Komponist Dagfinn Koch er bosatt i Tyskland, og la denne helgen turen til Witten for å høre bl.a. det norske samtidsensemblet Cikada, som fremførte stykker av bl.a. Cecilie Ore og Rolf Wallin. – Cikadas opptreden under Wittener Tage er er uten tvil et gjennombrudd for ensemblet, melder han begeistret.

Av Dagfinn Koch, komponist

For å si det med en gang: det som er “in” i Witten dette året, er konseptuelle stykker basert på “stille støy”. Dette er en estetikk som vi kjenner fra Helmut Lachenmann, mens som hans epigoner ikke klarer å leve opp til. Arditikvartetten uroppførte hans tredje strykekvartett “Grido”,et mesterlig stykke som vel ikke fikk den fremføring det hadde fortjent.

I sin omfattende programkommentar forsøker Lachenmann faktisk å ta et oppgjør med seg selv og sin estetikk, gjennom å si at han faktisk ikke lenger er så skråsikker på hva hans prosjekt går ut på. Han snakker faktisk om mysteriene i musikken, og har gjeninnført helt straighte tonehøyder. Og det han her gjør er på mange måter nøkkelen til å forstå “stille-støy-miljøet” i Witten: Man tror faktisk at det finnes en “sann” musikk, som – på bakgrunn av Historiens “nødvendighet” – er den rette. For meg er det en totalitær tankemåte som er fremmed for den frie kunsten.

Derfor var ordentlig befriende å møte Cikada med deres første konsert på lørdag. Først ute var Rolf Wallin med en ny versjon av “Solve et coagula”. Rolf beskjeftiger seg, som Lachenmann, med mysteriene gjennom inspirasjonskilden for dette stykket som er alykmi; og det 10 år før ham!

Som en stor fan av Rolfs musikk, må jeg si – og hva jeg her skriver er selvfølgelig fullstendig subjektivt – at jeg personlig liker originalen fra 1992 bedre. Men det har sikkert mer med mitt første møte med hans verk å gjøre, enn det som ble presentert. Uansett, det er et verk hvor alt stemmer!

Cecilie Ores “Cirrus” for strykekvartett er et verk som garantert kommer til å bli ett repertoarstykke! Hun har skrevet en misunnelsesverdig god stykekvartett hvor hun på en brilliant måte utbroderer problemstillingen friksjon/flyt i 15 kraftfulle minutter uten å miste spenningen. I hennes stykke møtes potens/sensualitet (ikke det at det ene utelukker det andre), og hun viser spenningen mellom tilstedværelsen og fraværet av “kropp” på en utrolig flott måte. Cikada Strykekvartett ga verket en fenomenal fremføring.

Det siste stykket Cikada fremførte var Bent Sørensens “The Weeping White Room”, en slags collage som jeg opplevde dreide seg om savn. (Han sier i programkommentaren at han ikke vet hvor dette rommet befinner seg.) Som collage kan jeg skjønne hvor han vil hen, men jeg synes stykket etterhvert bikker over og blir til kitsch.

Nivået på musikerne generelt her i Tyskland er meget høyt, men Cikada har vist at de stiller i samme liga, og Wittener Tage er er uten tvil et gjennombrudd for ensemblet.

Cikadas konsert blir for øvrig sendt i WDR3, 1. juni 2002, klokken 20.05.

Dagfinn Koch, Lübeck, søndag 28. mai 2002

Publisert:

Del: