Christian Blom vil rette opp i det han mener er feilinformasjon som har kommet i ordskiftet om TONO på Blalade og i Dagbladet. I den prosessen tar Blom opp noen av Henning Kvitnes sine uttalelser om fordelingspolitikk og stipendutbetalinger, og retter videre fokus på TONOs framtid: – Debatten står om demokrati i Tono, og hvorvidt Tono skal være en kulturpolitisk instans. Jeg vet jo at det er viktig for populærartister å komme fra en underdogposisjon, men det ville være mer fruktbart om poseringen ble forbeholdt promoarbeidet, mener han, og legger til: – Giskes utspill om samtidsmusikere som “slenger dritt” om pop og rock er det nærliggende å tro at kulturministeren har kokt opp selv.

Christian Blom 2006

Av Christian Blom

Jeg ønsker å kommentere gjentatt feilinformasjon og peke på hva debatten egentlig står om.

Det fremgår av debatten at klassisk musikk får mer pr. minutt enn populærmusikk. I Tonos egne papirer er imidlertid musikk delt i elektroniske uttrykk, klassisk/samtidsmusikk og populærmusikalske uttrykk. Hver av disse tre sjangrene har så egne vektgrupper I, II og III, hvor man blir plassert på bakgrunn av sjangerens egne premisser. Vektgruppene I utbetaler minst og III mest. Men, mellom sjangrene finnes ingen ulikhet. Vektgruppe III i popmusikk utbetaler det samme som gruppe III i klassisk musikk. Det er med andre ord ikke krav til populær musikk om å ha et partitur for å havne i vektgruppe III. Dette innebærer at effekten av vektgruppesystemet tilgodeser både elektronisk musikk, klassisk musikk og populærmusikk.

Differansieringen vedrører ikke sjanger, men foregår på sjangerspesifikke premisser. Det er dermed feil å si som Dagbladet : I dag får klassiske komponister flere ganger bedre betalt per minutt for sine verk enn populærkomponistene
(Radiospilling er gull Dagbladet 23.03) og Henning Kvitnes: Hvis en av mine sanger blir spilt på NRK P1, får jeg 60 kroner per minutt, mens en såkalt seriøs komponist får 240 kroner per minutt. (Vil ikke betale for finkulturen Dagbladet 21.03).

Kvitnes igjen: Samtidsmusikken har tatt hevd på den nye og spennende musikken, men det finnes også mye kompleks og spennende musikk innefor det man kaller populærmusikken. De som skriver den kan kanskje ikke alltid noter, men bruker i stedet andre hjelpemidler. Og et hav av tid. (Ballade 24.03)

Disse antagelsene er gale! Det er ingen automatikk at Kvitnes får 60 nkr. og en “seriøs” (hvor kommer dette begrepet fra?) komponist får 240. Det gleder meg ikke så rent lite å si at dette er helt galt, for slik bør det heller ikke være.

At denne type feilinformasjon slipper ukontrollert gjennom en landsdekkende avis er undergravende journalistikk. Dette er antagelig ikke pinlig og får ingen konsekvenser for andre enn de feilinformasjonen rammer. Det er imidlertid ingen bombe at Dagbladet er kritikkløs budbringer for kjendiser, antagelig heller ikke skadelig for Dagbladets rennomé.

Tidlig i debatten sier Kvitnes han blir “kvalm” av store stipender til NKF medlemmer. Språkbruken er i tråd med bakenforliggende tankegods. Skouen avklarerer med at NKF har færre større stipender, der NOPA bruker ideen om flere og mindre. Altså noe i retning av forskjellen på 2×5 og 5×2.

Giskes utspill om samtidsmusikere som “slenger dritt” om pop og rock er ikke beklaget, dette på tross av at valgte ledere i samtidsmusikkmiljøet har bedt om at vedkommende som er kommet med uttalelsene blir navngitt. Dermed er det nærliggende å tro at kulturministeren har kokt det opp selv. Disse holdningene er ikke utbredt i samtidsmusikkmiljøene, snarere dyrkes en nysgjerrighet for nye uttrykk – der er på sett og vis slik vi endte opp i nettopp disse miljøene.

Det er nødvendig med noen kutt i selvbedraget. Pop versus samtidsmusikk er ikke en klassekamp, vær vennlig å hold dere til et faktagrunnlag fra Tono og kryp ut av offerollen. Jeg vet jo at det er viktig for populærartister å komme fra en underdogposisjon, men det ville være mer fruktbart om poseringen ble forbeholdt promoarbeidet.

Debatten står om demokrati i Tono og hvorvidt Tono skal være en kulturpolitisk instans. Musikkmiljøet i helhet er tjent med et mangfold og at noen gidder å tenke i nye baner (igjen uavhengig av sjanger), dermed bør Tono også bidra med fordelingsnøkler som tilgodeser slikt arbeid. Demokrati kommer i mange former, de fleste har utjevnigsfunksjoner innbakt, f.eks. det norske demokratiet hvor stemmer fra grisgrendte strøk teller mer enn stemmer i tettbebygde strøk.

Med vennlig hilsen
Christian Blom

Publisert:

Del: