Claes Olsen har i snart ti år har drevet konsertstedet So What! i hjertet av Oslo. Han mener det er synd at hovedstadens politikere ofte ender opp med å gi konsertarrangører ren nødhjelp, snarere enn langsiktig sikkerhet igjennom driftskapital.
– Det er helt feil at viktige konsertsteder skal behøve å drive på lik linje med en pub. Gi oss momsfritak, eller i det minste halv moms, så vi kan fortsette å hjelpe frem byens musikkscene uten å brekke ryggen, er hans oppfordring til politikerne i forkant av kommunevalget.

Claes Olsen, Racing Junior

Av Knut Steen

So What!, med sin sentrale plassering i bykjernen, har vært en av hovedstadens viktigste konsertscener i snart ti år. Daglig leder Claes Olsen forteller at So What! vokste frem av et behov for en mellomstor konsertscene.

— Det var mange som var for store for Last Train og for små for Rockefeller eller Sentrum Scene, og vi ønsket å bidra til å fylle dette tomrommet, forteller Olsen, som synes det er synd at Oslos politikere ofte later til å se på hovedstadskulturen som et nasjonalt “problem”.

— Oslo sliter med det samme som mange hovedsteder. Mens Bristol-, Manchester- og etter hvert Bergensbølgen ble begreper, var det ingenting som ble hetende verken London- eller Oslobølgen, selv om Turboneger og Dimmu Borgir garantert har gjort like mye for Oslo som Sondre Lerche har gjort for Bergen. Oslo har sterkt levende musikkulturer innenfor hip hop, black metal, stonerrock og hardcore, pop og mange andre genre, men dette krediteres fort Norge, og ikke Oslo.

Olsen mener dette kan ha bidratt til at politikerne ikke ser betydningen av å ta vare på de klubbscenene som har vist sin verdi, og kritiserer samtidig praksisen med å gi nødhjelp i stedet for sikkerhet igjennom driftskapital.

— Det er meningsløst å åpne pengesekken først når et utested trekker sitt siste åndedrag, slik som det ble gjort med Cosmopolite. Pengene ville vært mye bedre anvendt på et tidligere tidspunkt. Kommunen bør satse på og belønne de som har vist at de kan levere kvalitet over sikt, og være litt mer imøtekommende overfor de som ber om hjelp.

SVs Kari Pahle sa i går til Ballade at hun aldri hadde sett noen søknad om hjelp fra So What!, og at en søknad er grunnlaget for å få hjelp. Har So What! unnlatt å gjøre leksen sin, for så å syte over manglende uttelling?

— Overhodet ikke. Vi har henvendt oss til kommunen flere ganger, og fått det samme uinteresserte svaret hver gang: Hvis det er slik at vi tror at vi kan være berettiget til å få noe, må vi søke kulturrådet, kommunen har ingenting å bidra med til et kommersielt foretak. Hvorfor man ikke kan være litt mer imøtekommende, be om et møte, og gi uttrykk for at man setter pris på den jobben som blir gjort, begriper jeg ikke. Jeg sendte inn en søknad til kulturrådet under overskriften “240 band på scenen på ett år”, forklarte at vi tapte 50.000 driftspenger per måned på å holde konserter. Vi ba om 100.000, og fikk blankt avslag.

Hva mener du bør gjøres for å gi Oslos undergrunnskultur levelige kår?

— Først og fremst må man opprette en eller annen etat som er interessert i hva vi driver med, og som deler noe av den gløden vi har for musikken. Kommunepolitikerne vet ingenting om musikkscenen, og har ingen ambisjoner om å gjøre noe for oss og de 200.000 besøkende som besøker So What! hvert år. Det er dobbelt så mange publikummere som konserthuset har! Jazzen har de ulike jazzsentrene, og kunstmusikken har sine kanaler, men Oslos lokaler for såkalt rytmisk musikk har ingen steder å henvende seg til. Vi må få lettere tilgang til beslutningstakerne, og et apparat som kan være behjelpelige med litt tilrettelegging, sier Olsen.

Som et eksempel på hva som kan gjøres, trekker Olsen frem Bergen kommune, som ga St.Thomas (som ikke en gang er fra Bergen, men studerte der) penger for å spille utenfor byen.

— Fordi St. Thomas hadde base i Bergen, ble konserter utenfor byen sett på som reklame for Bergen. Han kunne dermed ta med seg tre kontrakter på jobber gjort andre steder, og få 5000 kroner i støtte for å ha promovert Bergen by. Dette er riktignok støtte direkte til artisten, men det ville også ha hjulpet spillestedene indirekte.

— Det som kanskje hadde hjulpet aller mest, var om vi kunne få lagt forholdene til rette så vi slapp å drive under de samme kårene som en hvilken som helst pub, fortseter Olsen. – Momsfritak, eller i det minste halv moms til steder som hadde fått status som kulturformidlere hadde gjort hverdagen mye greiere for oss. Disse pengene kunne vi ha brukt til å sikre driften, og til å skape mer. Som en gruppe ildsjeler er det uansett uaktuelt å jobbe mindre om man fikk bedre kår, for oss hadde det vært mye mer interessant å skru opp tempoet, og skapt større verdier enn vi gjør i dag, kulturelt sett. Hvis politikerne kunne hjelpe de som gjør noe bra i stedet for de som er i ferd med å gå under, kunne vi omsette for mer, og på den måten hjelpe oss selv i enda større grad.

Men etter snart ti års drift, utallige konserter og et solid salg av drikkevarer – burde ikke So What! være i stand til å klare seg selv? Hvor blir alle pengene av?

— Vi klarer oss alene, det har vi gjort hele veien. Problemet er at marginene er utrolig små, og at det er knallhardt å drive på felgen hele tiden, noe som er virkeligheten for alle i denne byen som prøver å skape noe det er verdt å ta vare på innenfor undergrunns-scenen. Det er sikkert noen som tror at vi som driver stedet sitter godt i det, og tjener oss store og feite. Dette stemmer ikke helt. Ingen av oss sulter, men vi legger også igjen over 70 arbeidstimer hver måned, samtidig som vi driver kraftig subsidiering av konsertdelen via ølsalget og lønningene våre. Når man i tillegg trekker fra 200.000 leiekroner til Olav Thon, er det ikke mye igjen. Vi kunne selvsagt ha gjort bare lønnsomme konserter, men for folk som oss, som lever og ånder for musikk, blir det umulig. Vi har holdt konserter for band som ikke var store da de spilte hos oss – men som kanskje ikke hadde blitt det hvis vi ikke fantes. At andre, større konsertsteder dermed kan tjene penger på dem senere er selvfølgelig hyggelig både for dem og artistene, men nybrottsarbeid koster penger.

Er det ikke mulig å hente disse pengene fra næringslivet – eller er So What! en vanskelig merkevare å selge?

— Vi har avtaler med Levis, Mthr, Hotell Royal Christiania, Ringnes, andre alkoholleverandører og et trykkeri, men det handler om at vi får noen klesplagg og internett/SMS gratis, og andre tjenester til en god pris. Jeg føler at So What! er en sterk merkevare, men når man jobber med formidling av kunstneriske uttrykk, kan det fort bli helt galt å slenge opp store sponsor-bannere på sceneteppet. På fotballkamper kan man ha reklame over alt, men dette ville aldri bli godtatt innenfor musikken, verken av oss eller artistene. I 99% av alle kontrakter er det dessuten helt klare klausuler om at artisten ikke skal settes i forbindelse med merkevarer eller logoer uten spesiell skriftlig tillatelse. Vi har også forsøkt å få en deal med SAS flere ganger, men det kan vi visst bare glemme – inntil vi får en skiløper som Bjørn Dæhlie i stallen, fikk vi høre. Så det er ikke så lett som det kan virke, sier Olsen, som tross skepsis til valgflesk er spent på hva Oslo kommune tenker å gjøre med situasjonen.

— Ingen har talt vår sak før pressen tok tak i den, det sier vel sitt om engasjementet i kommunen. Jeg håper virkelig at denne debatten kan føre til at vi får litt mer lydhøre og interesserte folk i nøkkelposisjoner, og en adresse vi kan henvende oss til, der noen bryr seg, og forstår verdien i det arbeidet klubber som Mono, Blå og So What! gjør. Da kan man kanskje få en litt mer levelig hverdag for oss som brenner for musikken, og litt innhold å putte i neste generasjons kulturelle skolesekk, avslutter Claes Olsen.

Publisert:

Del: