av:

Publisert:

Del:

Telenor og andre nettleverandører tjener massevis av penger på at deres kunder laster ned musikk fra nettet. Betyr dette at de bør dele litt av fortjenesten med plateselskaper og rettighetshavere til musikken? – Ja, mener NOPAs søsterorganisasjon i Sverige, SKAP. – Søtt, men naivt, mener NOPA-formann og musiker Bendik Hofseth, som heller setter sin lit til en kompensasjonsavgift på tomme CD-plater og harddisker.

Bendik Hofseth 2002
Bendik Hofseth 2002

Av Knut Steen

– Prisene på musikk er for høy, men svaret er ikke å støtte gratis nedlasting av musikk. Slikt opportunt piss som Mikal Telle og Robbie Williams oppfordrer til er artig i øyeblikket, men ødeleggende i lengden, mener Hofseth.

Forrige måned kom lederen i svenske SKAP (Svanska Kompositörer Av Populärmusik), Roger Wallis, med et urtspill om at nettleverandørene, som i henhold til en undersøkelse utført av firmaet KTH tjener 1,1 milliarder kroner på nedlasting av musikk, bør betale plateselskaper og rettighetshavere en andel av inntjeningen.

– Plateindustrien bør kreve en inntektsfordeling med tele- og internettleverandørene, og ikke aggressivt motarbeide nedlastingen av musikk, sa Wallis til avisen Dagens Nyheter, der han også henviste til at plateselskapene vanligvis nevner nedlasting som en årsak til tapte inntekter.

Ikke overraskende sa svenske Telia ”nei takk” til forslaget, som de avviste som ”en vakker tanke, men ikke en gjennomtenkt forretningsmodell”. Svenske IFPI avviste også forslaget. – En fordeling av fortjenesten er ikke på vår agenda i dag, å få penger fra internettleverandørene ville være det samme som å godkjenne fildelingsnettverk som vi betrakter som ren piratviksomhet, kommenterte IFPI-jurist Magnus Mårtensson til den samme avisen.

– Søtt men naivt, mener NOPAs formann, Bendik Hofseth, om det Svenske SKAP-forlaget. – Vi fikk lover angående formidling over telenett og bredbånd først, og disse sier klart at tele-leverandørene verken er moralsk eller innholdsmessig ansvarlige for hva som formidles over deres nettverk. De formidler kun en infrastruktur. Nå er situasjonen litt annerledes i Sverige enn i Norge, fordi den svenske staten selv eier linjene, som de igjen leier ut til teleselskapene. I Norge eier teleselskapene selv linjene, så praktisk sett har nok det toget gått. Når det er sagt – en slik kompensasjon hadde vært naturlig slik jeg ser det, fordi teleselskapene er de eneste som tjener på musikknedlastingen.

Hofseth forteller at NOPA har forsøkt å få kompensasjon for den nedlastede musikken igjennom flere kanaler, men at de nå er mest opptatt av INFOSOC- høringsuttalelsen fra forrige uke, der en avgift på tomme CD-plater og harddisker til datamaskiner skal kompensere for det plateselskaper og rettighetshavere angivelig taper på nedlasting og lagring av musikk.

Men hvis de som lager musikk skal ha ”et sugerør ned i avgiftskassen” – hva med dataprodusenter og alle andre som har rettighetsbelagt stoff liggende på Internett – skal de også ha rett på en ”rimelig kompensasjon”?

– Det virker svært rimelig, mener Hofseth, som går videre til å påpeke naiviteten i antikrigs-engasjementet blant enkelte:

– Det er litt søtt at nordmenn i disse dager går rundt og leter etter amerikanske varer de kan boikotte, samtidig som man bruker, kjøper, ser og hører stadig mer av Amerikas største eksport, nemlig musikk, software og film. Grunnen til at software-produsentene ikke har kommet med et slikt krav om kompensasjon i Norge, er antakeligvis at de fleste gjemmer seg bak amerikansk lov, som ikke tillater kopiering. Denne loven gjelder også i andre land – i teksten du trykker et bekreftende ”OK” til når du installerer programmer som Outlook Express og Explorer, står det at du binder deg til å akseptere amerikansk lovgivning angående det aktuelle produktet. Dermed blir det absurd å kreve kompensasjon, selv i et land der kopiering er lovlig.

Til tross for at software-bransjen enda ikke har ropt om erstatning for tapt åndsverk på samme måte som musikkbransjen, ønsker Hofseth dem hjertelig velkommen etter.

– Vi kommer mer enn gjerne software-produsentene i møte, vi har en felles sak, og vi står sterkere sammen.

Hofseth er ikke redd for at denne avgiftsbeleggingen skal føre til an avgiftsfest med påfølgende absurd prishopp på lagringsmedier, ettersom alt som ligger på Internett i utgangspunktet er rettighetsbelagt.

– Her snakker vi om en rimelig kompensasjon. Jeg forstår ikke hvorfor enkelte nordmenn er så redde for dette! Finland, Danmark og masser av andre europeiske land har vært tidlig ute med å ta INFOSOC-direktivet.

Men for å gi folk noe å relatere til pengemessig – hvor mye er dere ute etter – i prosent – av hver tomme CD og harddisk – hva ser dere på som ”rimelig kompensasjon”?

– Det tallet finner vi i samarbeid med myndighetene og rettighetshaverne – så det blir nok en slags basar hvor man forhandler seg frem til en sats. Men dette er overhodet ikke dramatisk – vi kommer til å bruke NORWACO, som allerede gjør dette overfor kabelnettet, til å kreve inn disse avgiftene. Det riktigste er å sammenlikne dette med er kasettavgiftsfondet, så jeg forstår ikke hvorfor det skal være så mye bråk rundt dette – det er tross alt de smale genrene som trenger dette mest for å overleve. Det er synd at opinionen og deler av bransjen har mistet gangsynet i forhold til dette – disse rettighetene er det vollverket vi har mot markedsliberalismen, som helst hadde sett at man tjente mest mulig på færrest mulig utgivelser. Disse prinsippene er det absolutt motsatte av det mangfoldet de aller fleste ønsker. Alle som er glade i musikk ønsker å kunne finne sin sang, og de åndsverkene som gir gjenklang og gjenkjennelse i våre egne ører. Det at finansminister Foss er redd for å innføre dette, fordi han ser på det som en skatteøkning, er noe stort tull. Dette er en kompensasjon for det arbeidet vi gjør, som vil gjøre oss i stand til å fortsette å lage musikk, og dermed beholde mangfoldet.

Men er det ikke da rart et de som ofte står som foregangsmenn for det smale, sære og mangfoldige, er de som er mest imot slike avgifter, mens de rikeste og største plateselskapene er for? Mikal Telle og flere med ham sier han er imot slike avgifter, nettopp fordi dette vil hindre spredningen av den gode musikken?

– Hvis du ringer Larry Bringsjord i FONO, som representerer de uavhengige plateselskapene i Norge, tror jeg du vil få høre noe annet. Jeg tror ikke vi skal forlede oss til å tro at Mikal Telle er toneangivende i denne saken – de aller fleste vil tjene penger på åndsverkene sine, og innser at hvis man skal kunne fortsette med å lage musikk, må man også kunne ta seg betalt åndsverket sitt.

Til forskjell fra IFPI, ønsker ikke NOPA å henge seg på Ole Brumm-linjen som forfektes av Sæmund Fiskvik, som ønsker både kompensasjon for kopiering OG beskyttelse igjennom kopisperrer.

– En kompensasjon fra lagringsmedier er nok. De multinasjonale selskapene kjører veldig hardt på med kopisperrer på platene, men dette er vi imot. Det er ikke bra å ha en tilstand der forbrukerne kriminaliseres, dette er å gi rettsvesenet en gedigen kilevink. Grunnlaget for alt jeg sier her, er at jeg tror alle ønsker å betale for musikk og åndsverk vi bruker. Spørsmålet er heller hva vi kan tenke oss å betale.

Hofseth mener noe av grunnen til at platebransjen sliter, er at prisen på CD-plater er for høy. Men er ikke nettopp utsalgsprisen på platene det som gir de samme inntektene som musikere og plateselskaper skal overleve på – og som i tur styrker mangfoldet han ønsker å beholde?

– Mangfold er selvfølgelig bra, men hvis folk skal betale for musikken, må den være tilgjengelig på et rimelig nivå. Platebransjen gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å sette prisen alt for høyt i et globalisert marked. Hvis man tjener kr. 400 i måneden i Nigeria, er det selvfølgelig uaktuelt å bruke halvparten på en CD-plate. Hvis du ser på mønsteret i vesten, så viser det at tilgjengeligheten har blitt høyere, samtidig som platene er dyrere enn noensinne. Dette synes veldig tydelig i forhold til f. eks. Phonofile, der jeg er styreleder. Vi er nødt til å komme den i en pris som markedet synes er OK. Fortsetter bransjen med å opprettholde det samme latterlige prisnivået, vil mange falle fra.

Til tross for at Hofseth mener at platebransjen har tilpasset seg dagens marked på en lite optimal måte, er han ikke mer imponert av de som mener at musikken vil selge seg selv hvis mange nok får høre den.

– Man bør tenke litt klart i forhold til folk som Mikal Telle, som gjerne vil være kul og opportun ved å legge ut gratis musikk, og artister som Robbie Williams, som vil sjarmere fansen ved å støtte nedlasting av musikk – dette kan virke artig i øyeblikket, men skader dem selv i lengden. Slike synspunkter er i bunn og grunn opportunt piss, og holdningene bak kommer ikke til å bestå.

– Den danske filosofen Søren Kierkegaard sa engang ”Den som gifter seg med tidsånden, blir fort enkemann” – dersom man gifter seg med den tankegangen som forfektes nå til dags, blir man fort fattig. Målet for de fleste av oss er å drive med musikk hele livet. Skal man gjøre seg lekker ved å ”skyte fra hofta”, og påstå at man ikke trenger rettighetene lenger, skyller man barnet ut med badevannet, mener Hofseth.