– Ultimafestivalen er synlig, kompakt og svært omfangsrik; og viser veldig stor bredde i forskjellige uttrykk, mener Christian Eggen, som er et av tre norske hovednavn som samtidsmusikkfestivalen i år har valgt å trekke spesielt frem. I denne andre delen av Nina Tjomslands store portrettintervju forteller Eggen om sin oppvekst, om tidlige musikalske impulser, og om betydningen av å ta vare på historien. – Selvfølgelig trenger vi kunnskap: ikke minst for å vite hva vi ikke skal gjøre, uttaler han.

Christian Eggen, foto: Mona Gundersen

Av Nina Tjomsland

Musikk har solid plass i Christian Eggens DNA-spiraler.

— Jeg kjenner et langt sug bakover, sier han. Tippoldefaren spilte for kong Oscar. Oldefaren, Martinus Helgesen, var bonde men også Østerdalens Myllargut, og lærte hver av sønnene å traktere et instrument slik at de kunne reise rundt og spille til dans. Christians tannlege-far hadde lært å spille piano av sin far, og første gang musikk slo sterkt inn i gutten var da han fire år gammel satt under farens nyanskaffede Steinway og lyttet til Chopin-valsene.

– Chopin synger i meg støtt og stadig, særlig mazurkaene, sier han nå.

Få år etter at Christian hadde begynt å ta timer hjemme i Drøbak, overlot læreren ansvaret til Hildegunn Reuter på Ås.

— Hun var et pedagogisk geni, med sin intuitive og ordløse veiledning. Jeg skjønner egentlig ikke hva hun gjorde, hun puffet meg fremover med usynlige og magiske grep. Jeg husker svært lite fra timene. De eneste synlig spor er hennes skjelvende, røde blyantskrift i notene: Syng! Hun hadde kontakter – første gang jeg var solist med en orkesterforening, var jeg 11. Det skjedde så fort at jeg nesten ikke rakk å henge med i min egen utvikling. Men det var utrolig moro. Først da jeg 14 år gammel spilte med Harmonien og Karsten Andersen, og de behandlet meg som en voksen musiker, forsto jeg at dette var alvor.

Ingen andre i Drøbak drev med musikk, og Christian ville ikke skille seg ut. Men han fant sin rolle, og var det noe han ikke kunne, som å gå på skøyter, så administrerte han skøyteløp og han sto i det minste slalåm. Han fikk sin første båt da han var fem år gammel og tilbringer stadig mesteparten av sommeren på sjøen. Og så elsket han mord. Lørdag etter skoletid satt han gjerne hjemme og laget kriminalromaner, fulle av skumle drap, helst i eksotiske land. Først i 1991, da han var 34, stiftet han familie. Det betyr enormt å ikke binde seg for tidlig, mener han. Men nå hadde han den perfekte målgruppen hjemme – de to guttene som nå er åtte og tolv – da NRK ba ham skrive musikk til filmen og tv-serien om Ole Alexander Filibom-bom-bom.

— Det var en utrolig opplevelse. Musikken skulle være enkel, morsom og melodiøs. Jeg begynte med å arrangere Anne-Cath. Vestlys egen tittelmelodi. Da den var ferdig, hadde jeg funnet stil og innpakning til resten, og melodiene bare rant ut.

Apropos NRK, hvor du laget Vox-serien i fjernsynet sammen med Håkon Berge og Morten Thomte, hva med å lage kunstprogrammer for tv?

— I kjølvannet av Vox holdt Håkon og jeg et foredrag på Nordiske TV-dager der vi forsøkte å definere hvilke typer kunstneriske uttrykk som egner seg for mediet, for tradisjonell kunst gjør det definitivt ikke. Publikums troløshet overfor skjermen, med kaffekoking og telefoner og zapping og det hele, krever en umiddelbarhet i budskapet som fanger seeren fra sekund til sekund – som gjør kunsten levende selv om seeren nettopp har satt seg ned, og som i neste sekund vil zappe til noe annet. Men den tradisjonelle kunsten er skapt for andre rom, og krever tid og konsentrasjon. Glenn Gould sa så klokt at det ultimate mål med kunst er ikke det plutselige adrenalin-kicket, men den vedvarende tilstand av forundring og klarhet. Her ligger forskjellen mellom populærkultur og kunst, og siden TV har solgt seg med hud og hår til førstnevnte, kan vi legge mediet mer eller mindre dødt hva konvensjonell kunst angår. Men det er da ingen tragedie heller. Fjernsyn er bra til krim, samtaleprogrammer, direkte-overføringer, til nyheter, sport, naturprogrammer. Det er utmerket til å lage reportasjer hvor vi følger en prosess, til å klippe seg hit og dit i geografien og fremover eller bakover i tid. Selvfølgelig kan det også være morsomt å se konsert- eller teateroverføringer, men slikt bør egentlig betraktes som reportasjevirksomhet, ikke som kunstformidling. En operasending forteller like mye om rar sminke og anstrengte ansikter som om musikken. Ved en konsert på TV er det bildeprodusenten som velger for deg: i det øyeblikket du ser fløyta, får den en oppblåst og kanskje ufortjent hovedrolle. Som dokumentar om en konsert kan det være greit, men som kunstopplevelse blir det vilkårlig og dilettantisk. Men jo, det kunne være moro å prøve å lage kunst for TV, den måtte bli fragmentarisk, umiddelbar og slagkraftig. Her er rocke-videoene kommet langt.

At navnet Christian Eggen er knyttet til ny musikk, er heller tilfeldig. Hans favn strekker fra Bach og Mozart til improvisasjon og jazz, en allsidighet som fikk spillerom i 1999 da han var festspillmusiker i Bergen. Men fra Ny Musikk Ensemble førte veien til Oslo Sinfonietta og Cikada. Å arbeide med samtidsmusikk handler mye om teknikk og analyse. Eggen sammenligner sin tilnærming med den allsidige belgieren Philippe Herreweghe: ”nå går vi derfra til dit, her er de to-tre viktigste tonene i hele frasen, etter dem kan vi roe det hele ned.” Han beundrer Nikolaus Harnoncourt, som arbeider mye med å finne de musikalske ordene i hver setning, meningen med hvert musikalske utsagn, som bedriver en slags grunnmursbygging og får musikken til å klinge nytt.

— Han behandler gammel musikk som ny, og det er alfa og omega. Mozart er samtidsmusikk det også, så lenge det blir spilt i dag! Da jeg dirigerte Stavanger Symfoniorkester under årets MaiJazz, diskuterte jeg med jazzmusikere hva vi beundret hos hverandre. Når vi spiller Beethoven, vil vi jo at musikken skal låte som om den oppstår der og da.

Ultima trekker et stort publikum, uten Mozart og Beethoven?

— Festivalen er synlig, stor og kompakt og samtidig svært omfangsrik; den viser veldig stor bredde i forskjellige uttrykk, selv om det vesentlig handler om helt ferskt stoff. Tilslutningen er strålende: i fjor nådde vi et publikumstall på 18.000, og det er mer enn for eksempel Oslo Kammermusikkfestival, så vidt jeg vet.

Betyr det noe at dagens unge er mer altetende enn foreldrene?

— Ja, på godt og vondt. De unge er fullstendig uærbødige overfor historien. Det er forfriskende, fordi vi skal ha mot til å stå på egne ben uten å lene oss på de gamle. Bare slik kan man gå sin egen vei. Men samtidig er historieløshet farlig, fordi uten å kunne historie kan vi ikke forstå oss selv. Historiekunnskap gir oss innsikt i vår bakgrunn, og kan forklare hvorfor vi gjør som vi gjør, og dermed vil vi ha større mulighet til å mestre oss selv og de valg vi må foreta. Selvfølgelig trenger vi kunnskap – ikke minst for å vite hva vi ikke skal gjøre.

Dette intervjuet er hentet fra Ultimas programbok for 2003, og er bragt videre med velvillig tillatelse av både artikkelforfatter og utgiver. Du kan studere programmet for årets Ultimafestival på denne hjemmesiden.

Publisert:

Del: