsiktsvekkende hvor mannsdominert norsk hiphop/urban fortsatt er. For også utenfor de nominertes rekker er det langt lettere å finne store hiphopnavn på herresiden enn på kvinnesiden. Og her skiller seg vel Norge en del fra det store utland?

Tomt på dansegulvet
Om det ikke er noen kvinnelige hiphopere i urban, er det i år ikke noen danseband i det hele tatt. Med tanke på hvor levende dansebandmusikken fortsatt synes å være rundt om i landet, er det egnet til å overraske. Men ifølge Spellemannkomiteen var det bare åtte påmeldte i danseband-kategorien, og det var et så lavt antall at man bestemte seg for å kutte hele klassen.

De påmeldte sto da fritt til å bytte til en annen kategori, og etter hva jeg har hørt ble country det nye hjemmet for dansebandene. Uten at det hjalp noe særlig, for blant de fire nominerte i countryklassen (Bendik Brænne, Bill Booth, Bluebird’s Ghost og min favoritt Paal Flaata) har ingen hentesveis fra dansegulvet.

Personlige favoritter
Jeg vil bli fryktelig forbauset om Cezinando, Sigrid og Susanne Sundfør går tomhendt hjem søndag kveld. Og jeg vil bli fryktelig glad om personlige favoritter (blant årets nominerte) som No. 4, Hvitmalt gjerde, Motorpsycho, Erlend Ropstad og Kari Bremnes også kan hente seg hvert sitt trofé.

Men som alltid er det også noen jeg er forbauset over er blitt forbigått av Spellemann-juryene. Og her tenker jeg framfor alt på Tove Bøygards «Blåe drag» samt Levi Henriksen & Babylon Badlands «Verden av i går». To utmerkede album som helt klart hadde forsvart sin plass blant de nominerte, hadde juryen bare skjønt så mye som jeg gjør!

Metoo-markering
Også i år registrerer vi en voldsom dominans for små norske plateselskaper i så å si samtlige sjangerpriser. De store, multinasjonale selskapene er her nesten helt fraværende. Derimot er de kraftig tilstede i den mest kommersielle kategorien «Årets låt», og om denne fordelingen ikke gir de store selskapene så mange priser, setter de sikkert pris på de store inntektene som strømmingen av årets låter gir.

Helt til slutt kan vi også nevne at #metoo-bevegelsen også kommer til Spellemannprisen, ved at det er kjøpt inn 600 hvite roser som artister og gjester kan bære, som markering og et symbol på kampen mot seksuell trakassering i musikkbransjen.

Foruten de 600 rosene skal totalt 23 Spellemannprisvinnere kåres. I tillegg kommer de høythengende og sjangerfrie prisene Årets Spellemann og Hedersprisen samt nyskapningen Årets takk.

Publisert:

Del: