Med tre utgivelser i løpet av en snau måned markerer plateselskapet Café Superstar sin inntreden i norsk platebransje med brask og bram. Den Fredrikstad-baserte etiketten presenterer nå i oktober helaftens plater med de lokale artistene Splaxxter Watts, Epa og Remington Super 60. De representerer noe av den ynglende musikkscenen som eksisterer i plankebyen i dag. Ballade har snakket med Atle Marcussen, en av de involverte bak det sameide selskapet.

Remington Super 60_2

Av Bjørn Hammershaug

En av nøkkelpersonene bak Café Superstar er Atle Marcussen, og det er ikke første gang dette navnet dukker opp omkring ham. Rundt årtusenskiftet ble det gitt ut et par samleplater med titlene Café Superstar Beat, der Marcussen og Christoffer Schou var involvert.

En for alle, alle for en
— Vi har tatt et steg videre, forteller Atle Marcussen til Ballade. – Vi har beholdt det gamle navnet for å vise lenken bakover, men nå har vi gått sammen og laget et sameie med de involverte bandene.

Ett av disse bandene er Remington Super 60 med nevnte Schou, de to andre er Epa og Splaxxter Watts. Café Superstar eies i dag av fem stykker, derav tre band. De deler utgiftene og eventuelle inntekter som kommer inn som et ordinært foretak – en for alle, alle for en.

— Vi har laget plateselskapet sammen med artistene, og alle har puttet inn like mye penger, forteller Marcussen, som har det administrative ansvaret sammen med Andreas Ihlebæk.

— Dette gjør at artistene i utstrakt grad er herre over sine egne verk, sier han.

— De involverte sitter med 20 % eierandel hver. Selger ett band bra vil det komme både bandet til gode og selskapet til gode. Vi har gjort det på denne måten, også med tanke på fremtidens digitale medier som tar mer og mer over, det er ingen vits at ett stort plateselskap skal sitte som eneeier over musikken, mener han.

Bakgrunnen for denne kollektive løsningen ligger i erfaringer de gjorde med et italiensk plateselskap for noen år tilbake.

— Mye av grunnen til at vi startet Café Superstar var at den italienske labelen vi hadde en avtale med bandt bandene i ”hue og ræva”, og samtidig var plent umulig å få kontakt med. Da fant vi ut at det var like greit å gjøre ting på egenhånd. Det tror jeg flere bør gjøre, kanskje med unntak av en viss type Idol-artister som er avhengig av et stort apparat for å selge.

Marcussen ramser opp fordelene med at det er større nærhet mellom alle ledd; artister, selskap, designere og studio er samlet på et lite geografisk område.

— Fordelen for banda er at de oppnår større inntjening hvis de selger, samtidig som de ikke taper annet enn en liten inngangssum. Vi har en avtale med Silvertone studio i Gamlebyen som produserer til kostpris, og alle i apparatet yter en god skjerv uten å ta for mye betalt.

Innenfor Gamlebyens vollgraver
Marcussen har jobbet med band og plateselskaper i 15 år, og kjenner godt til det som rører seg i Fredrikstad. Tanken bak Café Superstar er å bygge et stødig fundament med lokal tilhørighet:

— Alle delene til et selskap er innenfor Gamlebyens vollgraver, kontor, designere og studio, beretter han.

I dag er det et meget vitalt musikkmiljø i Plankebyen, i følge Atle Marcussen:

— Det er en veldig god flora, og det er viktig å huske på at Fredrikstad ikke er en ”rockeby” men en by med et ekstremt bredt miljø. Den elektroniske delen av musikklivet har stått sterkt de siste 15 årene, selv om den i dag er spredt for alle vinder, siden sentrale folk bor verden rundt.

Til tross for et yrende musikkmiljø, er det paradoksalt nok en nesten fraværende livescene i byen. Det er dermed få naturlige steder for nye, lokale band å få vist seg frem for publikum. Nå ser det kanskje ut til å skje noe med det også:

— Nå bygges det en kulturscene tilknyttet et hotell her i byen, og St. Croix har begynt å yngle igjen med nye, unge folk som arrangere festivaler og konserter, så det ser ut til å komme seg noe, sier Marcussen.

Han er i hvert fall veldig godt fornøyd med oppmøtet på Superstars lanseringsfest, som trakk ca. 300 publikummere til Teglhuset. – Det er nesten en tredjedel av de som kommer til Månefestivalen det, humrer Marcussen om det han omtaler som en “heidundrende releasekonsert”.

Han håper Café Superstar vil være en grobunn for andre artister i byen som i dag for eksempel er signa med Oslo-baserte selskap.

— Vi starter lokalt, men bygger opp en stødig grunn som også kan basere seg på utenlandske band.

Noe av grunnen til at de slapp tre plater omtrent samtidig var da også for å få en lokal blest om prosjektet.

— Det har aldri vært et skikkelig plateselskap i Fredrikstad noen gang, og vi har fått veldig bra tilbakemeldinger på det vi har gjort så langt.

Norge vs. utlandet
Tilbakemeldinger i den nasjonale pressen er det verre med, og det bidrar til at satsningsområdet like naturlig ligger utenfor landets grenser.

— Norge er musikalsk veldig sterkt for tiden, men det er nesten ingen medier som klarer å ta tak i ting på en skikkelig måte. Det merker vi veldig godt nå som vi driver med promo-arbeid. Det finnes kanskje 10 aviser eller andre medier som tar tak i ny musikk, tabloidene som VG ser ut til å kutte ned på dekningen og det finnes ingen fagblader til å skrive seriøst om musikk. Det er utrolig trist at vi ikke har ett skikkelig magasin her i landet.

— Det bidrar til at det er nødvendig tenke alternativt, sier Atle Marcussen.

Øynene hans er rettet særlig mot det store – og voksende – markedet i Asia:

— Vi har fått avtale med et lite indieselskap i Thailand, og vi jobber med interessenter i Kambodsja og Malaysia. Det er kult å få ut ting der nede, selv om det ikke ligger så mye penger i det på grunn av de lave prisene. Men dette er et område som vil vokse økonomisk og med en befolkning som gradvis ønsker mer av europeiske varer og kultur.

På nyåret planlegges det en reise nedover:

— Remington Super 60 skal spille på en liten indiefestival, riktignok for cirka 10 000, og jobber nå med reisefinansiering i den forbindelse.

Før den tid skal Marcussen til Island i midten av november, og dra i land en distribusjonsavtale med den anerkjente etiketten, platebutikken og distributøren 12 Tónar.

Vi begynner å jobbe mot utlandet for fullt etter jul, og vi har kontakter både i Japan og Tyskland som vi nok vil arbeide videre med, avslutter en optimistisk Marcussen.

Kommende superstjerner?
Det er ikke helt enkelt å plassere Café Superstar på et musikalsk kart. Atle Marcussen sier at det er popmusikken som er utgangspunktet for mye av det de driver med, men i dag kan jo det bety så mye.

Vi kan forsøksvis beskrive at Splaxxter Watts står for en ganske unorsk form for funky RnB, poppa hiphop og disco ikke ulikt Prince og Outkast.

Splaxxter Watts: The Shakeout
Jon Kristian Furuheim har tidligere gitt ut to album under navnet Safariari. Andreas Ihlebæk var frontfigur i det nå oppløste Tranquil.
Utgitt: Mandag 16. oktober

EPA spiller en døsig form for pop/psykedelia, kanskje ikke helt ulikt Jim O’Rourke, Syd Barrett eller Crosby, Stills, Nash & Young – litt ”borgerlig hippie-hop” etter eget utsagn.

Epa: Blomster/Flowers
Bandet startet i 1998, da som et enmannsorkester og med Pen Jakke som medprodusenter. Hovedstammen av EPA består i 2006 av Magnus Abelsen, Grim Stene, Andreas Ihlebæk og Rune Østhagen.
Utgis: Mandag 23. oktober.

Remington Super 60 er blant de mest drevne navnene i denne kretsen og de står for en lett, melodisk popnaivisme med en sommerlig smak av Casio-synth.

Remington Super 60: Go System Go!
Christoffer Schou, Magnus Abelsen og Benedicte Sveinsson.
Utgis: Mandag 30. oktober

Lytteeksempler og informasjon:
myspace.com/splaxxterwatts
myspace.com/epamusic
myspace.com/remingtonsuper60
cafesuperstar.com/

Publisert:

Del: