Når Groruddalens største «heimstadsdikter» inntar Det norske teateret med følge, er det få innvendinger som holder vann.

Blokk til blokk, © Dag Jenssen

Du trenger ikke bli sittende i mange minutter for å innse at «Blokk til blokk» er en vaskekte hiphop-forestilling: Graffitibildene florerer, de østgående t-banene passerer sakte på skjermen bak de to brødrene Felipe og Jonathan og Don Martin. Et trebord med to benker står på scenen omgitt av gamle TV-skjermer som ser ut til å stamme fra et loppemarked drevet av noen med forkjærlighet for åttitallselektronikk.

Det er i det hele tatt sjelden en scenografi legger seg så tett opp mot selve prototypen på en klassisk rap-musikkvideo. Antagelig er det også sjelden å se skuespillere som er så hellige overbeviste om betydningen av disse rekvisittene.

Ved hjelp av raplåter og personlige bekjennelser som hviler tungt på livets vendepunkter formidler de tre en hardt tilkjempet kjærlighetserklæring til hjemstedet og til hiphopen.

Det som samler dem er tilsynelatende oppveksten i Oslo-forstaden Romsås. Men det er et mer allment paradoks som bærer stykket og låtene – et paradoks som både er lett å oppsummere og vanskeligere å besvare: Hvordan vender du innsikten om at hjemstedet ditt er med på å forme deg til noe positivt, når «alle» svartmaler det samme stedet?

Blokk til blokk-Foto: Dag Jenssen

Vendepunkter
Med et så nedstrippet utgangspunkt som i «Blokk til blokk», både visuelt og tematisk, er de små grepene avgjørende. Don Martin varmer opp publikum med å spørre hvor mange i salen som har vokst opp i blokk og hvor mange som har vært på teater før. Dermed setter han tankene i gang: Hvem er vi som sitter i salen, hva gjør vi her, hvor kommer vi fra?

Videoene utgjør også en viktig del av forestillingen. Det storslåtte perspektivet fra minimalistiske motiver av blokker i svarthvitt gir tyngde til det som fortelles. Andre stemmer slippes til, som i det fornøyelige og litt tragiske intervjuet med vestkantgutten som aldri i sitt liv vil dra til Romsås. (Institusjonspreget ved teateret er også fint bygget ned ved hjelp av en bar, en DJ som spiller plater og plate- og tskjortesalg i Black box-en på scene 3.)

I mine øyne er de personlige monologene i «Blokk til blokk» mer ujevne enn låtene og det visuelle designet: De utdyper ikke alltid det effektive bildespråket i låttekstene og meningene kommer sjelden fra uventede retninger (her gis det for eksempel rikelig med plass til innsikter som at man må vende det negative til noe positivt).

Samtidig er det historier her som virkelig stikker seg ut. Formen gir plass til Castros absurde anekdote om en tur med hunden, da han oppdaget at bydelen hadde investert i en utendørs lampeskjerm-installasjon fremfor fritidsklubber. Eller Felipes selvransakelse om maskulinitet etter brorens selvmord, en spire til analyse av hvorfor usikkerhet som skjules bak et hardt ytre kan være ødeleggende. Og til tross for at enkeltreplikker stokker seg i munnen på rapperne, fremstår de også med en helt annen troverdighet enn skuespillere jeg har sett med bedre koll på manuset.

Multinorsk uten nynorsk tale
Når Groruddalens kanskje fremste talerør inntar Det norske teateret, et par-tre år etter satsningen på det multinorske-programmet, synes jeg at det er verdt å applaudere. Men man kan også spørre seg om hvorfor «Blokk til blokk» er satt opp på Det norske teateret når ingen snakker nynorsk fra scenen. Hvorfor hører forestillingen hjemme her?

Felipe, Don Martin og Castro kommenterer dette paradokset med en ironisk distanse: De viser frem et avisutklipp, der «austlandsk» blir omtalt som dialekta til «fyllikar», før Felipe legger til at innvandrere om noen er de som virkelig kan sies å snakke «ny» norsk.

Les også: Lytter for å lykkes som låtskriver

Et stykke på vei kan programmeringen sikkert sees på som et frieri til et Oslopublikum som kanskje ikke ellers ville ha besøkt «nynorskteateret», men det kan også være en erkjennelse av at det strengt nasjonale kommer til kort.

I et slags innledende nøkkelforedrag etablerer Don Martin koblingen mellom barndomsblokka på Romsås og blokka i Bronx der hiphopens «block parties» startet (en kobling som også stykkets tittel åpner for).

Tilhørighetshunger
Også her ligger det et paradoks som sier mye om samfunnet vårt: For selv om rapspråket etter hvert ble norsk og Don Martin i voksen alder valgte seg Lillebjørn, Rudolf og Joachim for å knytte an til en østkantidentitet i Oslo-hymnen Nilsen, var det filmen «Beat street» som gav Don Martin en følelse av tilhørighet på Romsås – og MTV, ikke NRK, som fenget brødrene Castro da de kom til sitt nye hjemland.

Da forskeren Viggo Vestel oppsøkte fritidsklubber i Oslos drabantbyer på 1990-tallet, fant han ut at mange unge identifiserte seg sterkt med bydelen de levde i, men at de hadde vanskeligere for å slutte seg til en nasjonal identitet.

Blokk til blokk Foto: Dag Jenssen

«Det er byens brøl du hører når du hører oss,» lyder en av linjene på Don Martins «Løvehjerter» (Bortsett fra et par Felalåter er det Don Martins repertoar fra platene «En gang Romsåsgutt Alltid Romsåsgutt» og «Løvehjerter blant slangene i hovedstaden» som vies plass). Denne insisteringen på at byens mest uglesette bydeler er det som er den ekte byen er åpenbart både politisk og selvbevisst.

Les også: Å være Oslo

Jeg kan ta meg i å synes at tekstene hans – med verselinjer som «De korta du får utdelt er de korta du spiller med» eller «Grønland blir gentrifisert som Grünerløkka» – iblant faller innunder det groruddøl og journalist Øyvind Holen har karakterisert som «kronikkrap». Men selv om disse linjene kan virke i overkant tydelige, er de også kronikker for folk som kanskje ikke leser avisa, politiske på en måte de aller fleste umiddelbart kan forstå.

Det er i og for seg ikke så vanskelig å finne på innvendinger. Når uttrykket etterstreber sannhet og tydelighet nærmest for enhver pris, kan dette gå på bekostning av tvetydighet og originalitet. Det er vanskelig å kombinere et språk som skal være tøft og krystallklart med sårbarhet (eller «artisteri», som var ordet Kevin Eriksen fra Warlocks brukte i NRK-dokumentaren «Takin` Ova»). «Blokk til blokk» blir aldri noe maskefall, drabantbyheltene vinner frem til slutt.

«Blokk til blokk» blir aldri noe maskefall, drabantbyheltene vinner frem til slutt.

– Vi spiller ingen roller, sier Castro i et av forhåndsintervjuene. Om du kjøper dette credoet, kommer antagelig an på hvordan du ser på identitet og om du velger å tolke utsagnet bokstavelig. Det kan godt være at et språk med så mange spilleregler, som henter såpass friskt fra en subkultur fra Bronx, bare tar samfunnsanalysen et stykke på vei. Og at å være en rapper ganske sikkert også er å spille en rolle.

Men ingen skal anklage brødrene Castro og Don Martin for ikke å formidle sin egen identitet eller betydningen av det de har å si på vegne av nabolaget med troverdighet. De trenger ikke statistikk for å få frem hvor mange unge i Oslo og i byer verden over som sliter med å finne seg til rette i forsteder med tynnslitt rykte, og som finner tilhørighet i den samme kulturen.

Med den tyngden «Blokk til blokk» presenterer erfaringer fra en outsider-posisjon – som de fleste av oss som skriver anmeldelser nok har godt av å sette oss bedre inn i – oppleves de fleste innvendingene mer som snublefeller enn som standhaftige blokker.

Publisert:

Del: