I november kan oratoriekoret Cæciliaforeningen feire hele 125 år. Cæciliaforeningen er et blandet kor med base i Oslo, og teller 80 – 90 aktive medlemmer. Korets hovedidé er å framføre større kirkemusikalske verk med orkester. Koret ble grunnlagt i 1879 av operasangeren Thorvald Lammers, etter en “innskytelse” av Edvard Grieg. Historien om Cæciliaforeningens tidligste år kan du nå lese her i Ballade.

Thorvald og Mary S. Landers (Foto: www.hf.uio.no/imt/forskning/norgesmusikk)

Glimt fra Cæciliaforeningens lange historie fra 1879 – det hele startet med..

Brevet fra Edvard Grieg til operasanger Thorvald Lammers, grunnleggeren av Cæciliaforeningen:

“.. Du var mangen en gang ret nedfor ved Tanken på Fremtiden. Og da var det, at jeg en vakker dag fik en innskytelse:

“Hør, Lammers, nu har jeg det! Du skal reise hjem og danne en Korforening til Opførelse av Kirkemusikk!” Du gjorde store Øine, og jeg maa tilstaa til en Begyndelse ikke netop var anerkjendende. Men da du fik tænke over Sagen, fik Piben en anden Lyd, og det er mig en Tilfredsstillelse her at kunne anvænde D’Herrer Bladredaktørers Pluralform: “Det har vist sig, at hva “vi” den gang tillod “os” at forutsige er slaat ind. Du fulgte “vort” Raad og har, som alle ved, i Hjemmet gjort dig fortjent til almen Paaskjøndelse og Tak for din mangeaarige Ledelse, først av Kirkekonserter og senest af din fortræffelige “Cæciliaforening”…

Arbeidet med å skape et kor for kirkemusikk

Lammers skapte “et lite, men modig og uforsagt Sangkor på 48 Medlemmer”, men han hadde problemer med å finne manns-stemmer til koret (da som nå!). Det var kvinnestemmer i massevis, minst tyve på hver stemme (deriblant Lammers’ senere hustru, Molly Sars og hennes søster Eva Nansen). Men tenorer var det tynt med, særlig første-tenorer. Første-tenorene var sterkt opptatt i alle byens mannskor, hvor de spilte en hovedrolle, og de rynket foraktelig på nesen når de ble foreslått å være med på å synge de store, klassiske kirkeverkene. Skikkelige tenorer synger “Brudefærden i Hardanger”, “Olav Trygvason” og Bellmann – man skal jo høres!

Dessuten var det vanskelig å skaffe et stort orkester. Lammers måtte nærmest ut på gaten for å samle sine folk. Det var folk fra Christiania Theater og fra brigademusikken, det var amatører på fiolin og cello, på horn og fløyte, studenter og handelsmenn – men det var også den gamle, velkjente gatefiguren Johanson som gikk omkring i gårdene og blåste valdhorn. Daglig sto han utenfor kafè Engebret og spilte for de småskillinger som gjestene ga ham. Han spilte så vemodig vakkert, men like i nærheten satt en eller flere like vemodige hunder og blandet sine bløteste toner med valdhornets!

Den aller første konserten

Den aller første konserten var Cherubinis Requiem i c-moll som ble fremført 8 mai 1880 i Logens store sal i Christiania. Utsolgt hus var det ikke, og sangerne følte at oppgaven var svær, “men vi var besjælet av vor første ild og kraft og energi, som den første italienske armè da Napoleon førte den over Alperne”, skrev kormedlem og den senere redaktøren av avisen Nidaros, Haakon Løken. Og under denne konserten skjedde det som senere har gått inn i historien vår som en av de store mytene.

Vi lar Haakon Løken selv fortelle:

“Og konserten blev for hver ny avdeling en triumf for Lammers. Men pludselig indtraf noget, som kunde ha veltet det hele. Netop da vi begyndte paa den uhyggelig mørke dødssang:”De profundis” (av dybsens nød) saa jeg, at Lammers ansikt fik et merkværdig uttryk av angst og rædsel. Jeg hørte noget rasle, ramle og falde, i orkestret paa skraa bakom mig, og jeg saa Johanson bli løftet og baaret ut, stiv som en stok, med glasaktige øine og med fraade om munden. Det gikk som et sjok gjennom os alle, og mang en tænkte: “Manden er død. Alt gaar i stykker!” Men Lammers vedlev at svinge sin arm med vældige vingefang, – blek som døden, men urokkelig! Og vi sang “De profundis” som aldrig før, bleke som dødninger vi ogsaa, mens vi kjendte haaret reise sig paa hodene vore.

Og konserten gikk videre, og vi var midt i “Agnus Dei” – det Guds lam – da gikk døren op, og ind skred liket, blek, men fattet, og et nyt sjok gikk gjennem os. Lammers vedblev at slaa takten, men med ennu vældigere vingefang, og pekte Johanson ut av døren igjen, med nogen gjennomborende utfald med taktstokken i kvart og i ters, og med et ansikt saa rasende, at det var rart at ikke Johanson døde engang til, bare av det.

Haakon Løken avslutter referatet fra kvelden med en liten dagboksnotis:

“Korforeningens konsert. Heldig utfald.
Dessert og dans bakefter.”

Elleve konserter på ett år

Thorvald Lammers setter i gang et formidabelt arbeid med sin nystartede Korforening. Året 1881, knapt ett år etter debuten, er programmet halsbrekkende. I februar deltar Cæciliaforeningens damekor med et Brahmsprogram, seks dager senere hele koret i en Beethovenkonsert med fremføring av Beethovens Fantasi i C-dur. Og den 2. april 1881 fremfører koret Beethovens 9. symfoni i samarbeid med Johan Svendsen og Musikforeningen. Allerede 7. mai samme år synger koret Händels Messias – for første gang i Norge.

Konsertsal var et problem. Et oratorium burde fremføres i en kirke, mente Lammers. Men geistligheten syntes ikke det. Ikke noe så verdslig som et oratorium i en kirke, nei, kall det Messias eller hva du vil, kirken er Guds hus…

Men koret hadde innflytelsesrike personer blant sine medlemmer. Fru statsminister Due henvendte seg direkte til kongen, og Kong Oscar 2. sørget for at Vor Frelsers Kirke (nå Domkirken) ble utlånt. Og la oss nå koste på oss et lite stemningsbilde fra den aller første fremføringen av Messias i Norge; Chr. Collin i Verdens Gang skriver:

“Tilstrømningen var saa stor, at Dørene tidlig maatte stænges, efterat 3000 Mennesker var stuvet sammen der indenfor, og mange som skulde ind, blev staaende igjen paa Stortorvet. En god Ven af Lammers, som stod i Kirkens Midtgang, fortalte at han forgæves forsøkte at løfte en Haand for at fjerne en Sveddraape, som fra Panden havde taget vejen nedover hans Næse, men det var umulig at løfte Fingeren længere op end til Hagen. Saa tæt stod man sammenklemt. Men et Stormveir af Velklang, som i Hallelujakoret syntes at løfte os alle op fra Jorden, borttog enhver Følelse af Træthed.”

Tre tusen i Domkirken, ja – og hvor var Brannvesenet? Men kritikken var frydefullt takknemlig og imponert og strålende over denne nye tilveksten til Kristianias kulturliv. Og billettprisen var kr 1,-.

Travle år – og den aller første turné

I 1881 hadde Cæciliaforeningen elleve konserter – og i årene som fulgte kom førstegangsfremførelsene av de store messene, oratoriene og requiene tett i tett, i tillegg til mye fremføring av norsk og nordisk musikk som Lammers var svært glad i. (Alle som vil vite mer om hvilke verk som ble fremført i Lammers-perioden, får gå til vår utmerkede historiebok “Cæciliaforeningen gjennom 100 år” av Rudolf Libæk.)

I 1889 drar koret til Trondhjem på jubileumsturnè, med Händels “Judas Maccabæus”.

“Folk strømmet til fra Bygderne og Nabobyerne, og mange har søgt forgæves om Billet” skrev Dagsposten. Og da koret dro fra byen igjen, etter stor suksess, skriver Dagsposten:

“Mange hundrede Mennesker fulgte igaaraftes de fremmede Gæster på Jernbanestationen, hvor den lange Platform blev fuldpakket af mennesker, hvis Konversation opfyldte Rummet med et fornøieligt uopphørligt Surr i alle Tonearter. Da Sangerne omsider havde placeret sig i sine Kupeer, udbragtes fra Perrongen et “Leve Thorvald Lammers og Frue og Deres hele Følge”, hvori alle tilstedeværende deltog med levende Hurraer, baade Damer og Herrer. Hr. Lammers udbragte et “Leve Trondhjem”, hvori de reisende istemte, og Toget satte sig i Bevægelse og rulled langsomt ud langs Perrongen under uopphørlig Viften og Hurraraab fra Vognene og fra de Talrige Skarer, som stod langs Linjen langt ud paa Jernbanetometen.”

Sånn skal Cæciliaforeningen hylles, spør du meg. Og, som en musikkanmelder i Morgenbladet skriver: “Cæciliaforeningens Musikopførelser er blit en Pryd for vort Koncertliv.”

Litt statistikk fra Lammers-perioden
* 91 konserter med koret, storparten førstegangsfremføringer
* 275 opptredener av sangsolister
* 81 opptredener av instrumentalsolister
* 43 solistopptredener av Molly Lammers (Sars) med Cæciliaforeningen
* 36 solistopptredener av Lammers med vårt kor
* 49 sangere ved starten
* 117 sangere ved Lammers’ avskjeds-konsert 30 år etter, i 1910

Da Lammers sluttet i Cæciliaforeningen i 1910 – med to store avskjedskonserter og stor gallamiddag i Frimurerlosjen – kunne formannen opplyse at det som resultat av disse konsertene var oversendt Lammers en bankbok på kr 400,- at foreningen var uten gjeld, og at den eide en bankbok i Christiania Bank- og Kreditkasse med innestående kr 0,86.

En epoke i korets historie var slutt, og en ny tok til – med den svimlende kapital av 86 øre!

I oppstarten i 1879, het koret for øvrig bare ‘Kor-foreningen’. 27. september 1902 ble navnet endret til Cæciliaforeningen, etter musikkens skytshelgen St.Cæcilia – et navn med god internasjonal klang. Det antas for øvrig at den første Cæciliaforening ble stiftet av Palestrina i det 16. århundre.

Artikkelen er hentet fra Cæciliaforeningens nettsider, og er gjengitt med velvillig tillatelse av Kjell H. Ringen.

Publisert:

Del: