av:

Publisert:

Del:

I Stavanger finner du et av Norges alt for mange indieselskaper innen pop og rock. Men CCAP skiller seg ut i mengden. Det har nemlig solgt 100.000 cd-plater med én artist. I Norge. Det er by:Larm-avisa som har intervjuet CCAP-gründer Tom Brekke – et intervju du i anledning helgens store bransjefest nå også kan lese her på Ballade.

Thomas Dybdahl, 2004
Thomas Dybdahl, 2004

Av Marit Karlsen, by: Larm-avisa 2005

– Bestselgeren på CCAP før Thomas Dybdahl, var Lano Places med 2500 solgte. Så ja, det er klart at utgivelsene med Thomas har betydd en hel del, også økonomisk.

Det sier Tom Brekke, mannen bak CCAP, eller Checkpoint Charlie Audio Production. Navnet henger sammen med at Brekke også er ildsjelen bak den lille og intime klubben Checkpoint Charlie, som siden 1987 har vært Stavangers svar på andre byers hjem – som Hulen, Garage, So What!, Blårock, Last Train, Mono m.fl.

Og det var nettopp arbeidet med klubben Checkpoint Charlie som avfødte plateselskapet Checkpoint Charlie Audio Production i 1999.

- Det var ikke det at jeg mente at verden trengte enda et uavhengig plateselskap. Utgangspunktet var de utallige kveldene jeg hadde tilbragt på Checkpoint Charlie. Det ene gode Stavangerbandet etter det andre kom, spilte og forsvant. Flere av dem prøvde seg i Oslo, men det var vanskelig å finne innpass fra Stavanger – de følte de ikke hadde noen tilhørighet. Så i stedet for å syte over at Stavangerband ikke kom inn i varmen i den forjettede hovedstad, startet jeg CCAP for å gi ut plater med utøvere fra Stavanger og omegn.

Med et innbyggertall på ca 110.000 i Stavanger, kan det kalles en modig
målsetting, i hvert fall økonomisk sett. På Manhattan er det ca 18.000 band, og hvis vi tar bort hip hop og r’n’b, kan man telle på to hender hvor mange av de 18.000 som slår nevneverdig gjennom i løpet av en toårs periode. Men nå er jo Stavangerband spesielle. Ikke elektronika- eller popspesielle som i Bergen. Men eh… Jæren-spesielle, litt sånn uforutsigbare, som været.

– Øh, …du kan gjerne si det slik, sier Brekke på utpust.

– Jeg tror de originale uttrykkene fra Stavanger og omegn kommer av folka, byen og det gode miljøet. Det er ingen klikker og gjenger som hever seg over andre, her samarbeider man lett på tvers av interesser og uttrykksmåter. Artister og band er åpne for nye musikalske uttrykk, og jeg synes det kommer godt frem hos mange Stavangerband, mener Brekke.

Stavangerband som har laget sitt eget musikalske univers, og som til og med har fått anerkjennelse for det (og litt mer uvanlig, solgt plater), er Kaada, Thomas Dybdahl, Cloroform, Noxagt, Wunderkammer og Kaizers Orchestra. Sistnevnte er riktignok halvt bergensk og halvt stavangersk.

Debutalbumet til Lano Places ble altså den første salgsmessige suksessen på CCAP. Lano Places ble nominert til to alarmpriser og lå høyt på radioenes spillelister. Etter hvert begynte også interessen for Thomas Dybdahl å ta seg opp. Men selv om Thomas Dybdahl er gullfuglen til CCAP så langt, var ikke Brekke 100% overbevist første gang han fikk besøk av soloartisten på kontoret:

– Demoen han kom med var ikke umiddelbart min kopp te, men bare ved å høre ham sitte der og prate om musikken sin og om ambisjonene sine, forstod jeg at han er en original og sympatisk fyr. Det gjorde at jeg la tvilen til side. Etter den første ep-en ville jeg gi han en sjanse til, og på den andre EPen forsto vi at noe var i ferd med å skje for alvor. Og så smalt det! Til nå har vi solgt i underkant av 100.000 CDer av Thomas Dybdahls to album og tre EPer.

– Faktisk, siden høsten 2002 har vi hatt flere oppturer enn det nye selskaper vanligvis er forunt, fortsetter Brekke.

– Og ikke bare med utgivelser fra Thomas Dybdahl og Lano Places, men også fra Helldorado og Reverend Doctor William Grace. De har alle blitt godt mottatt, mange av låtene har havnet på radio, og CCAP og den lokale musikkscenen har fått mye oppmerksomhet i media, sier en ydmyk Brekke, som selv spiller i skagruppa The Skanskters. De sto bak den aller første utgivelsen på CCAP, med debutalbumet “Shaven Not Stirred” i 2000.

- Ja, med støtte fra Stavanger kommune og Checkpoint Charlie Hard Rock Café lanserte Skanksters debutalbumet, og fikk distribusjon via den hyggelige gjengen i Tuba, før vi i 2002 ble invitert over til EMI av daværende sjef Nils Heldal. Men med denne første utgivelsen med Skanskters fikk vi smaken på alt som kreves for å drive et selskap på en skikkelig måte, og ambisjonene ble lagt, kan du si.

Så å fylle ut NCB- og Gramo-papirer og forholde seg til MVA, ENS, FONO, TONO, IRSC og andre artige greier, er bare noen av mange nødvendige dyder for å unngå krav, konk og krise for et enmannselskap?

– Hø, hø… Hark, hark. Det er ikke spesielt mye glamour i å drive et plateselskap, nei. Men det er selvsagt et kick når det går bra, når man lykkes og alt klaffer.

Men – nå som by:Larm skal arrangeres i Stavanger, er det kanskje noen band som kommer og banker på den lokale døra til CCAP – eller omvendt?

– Det er ikke aktuelt for CCAP å satse på artister fra andre byer, og de lokale artistene som er booket til by:Larm 2005 kjenner jeg fra før så jeg skal ikke på by:Larm for å shoppe band.

Men CCAP er i kontraktsforhandlinger med to artister, røper Brekke, uten å si noe mer.

– Nei, noe mer vil jeg ikke si, annet enn at den ene har utgitt noe fra før.

Det er lov å ha hemmeligheter i musikkbransjen. Og i mellomtiden kan du sjekke ut katalogen til CCAP (33 utgivelser), for ikke å snakke om samleplata med Stavangerband som de slipper i disse dager. Der kan du blant annet høre Haugesunds glemte helter, The Colours Turned Red fra begynnelsen av 80-tallet, som har gjenoppstått for anledningen.