Historien om Christian Eggen er på mange måter historien om det nye musikklivet som vokste frem i Oslo på begynnelsen av 1980-tallet; en mann som ble kosmopolitt i sin egen by ved å arbeide med noe av den mest sprengkraftige kunst som er skapt i vår tid. Eggen er en av hovedprofilene på årets Ultimafestival. Blant annet dirigerer han Oslo Filharmoniske Orkester i Ultimas åpningskonsert, på 30-årsdagen for sin egen debut som pianist. Det feires for øvrig med et nyskrevet verk av samme mann. – Egentlig trenger jeg mer tid til mine egne prosjekter – jeg er bare så lite flink til å si nei, forteller Christian Eggen i første del av dette intervjuet, som Ballade har fått bringe videre fra Ultimas programbok.

Christian Eggen dirigerer Cikada

Av Nina Tjomsland

”Really, why do they play that horrible music?” sa John Cage da Christian Eggen fortalte ham at Bærum Orkesterforening skulle ha Schumann- prøve på Høvikodden. – Jeg rygget jo litt bakover etter denne kraftsalven, men etter hvert som jeg kom inn i hans filosofi, forsto jeg hva han mente, sier Eggen.

— For Cage var Schumann skrekkeksempelet på kunstneren som skal påtvinge andre sine egne sjelelige lidelser, eller i det hele tatt styre mottakerens sanseapparat. Kunst er noe langt større og edlere; en allestedsnærværende dimensjon som man selv har ansvar for og mulighet til å oppdage.

Men er ikke musikk et språk, basert på en felles forståelse?

— Vel, de fleste vil nok lete etter språk i musikken, etter sammenheng og mønstre, og dermed selv forme opplevelsen som om de lytter til et språk. Lytteren søker, finner og tilfører mønstre og sammenhenger. Så fort vi oppdager eller lager et mønster, oppstår en utsagnskraft. Vi oppfatter dikt på rim som sannferdige – det må de jo være, når det går opp, det rimer. Slik er det også med musikken. I det øyeblikk det er skapt et mønster, uansett hvor enkelt det er, oppstår en språklig overbevisning. I nesten all musikk kan vi finne mønstre, syntakser i en eller annen form, og slik fremstår musikken som noe vi forsøker å ”forstå”. Dette gjelder både musikk, dans og bildende kunst. Men mye av denne kunsten er slett ikke tenkt som ”språk”. Mye musikk er ren lyd! Dette er vel det viktigste jeg lærte av Cage: det vakre trenger ikke alltid ha noen dypere mening eller hensikt, og trenger derfor selvfølgelig heller ikke være menneskeskapt. Jeg har en måte å si det på: blomster er noe av det vakreste vi vet, men kan du fortelle meg hva de betyr?

Forkaster Christian Eggen da romantikkens musikalske retorikk? Tvert imot. Et høydepunkt for ham er Mahlers verker.

— Ingen har nådd så langt som Mahler i å lage fortellende musikk. Hans unike kombinasjonsteknikker, som spiller ulike, symbolske verdier ut mot hverandre, lader musikken med en filosofisk tyngde som overskrider det musikalske og gjør dette til gripende og rystende menneskelige vitnesbyrd.

Den 46 år gamle pianist-dirigent-komponisten er like travel denne Ultimafestivalen som han har vært hver gang, helt fra Verdensmusikkdagene i 1990, som utløste Ultima – og Eggens internasjonale karriere.

— Verdensmusikkdagene er et marked. Folk kommer dit fra hele verden. Jeg gjorde bare det jeg hadde gjort i Norge i en årrekke, men jeg dirigerte 20 verk på sju konserter den uken og fikk eksponert meg enormt. Men i år dirigerer jeg Ultimas åpningskonsert med Oslo-Filharmonien tilfeldigvis på selveste 30-årsdagen for min debut som pianist. Det markerer vi med å spille et stykke jeg baserer på skisseboken jeg alltid har med for å notere korte musikalske tanker, nesten aforismer.

For det var egentlig komponist den purunge pianisten ville bli, da han var elev hos Finn Mortensen, men han fant ut hvor stort utbytte han hadde av å dirigere, å arbeide med orkester istedenfor å sitte ved et skrivebord: å lære hele organismen å kjenne fra innsiden, oppdage hva hvert instrument kan. Studier med Arvid Fladmoe førte til diplomeksamen i 1980. Og da var han eneste unge dirigent på den norske haugen. Alle orkestrene er interessert i å hente inn nye folk, og både orkestre og orkesterforeninger kjente ham som solist. Allerede før han debuterte, 16 år gammel, hadde han hatt rundt 25 solistoppgaver.

Han fikk mange stipender, dro til Paris, fikk kontakt med folk i nøkkelposisjoner, kunne komme og gå som han ville i Radio France, hadde studio i Cité des Arts, og avsluttet oppholdet med et intenst og målrettet studium av film. Vel hjemme ble han dirigent for det som dengang het Ny Musikk Ensemble. John Cage gjestet Norge i 1983, Eggen ble ingen disippel, men syntes han lærte vanvittig mye av Cage. Tre år etter kom Iannis Xenakis. Midt på 80-tallet bodde Eggen et par år i New York, traff Cage ”nesten tilfeldig” den andre kvelden han var der, og havnet i smørøyet igjen: fikk adgang til alt han ville hos New York-filharmonien, og hadde selv fine oppgaver – ikke minst takket være daværende generalkonsul John Bjørnebye.

— Likevel, jeg reiste med veldig store forventninger og ble vel på en måte lettet. For da så jeg at kvaliteten her hjemme er utrolig imponerende til at miljøet er så lite.

Mannen med de svære, tykke brillene og det litt unnskyldende smilet har truffet mange og er kommet godt ut av det med dem.

— Egentlig er jeg en veldig sjenert type. Det er sikkert derfor jeg liker best å arbeide med mindre orkestre, og skrive musikk selv; det passer lynnet mitt. Å ta ansvar for at hver musiker i et symfoniorkester har en meningsfylt arbeidsdag, er et tungt psykologisk press. Og kommer du til et orkester for å gjøre Beethovens 5., må du være pokker så god for å fortelle dem noe nytt; å dirigere klassisk musikk handler mye om karisma, om å inspirere. Jeg trives best med sinfonietta-størrelsen, for da kan dialogen bli mye mer åpen.

Hvordan ser ditt ideelle arbeidsår ut?

— Mulighetene i Norge er ganske begrenset. Jeg har kontakt med en del utenlandske ensembler som jeg gjester ofte. Jeg blir ekstra lykkelig hvis stedene jeg besøker, har spennende historie; jeg er etter hvert blitt en liten ekspert på Jerusalem, og da jeg laget CD med symfoniorkestret i Odense i vår, brukte jeg all fritid på å utforske i H.C. Andersens og Carl Nielsens fotspor. Så er jeg selvfølgelig i de norske orkestrene, i tillegg til reiser og konserter med mine egne ensembler Cikada og Oslo Sinfonietta. Men et perfekt arbeidsår omfatter også at jeg lager musikk til minst et teaterstykke eller en film. Egentlig trenger jeg mer tid til mine egne prosjekter – jeg er bare så lite flink til å si nei…

Dette intervjuet er hentet fra Ultimas programbok for 2003, og er bragt videre med velvillig tillatelse av både artikkelforfatter og utgiver. Du kan studere programmet for årets Ultimafestival på denne hjemmesiden.

Publisert:

Del: