DEBATTINNLEGG: – Noen, inkludert meg, vil ha et behov for å se på hva by:larm virkelig kan bety for unge artister og kommende leverandører av norsk musikk. Det står nemlig ikke så bra til med norsk språk i ungdommens viktigste kulturuttrykk lenger! by:larm må også tørre å ta de sjansene man tok i 1998, som så effektivt stimulerte til et større fokus på både livescenen og enkeltartistene. Dette skriver Sveinung Rindal i Musikkoperatørene i dette innlegget.

Sveinung Rindal_musopp (Foto: Musikkoperatørene)

Av Sveinung Rindal, Musikkoperatørene

Et bransjetreff og en musikkfestival lik den vi opplevde i Trondheim i februar har vi nok ikke opplevd maken til i Norge. by:larm anno 2007 var en koloss, ikke ulikt ubåtbunkeren Dora som i år var gjort om til 6 forskjellige scener. Artister som 120 Days og The Lionheart Brothers skulle bevise at de virkelig er det alle forteller oss at de er, mens Sondre Lerche og Real Ones bare kunne surfe på rutinen og la by:larm skinne i glansen.

Det var tross alt på tide å slå seg på brystet og fortelle verden at norsk musikk er på høyden. Noen, inkludert meg, vil ha et behov for å se på hva by:larm virkelig kan bety for unge artister og kommende leverandører av norsk musikk. Det står nemlig ikke så bra til med norsk språk i ungdommens viktigste kulturuttrykk lenger!

I 1998 var jeg så heldig å få være med på by:larm i Trondheim som da ble arrangert for aller første gang. Jeg representerte Studentradioen i Bø , og slukte selvfølgelig så mange inntrykk som jeg var i stand til å ta i mot. I løpet av mine tre første sosiale år på Kroa i Bø hadde vi kunnet ta i mot et og annet lovende norsk band, men det stod ikke bedre til enn at de få som virkelig samlet massene og engasjerte studentene het DeLillos, DumDumBoys og Seigmen.

Nå oppstod altså by:larm, uten at så mange helt kunne sette fingeren på hva som kunne komme ut av det. Blant noen av de ferske artistene den gang var Mushroomers, JohnDoe, Erot og Bönkers. På toppen av plakaten stod Bel Canto og Folk og Røvere. Et ganske riktig bilde av 1998, noen svært unge musikere koblet med noen profilerte og erfarne artister. Det sydet kanskje i undergrunnen, men nye band ble gjerne møtt med skepsis på Garage i Bergen og på SoWhat! i Oslo. Jeg for min del, dro hjem fra Trondheim i 1998 uten å ha sett en eneste rørende konsert eller et frampek på noe som virkelig måtte bli stort.

Allerede året etter høstet man frukter av et økt fokus på det man politisk sett kaller rytmisk musikk, da BigBang og Madrugada gjorde stor furore på samme bransjetreff i Stavanger. Man kunne lettere slå fast at by:larm ga resultater. by:larm ble både utstillingsvindu og lanseringskanal, og ikke minst en faktor som var med på å inspirere unge talenter. Samme år ble Øyafestivalen arrangert for aller første gang på Kalvøya utenfor Sandvika. Her stilte band som Jaga Jazzist, Ricochets, We, Gluecifer, Cato Salsa Experience og de nevnte BigBang og Madrugada. Bandene hadde selvfølgelig eksistert en stund, og by:larm var ikke alene grunnen til at det nå funklet i undergrunnen. Noe viktig og særdeles bra hadde allikevel skjedd med norsk pop/rock. Nå begynte bransjen å se eksportpotensiale og platekjedene fikk mulighet til å konkurrere om å være best på de nye norske musikktrendene.

I 2007 har man stablet på beina et norsk profesjonelt musikkmiljø som faktisk er i stand til å levere det ”neste store” til utlandet. Enten det er Lorraine, Datarock, Susanne Sundfør eller noen andre. I følge Farojournalen, musikkbransjens eget fagblad, kom det 129 norske plateutgivelser i løpet av januar og februar i år. Som Geir Zahl, solodebuterende fra Kaizers Orchestra sier det i samme artikkel: ”Tydeligvis mange som har noe på hjertet.” Hva bør by:larms neste visjon være? Kan de gjøre noe utover å kvalitetssikre arrangementet og gjøre programmet enda bedre neste år? Kan de ha en verdi utover å være et bransjetreff?

Jeg svarer et ubetinget ja på det spørsmålet! Nå må vi kunne være strategiske og se på hva vi stimulerer slik at man oppnår ett nytt 1999. Kanskje det må gå 10 år til. Jeg snakker om å få flere artister til å synge på norsk. I fjor fortalte by:larms Live-sjef Runar Eggesvik i et intervju i Dagsavisen at de mottok ca 900 demoer, hvorav under 100 var på norsk. Av disse valgte man ut rapperne A-laget og Vulkan, samt JohnDoe (som også sang på norsk i 1998.) I et liveprogram som omfattet over 115 artister, vil jeg ikke kalle det særlig dristig.

Jeg tror verken ett nytt Postgirobygget eller DDE kan berike vårt allerede rike musikkliv, men et lite gløtt til Sverige gir et lite hint om hvor forskjellige og særpregete artister som tyr til sitt eget språk. Håkan Hellstrøm, bob hund, Doktor Kosmos og Lars Winnerbäck har vært populære i mange år allerede, mens Raymond & Maria og Laleh som også spilte på årets by:larm er representanter for en ny strøm av svenskspråklige artister. I tillegg ser vi artister som Nikolai Dunger, Moneybrother (Pengebrorsan) og Caroline af Ugglas som etter lange platekarrierer debuterte med svenskspråklige plater det seneste året.

Argumenter mot å satse på norsk for norske artister er at ”døra til utlandet” blir stengt. Dette argumentet forteller meg at by:larm har enda en utfordring, faktisk å fortelle unge artister at suksess i lille Norge faktisk kan være ganske så innbringende og inspirerende. Hvorfor skulle det være stor forskjell på Sverige og Norge? Noen vil kanskje si at Sverige har en lengre tradisjon for svenskspråklig ungdomskultur, andre vil kanskje si at svensk generelt fungerer bedre som sangspråk. Det er i beste fall historieløst.

Helt fra visesangerne på Dolphins viseklubb i Oslo på slutten av 60-tallet, til Blitzhuset på 80-tallet har norskspråklige tekster vært dominerende. Svært få vil også være uenige i at DumDumBoys, DeLillos og Seigmen hadde vært like store suksesser på engelsk. Eller man kan snu det på hodet og se for seg artister som Marit Larsen, William Hut og King Midas på norsk.

Jeg ønsker meg et by:larm 2008 som ikke utelukkende fokuserer på å være Norges beste festival, eller som topper programmet bare for å vise fram det vi har til våre utenlandske gjester. by:larm må også tørre å ta de sjansene man tok i 1998 som så effektivt stimulerte til et større fokus på både livescenen og enkeltartistene. Uten å oppfordre til et kvotesystem oppfordrer jeg her og nå by:larm til å ta initativ til å inkludere de altfor få unge spirene som skriver tekster på norsk på programmet i 2008. Artister som synger på norsk kan bli by:larms hjertesak neste år. Så vil dere kanskje, i god tid til 2009, ha en rekke lovende artister med spennende uttrykk som synger på norsk.

Publisert:

Del: