Etter åtte år fremstår by:Larm som et godt fungerende og solid speilbilde av noe av det fremste norsk pop og rock har å by på. Etter en velarrangert og vellykket helg i Tromsø stilles spørsmålet: hvem skal overta norsk rocks trone i fremtiden. Og hvilken trone? Daglig leder i by:Larm Erlend Mogård-Larsen friskmelder norsk rock, og er meget optimistisk med tanke på fremtiden. Ballade ser i denne artikkelen på det musikalske programmet på by:Larm, der artister som Mira Craig (bildet), Elvira Nikolaisen, Grand Island og Årabrot stod frem. De mest spennende artistene kom fra kalde Sibir…

Emil Nikolaisen bylarm 2006 (Foto: Kimm Saatvedt)

Av Bjørn Hammershaug. Foto: Kimm Saatvedt.

Utdrag fra programmet til by:Larm, Trondheim, 1998:
Attack, Scarecrows, Sketchy, Tad Pole, Fru Pedersen, Hardyboyz, Spiral, Tuter Spect, Skrømt, Blew, Abstract, Mushroomers.

Nå skal det riktignok legges til at også Bel Canto, Lomsk og Johndoe var blant de som spilte på det første by:Larm, men likefullt, det er vel ikke altfor mange som fremdeles husker det store flertall artister som gjestet Trondheim for 8 år siden?

Siden den spede starten på det som skulle være et enkeltstående arrangement har by:Larm vokst til å bli landets viktigste og mest sentrale bransjetreff, byfestival og arrangement til fremme for norsk musikk, i år med pekere like mye utover landegrensene som innenfor, et mer internasjonalt tilsnitt og med en profesjonalitet som preger alle ledd av arrangementet.

Larmen skal fremdeles være en stige ned til landets ”up & coming” artister, men i år ble de nederste trinnene på denne saget vekk og artistfokuset delt mellom nye, uetablerte navn og mer kjente, etablerte artister som satser mot utlandet. Det er en klok beslutning. Nåløyet har blitt noe mindre, kvaliteten skal spisses. Med det enorme antall artister vi har i Norge i dag, er det nødvendig med et sterkere filter, og balansen mellom de som allerede befinner seg i vannskorpen og de som er på vei opp fra denne var skjønnsomt fordelt.

170 konserter og et bredt seminarprogram er uansett mer enn et dødelig menneske kan konsumere i løpet av tre hektiske dager.

— Det blir heller ikke flere konserter neste år, lover festivalsjef Runar Eggesvik til Ballade.

Menn med dress og slips

Hvem er de nye lokomotivene innen norsk populærmusikk, innovatørene, hvem skal bringe norsk musikk opp, ut og frem og ikke minst; hva kjennetegner norsk rock anno 2006?

Et ubestridelig faktum etter tre dager med ørene vendt mot norsk pop og rock er den jevnt høye kvaliteten som preger bandfloraen, ikke minst av relativt nye artister. Undertegnede tok med seg en finsk delegat på en liten turné gjennom Tromsøs slapsete gater, og vedkommende var etterpå overbevisende imponert og ikke så rent lite misunnelig på kvaliteten og spennvidden over de norske artistene. Det er ikke vanskelig å dele denne oppfatningen. En tilfeldig valgt kveld var det mulig å rekke over for eksempel indiepopen til napoo:, støylevenet Årabrot, Rockettotheskys sjarmerende og intime lo-fi, Jake Ziahs dempede countryrock, The Low Frequency In Stereo, Jessica Fletchers, Serena Maneesh og Hurra Torpedos dæljing på frysere og kjøleskap – uten at det egentlig virket unaturlig.

Utøverne var alle meget dyktige og begrepet ”godt til å være norsk” er bare et glemt ekko fra en ikke altfor fjern fortid. Men likevel, de fleste fremstod kanskje mer som tegn i tiden enn som retningsangivere mot fremtiden? Det er i hvert fall tydelig at post-punken/disco-punken, konkretisert til Joy Divison møter Talking Heads, har fått fotfeste i alle landets krinker og kroker, med relativt ferske band som Monomen (Driv) og The School (BlåRock) som et par eksempler. For å lykkes i denne etterhvert så befolkede kategorien kreves både låtmateriale og fremføring av eksepsjonell sort for å bli lagt merke til. Det tok faktisk litt tid før jeg oppfattet at The School sang på engelsk, i likhet med alle andre, og med det mistet de en sårt tiltrengt særegenhet. Unge Monomens grep om new wave og livstrett Ian Curtis-blekhet var ikke særlig overbevisende, noe grunnet innledende lydtrøbbel, men også grunnet for svakt låtmateriale. Det er likevel å håpe at disse tenåringene har større ting i vente fremover.

Selv om mange stilarter var representert, fra metall til country for å si det enkelt, er det ikke til å komme unna at de færreste artistene kan sies å stå for noe nytt, noe annet er da heller ikke å vente. Sett i sammenheng med de minst etablerte er det like relevant å betrakte de ut fra potensiale. Ett band som må trekkes frem er Grand Island, som i kraft av en tydelig retro-stil og velfungerende genremiks stod for et av festivalens friskeste pust. Anført av to rullerende vokalister pumpet bandet ut en blanding av sørstatsrock, countryrock og prog som i motsetning til de fleste andre etterlot inntrykk av et band med stort potensiale og en vilje til å utfordre de rammene de spiller under. Det er nok mulig å trekke linjer både mot Grand Funk, Allman Brothers og – uten overdreven sammenligning for øvrig – nyere band som My Morning Jacket og Black Mountain. Den langhårede og rufsete stilen med en blanding av hestemøkk og eksos var en av festivalens bedre, og ikke minst, de kledde den store scenen på Rica Hall med sine stadige taktskifter og melodibrytninger, pumpende orgel og gitarsoloer og samstemte humør. Lovende altså, selv om banjoen til vokalist Paul Gustavsen var mest staffasje denne kvelden. Grand Islands potensiale er også deres force, i motsetning til mange andre band som allerede virket satt i sin stil, pekte de like mye fremover som å fremstå som et ferdigutviklet band. Det blir spennende å følge Grand Island i tiden som kommer.

Mot nye horisonter

Et knippe artister må nevnes i særdeleshet; i kraft av sine utvilsomme kvaliteter, en voksende interesse fra utlandet og ikke minst et særpeg som fester seg i mediebildet. Serena Maneesh (Rica) har hatt et par mindre heldige konserter bak seg den senere tiden, men på Rica Hall fremstod igjen det voksende bandet, frontet av Emil Nikolaisen, som en samlet enhet, og viste seg frem fra sin aller beste side der de teppela salen med sin bløte støy. Mira Craig (Storsalen) var vel, sammen med Elvira Nikolaisen (Storsalen), gjenstand for den største blesten i forkant av by:Larm. Begge svarte til forventningene, Nikolaisen med sine velpleide og sensuelle viser som er flydd inn fra Californias 70-tall, mens Mira Craig står frem som en eksotisk blanding av Kari Jaqueson og MIA. Med en klar kommersiell crossover-appell virket Craig særlig frisk blant alle indierockerne som ellers svermet Tromsø.

Mira Craig har et energinivå på scenen som virker umiddelbart smittende, men også enkeltlåter som stikker seg positivt ut. Til tross for en noe pubertal-ivrig scenefremtoning virker hun allerede som en stilsikker artist med et vinnende vesen som sikkert vil fenge mange. I likhet med Serena og Grand Island er det like mye potensialet i Mira Craig som virker så lovende. Tilløp til fengende jam-partier virket kriblende og bør utvikles videre, det samme bør besetningen. Mira Craig fortjener gjerne et enda større band! Her er det er bare å kjøre på med slagverk, blåsere og orgel for å underbygge hennes image som verdensdame. Under Craigs opptreden var det for øvrig morsomt å registrere at etter røykeforbudet er nok lighterne borte, men mobiltelefonenes fotoapparater og filmkamerar dannet sin egen digitale stjernehimmel i publikumsmengden.

Oppløftende og variert

Hardrock, noise og metall var ikke overrepresentert på by:Larm, men to ulike band innen den noe hardere grenen av rocken etterlot seg et godt inntrykk. Årabrot slapp monstret ut av skapet på Kaos og viste seg igjen som meget dyktige eksponenter innen den høylydte og desperate støyrock/aggro-punken, og de blir stadig et sikrere liveband, og bør nå være klare for å ta et steg opp fra de minste kjellerklubbene. Ferske Sahg (Tvibit) består av medlemmer fra blant annet Gorgoroth, men er både i stil og uttrykk trygt plassert mer i Black Sabbaths Ozzy-epoke og tyngre stoner-rock. Selv om den korte konserten på Tvibit ikke akkurat ledet oss inn i mørket, så var låtmaterialet av lovende kvaliteter og fremføringen troverdig. Sahg kan være bandet som tar tilbake alvoret i en genre Black Debbath nesten har vært alene om å beherske her i landet.

Selv om slips og skjorte er den nye rockebekledningen og Ian Curtis er den store leder, er det også band som befinner seg i andre moderne segmenter. Youth Pictures of Florence Henderson (Driv) spiller post-rock av typen Mogwai og Explosions in the Sky, og er med det ute i farlig farvann. Det er ikke enkelt å løsrive seg fra sine inspirasjonskilder, og selv om Youth Pictures ikke står frem blant de mest originale bandene, så har de en ganske overbevisende nerve i sin scenefremføring. Et stykke foran Youth Pictures i kvalitetet og sikkerhet er Haugesund-bandet Low Frequency In Stereo (Verkstedet). De har også fått på seg slipset, funnet frem mikrofonen og blitt mer rytmiske siden sist, men dette drevne bandet leverte en tight konsert der de viste at de tør å utvikle seg – og det med hell. Det stilles forventninger til deres kommende plate senere i år.

Et nytt og positivt bekjentskap var unge Jenny Hval aka Rockettothesky (Driv). Hun fremstod som en naturlig blanding av Islaja, CocoRosie og Friends’ Phoebe, med et meget sjarmerende sett låter fremført med hjemmelagde beats, av og til en kassegitar og ikke minst et eksentrisk tekstmateriale. En låttittel som ”I Stepped On My Toothbrush” kan illustrere hennes underfundighet og originalitet.

Et stykke unna folkeskikken

Originalitet trenger ikke være en avgjørende kvalitet, men med den store bredden innen alle kategorier er det klart at en viss egenart er påkrevet for å bli lagt merke til. Fraværet av de norskspråklige artistene er påfallende, det samme er mangelen av en slags norskhet i musikken. Det var få hakesleppende overraskelser å finne på by:Larm, og få band som eksperimenterte eller utfordret den genren de tilhører.

Så var det altså i den mest tradisjonsrike musikken undertegnede fikk de største musikalske opplevelsene. Det skjedde på Lillescenen som urfolk-festivalen Riddu Riddu kurerte torsdag kveld. Her spilte sibirske Namgar sammen med en gruppe russiske og mongolske musikere en tradisjonell strengemusikk på instrumenter fra en annen verden. Kvartetten omskapte den lille mørke salen til et drømmenes rike med sin uendelig vakre sang og musikk som knyttet vennskapsbånd mellom den fjerne østen, det kalde nord og den ville vesten. Den aller største opplevelsen stod likevel Olchey for. Fra omtrent samme region (langs den mongolsk/russiske grensen) utfordret Olchey den tradisjonelle strupesangen med moderne rytmer og elektronikk, samt dronepartier med de gigantiske strykeinstrumentene, som var av totalt hypnotisk art. Olchey ble dessverre avbrutt, riktignok presist, men likevel altfor tidlig under en konsert som kunne vart til morgengry. Magisk!

Mellom disse to spilte norske Adjagas, og igjen er det blant urbefolkningnen den største viljen til å knytte bånd mellom tradisjonalisme og modernisme er størst. Anført av to meget iøyenfallende sangere/joikere er Adjagas et band i brytningen mellom folk, blues og rock, der det faktisk kunne vært ønskelig med en noe mer eksklusiv oppbygning enn den tradisjonelle gitar, bass, trommer som gjør musikken mer fargeløs enn strengt nødvendig. Riddu Riddu-scenen var by:Larms mest grenseprengende, der de enorme sikkerhetsgjerdene foran scenegulvet forhindret både noe av utsikten og markerte et unødvendig skille mellom verdensmusikken og rocken i etasjene oppover i Tromsøs kulturhus.

Speed meeting

Daglig leder i by:Larm Erlend Mogård Larsen sier til Ballade at han er meget fornøyd med årets arrangement og friskmelder norsk rock anno 2006. Han gir stor honnør til arrangørbyen og den lokale organiseringen, og gir samme honnør til bransjen, etter fjorårets refs:

— Det var en annen puls og stemning i år, etter et par år med Idol-hysteri virker det som by:Larm nå forandrer dette bildet. Man begynner å se på de genuine og gode artistene igjen, og det er disse som eksporteres til utlandet, ikke Idol-artistene.

Mogård-Larsen venter nå at de store plateselskapene vil følge opp etter et par rolige år, preget av singer/songwriters og Idol-artister.

— Jeg mener at dette var et historisk by:Larm, og står for at vi i løpet av en treårs-periode vil øke eksporttallene opp mot 500 millioner kroner, sier en optimistisk Mogård-Larsen.

Etter fjorårets skuffende norske oppmøte på en del av bransjetilstelningene, forsøkte by:Larm i år seg med et nytt konsept, Speed meeting, hvor delegater fra Norge og utlandet møtte hverandre under raske, men mer formelle omstendigheter. Responsen fra de utenlandske var meget positiv, sier Mogård-Larsen til Ballade, og kan fortelle at dette konseptet vil bringes videre til andre land neste år.

— Vi kom veldig bra ut fra at dette var første gang. Noen mente at vi startet litt tidlig på morgenen, men dagene er korte og programmet tett. Vi avsluttet derfor konsertene også noe tidligere i år. Man er tross alt på jobb.

Festivalsjef Runar Eggesvik er også meget fornøyd med by:Larm i år, og trekker frem det positive i at presse og publikum har lagt merke til artister som arrangørene på forhånd hadde slike forhåpinger til:

— Et band som Heroes & Zeroes, med et knippe konserter bak seg kom så vidt med, og viser at veien opp og fram ikke bare kan være kort, men at by:Larm også fungerer etter intensjonen. Elvira Nikolaisen viser også hvor fort ting skjer. Hun ble booket inn før hun fikk platekontrakt, og leverer på den måten med 15 fotografer rundt seg og en voldsom hype å forsvare. Det er bare helt utrolig, sier en imponert Eggesvik.

Det skal være en idè bak det programmet forteller festivalsjefen, enten det er artister de tar tak i på nytt, som Adjagas, Low Frequency In Stereo og Superfamily, eller nye navn som Rockettothesky. Nåløyet skal fremdeles være lite på by:Larm.

— Artister som Grand Island og Rockettothesky viser at de har gode ideer som de også klarer å gjennomføre, og der skal by:Larm være. Det er gøy å spille i band, men det er ikke nok – artistene må definere hva de driver med og ha større ideer enn å drikke noen pils backstage.

Lysere tider?

Som arrangement virket by:Larm i Tromsø å være prikkfritt, til tross for ublide værguder og forsinkede fly. Presise konserter, korte avstander mellom spillestedene og lite køer forhindret de største frustrasjonene. Tromsø kan være stolt av sin rolle som vertskap, arrangørene er strålende fornøyd med arrangementet og med gode salgstall for norsk musikk (opp 20 % i 2005 meldes det fra Music Export Norway) og relativt vellykkede internasjonale satsninger på navn som Kaizers, Annie og Robert Post er det optimismen som rår i norsk musikkliv for tiden. Etter by:Larm er det heller ingen grunn til å sture, selv om de mest opplagte fremtidshåpene ikke akkurat risset inn sine navn i granitt.

Publisert:

Del: