Musikkbransjens store treff, By:Larm, avholdes i år over helgen 10. til 12 februar. Denne gangen er det Stavanger som er vertsby for den stadig mer internasjonale festivalen. – Til forskjell fra fem år tilbake, da musikkeksporten vår var på linje med Albania, er det nå et reelt marked der ute for norsk musikk. Jeg ser ikke bort fra at by:Larm vil dreie seg enda mer mot en samlingsplass for nordisk bransje, sier daglig leder Erlend Mogård-Larsen. By:Larm-sjefen er også glad for at “larmen” nå står alene: – Det hadde vært feil å samlokalisere med Alarm nå, fordi en kveld som bare er show, glitter og stas ville ta fokus fra de unge “up and coming” artistene på by:Larm, sier Mogård-Larsen.

Erlend Mogård-Larsen (Foto: Anders Martinsen, NRK.no)

Av Knut Steen

I den spede begynnelse fremsto by:Larm utelukkende som et første trappetrinn for ukjente artister og band, mens årets program viser en rekke godt etablerte gjengangere. Tidligere har dere sagt at en naturlig progresjon for nye artister ville være å først spille på by:Larm, så Alarm, og til slutt kanskje Spellemannprisen – prøver dere å dekke en større del av denne progresjonen selv nå, Erling Mogård-Larsen?

— Nei, det gjør vi ikke. Ser du på liveprogrammet for de tre-fire siste årene, har det sammen med et klart flertall av ferskinger vært mellom 5 og 10 større band med for å trekke mer folk til de uetablerte bandene. I år har vi 150 besøkende fra blant andre nyhetsmedier som NME, The Observer og Kerrang, samt mange agenter fra store festivaler. For dem er det mest interessant å høre de bandene som har gitt ut en plate eller to, for skrittet fra øvingsromet til Glastonbury kan ofte være litt stort. Men det spørsmålet får vi jo hvert år, bemerker Mogård-Larsen.

Larmen alene
by:Larm skal i år stå alene, uten den store avslutningsfesten Alarmprisen har vært de siste årene. Vil de større bandene på by:Larm fungere som trekkplastre på samme måte som Alarmartistene gjorde det før?

— Jada, det vil de. Noen av Alarmartistene som fikk pris i år skal også spille, dette har fungert godt tidligere, og kommer sikkert til å fungere godt i år også.

By:Larm har i år utvidet til å inkludere enda flere internasjonale artister – hvor viktig har oppmerksomheten fra utlandet blitt for festivalen?

— Den blir stadig viktigere, for norske band trenger flere markeder å stå på. Man har blitt veldig flink til å få ut den norske musikken. Til forskjell fra fem år tilbake, da musikkeksporten vår var på linje med Albania, er det nå et reelt marked der ute for norsk musikk. Her tror vi by:Larm har hatt en viktig rolle, som vi ønsker å føre videre. En tanke kan være at by:Larm etter hvert inngår et sterkere samarbeid med nordiske artister, som har et marked i sitt hjemland, og dreier til å bli en samlingsplass for nordisk bransje. Dette vil gjøre det enda mer interessant for utenlandske agenter og bransjefolk å komme hit, og vil også øke sjansene for at ferske norske band blir sett av flere, håper Mogård-Larsen.

Mistet IFPI-støtte
Dere mistet noe støtte fra IFPI etter en tid med Alarmprisen som samarbeidspartner, har du fått noe inntrykk av hvorfor dette skjedde?

— Mitt inntrykk har vært at IFPI har vært positive til by:Larm hele tiden, men mindre positive til Alarm.

Har du fått noen signaler på at IFPI ser annerledes på by:Larm slik opplegget er nå?

— Vi ikke fått noe mer eller mindre støtte etter at samlokaliseringen ble brutt. Jeg var selv på Alarmprisudelingen, og ser at det hadde vært feil å ha by:Larm sammen med Alarm nå, fordi en kveld som bare er show, glitter og stas ville ta fokus fra de unge “up and coming” artistene på by:Larm. Alarm står trygt på egne ben, slik jeg ser det.

Positiv bransjestøtte
Utover deltakelsen på by:Larm, hvordan opplever dere støtten fra bransjen nå?

— Vi opplever den som veldig positiv, folk står bak by:Larm. Hit kan man dra for å se på band, snakke med folk, knytte kontakter og være borte fra alt annet. Det er musikk 24 timer i døgnet, og vi har også fått til den gode progresjonen med å presentere en ny by. Dette gjør at by:Larm aldri blir statisk, det er alltid noe nytt og friskt, mener Mogård-Larsen.

Hvordan har dere sydd sammen programmet for å trekke flest mulig folk til de små bandene?

— Vi har lagt det opp slik at et publikum som liker en type band, vil kunne finne flere band av samme type på samme sted, samme kveld. Dermed har vi unngått å sette opp black metal, sår jazz og hip hop på samme scene. I år har vi lagt opp til at publikum kan velge seg ett sted, og bli hele kvelden.

Mindre hektiske utekvelder
Kanskje også for å gjøre kvelden litt mindre hektisk for de publikummerne som ikke tilhører musikkbransjen?

— Ja, helt klart. I Trondheim for to år siden ble det veldig mye flying og klager fordi folk ikke kom seg inn på de konsertene de ville se. Det er en utfordring å selge ut en festival med stort sett ukjente band, derfor har vi satset på å ha en gjennomgående musikalsk rød tråd hver kveld, og sørge for at hvert av de små bandene får spille to ganger på to ulike scener i løpet av festivalen.

Dere er ikke redde for at feite bransjefolk skal gro fast på ett sted per kveld, da?

— Feite bransjemenn trenger å røre på seg, men det har vist seg at vi er flinke til å sirkulere i Norge, selv om det alltid vil være enkelte barstolslitere på seminarhotellet. På “In The City” i England er det helt vanlig at det sitter 500 bransjefolk i baren og 3 foran scenen, mens på by:Larm er folk ute og hører musikk hele tiden – det er i alle fall vår erfaring, sier Mogård-Larsen.

Toner ned krangle-debattene
Tidligere år har dere fått en del kritikk av bransjen for seminarprogrammet. Skyldes tidvis glissent oppmøte på en del vektige foredrag at bransjen for lite sultne på ny kunnskap, eller er det dere som har bommet på foreleserne?

— De første årene var seminarprogrammet dårlig, men med godt oppmøte. De to siste årene har seminarene vært bra, selv om det ikke alltid har vært stappfullt. Jeg tror dette kan skyldes at bransjen har blitt flinkere til å networke. Før var det ingen som torde å snakke med hverandre, man var så vant til å stå med nisselua i hånden. Det kan hende vi ikke har fått inn de foredragsholderne som virkelig treffer, men samtidig har vi måttet ta et valg på hva slags seminarer vi er ute etter. På Malcom McLaren-intervjuet var det stappfullt, men er det gode historier fra en svunnen tid fortalt av gamle skurker vi virkelig trenger? Jeg tror ikke det.

Hvilke tilpasninger har dere gjort i så måte foran årets by:Larm?

— Vi vil tone ned kranglepanel-hypen og legge oss mer og mer mot en seriøs seminarrekke, slik som destination-serien, som tar for seg forskjellige internasjonale markeder. Vi kommer til å fortsette den i år, med eksperter fra blant andre den japanske, polske, russiske, baltiske og amerikanske bransjen. Dette er interessant for mange norske artister og bransjefolk, fordi flere og flere ser utlandet som et reelt marked.

Kaizers til prekestolen
Hvordan ser dere på prospektene for å arrangere by:Larm i Stavanger igjen, har det dukket opp noen nye store utfordringer?

Stavanger har blitt en veldig annerledes by siden sist, den har fostret nye spennede talenter og fått et veldig godt musikkmiljø. Jeg tror Stavanger kommer til å møte bransjen med rak rygg denne gangen. Ellers kommer det til å bli en utfordring å få et par tonn med utstyr opp til prekestolen, sier en smilende Mogård-Larsen.

For der skal nemlig by:Larms største PR-stunt gå av stabelen, 597 meter over havet: Kaizers Orchestra skal spille på kanten av stupet, foran et – forhåpentligvis – måpende publikum.

— Hvis det blir godt vær kommer dette til å bli helt sinnsykt. De fleste av de utenlandske delegatene ser ikke annet enn asfalt, betong og innsiden av mørke klubber. Både reise, mat, øl og opphold er dyrt i Norge, og vi har ikke de største klubbene eller de store millionbyene. Allikevel: Her får vi muligheten til å vise at når man først er her, så er en fantastisk tur som dette helt gratis. Det blir et sinnsykt kick å vise folk noe av det beste vi har av både natur og musikk, sier Mogård-Larsen, som samtidig avviser at de kommer til å fly noen delegater opp med helikopter, eller på endre måter gi dem noen svarveier til toppen.

— Nei, skal man se dette, så må man gå hele veien opp på egne ben. Men jeg lover at det kommer til å bli verdt det!

Publisert:

Del: