Enkelte band liker å ødelegge instrumentene sine på scenen. Det er ikke fullt så gøy når flyselskapene gjør jobben. Dette er den ulykksalige historien om da ORBO & the Longshots skulle på tur. I denne gonzo-pregede artikkelen forteller frontfigur Ole Reinert Berg-Olsen om hvordan gruppen opplevde sitt siste møte med norsk flytransport: – Er du så uheldig at du har booket to jobber på to dager kan du faktisk risikere at begge ryker. Ikke bare på grunn av bagasjen. Nei – her er det mange faktorer. Slik startet helvetes-helgen en nydelig dag i august for ORBO & The Longshots, skriver Berg-Olsen.

Orbo & the Longshots_1

Av Ole Reinert Berg-Olsen/ORBO & the Longshots

Sommeren 2006 var en flott sommer. Masse spillejobber, mye oppmerksomhet. Som mange andre norske band (som ikke nødvendigvis er like kjent som Henning Kvitnes og ”guttærne”) ble turneen booket litt som en pilkast-turné. For det første tar vi de jobbene vi får. For det andre ligger festivaler, som alle vet, noen ganger langt fra hverandre.

En nydelig dag…
Faktisk så langt at en må fly. Er du så uheldig at du har booket to jobber på to dager (gud forby i fly-Norge) kan du faktisk risikere at begge ryker. Ikke bare på grunn av bagasjen. Nei – her er det mange faktorer.

Slik startet helvetes-helgen en nydelig dag i august for ORBO & The Longshots:
(Ikke kall dette dårlig organisert, takk.)

ORBO & The Longshots består av 5 fremadstormende musikere fra Bergen. ORBO, Ine, Reidar, Chris og Stian. Vi skulle spille på Eikerapen Roots Festival utenfor Kristiansand fredag og Lost Weekend på Askøy utenfor Bergen dagen etter.

ORBO, Reidar og Stian karet seg til Flesland klokken 11:00 om formiddagen, sjekket inn bagasjen (forøvrig 800 kroner i overvekt, riktignok etter en liten krangel: SAS hevdet dette var 1/3-del av hva det egentlig skulle vært), satt oss opp i den fantastiske lavpris-caféen der vi spiste lunch: kald kyllingsalat (135 kr) og en flaske Bonaqua (37 kr!). Fair enough, de har jo monopol der, så hva kan man gjøre?

…helt til…
Vi hadde booket et fly tidlig på dagen for å kjøre Cadillacs og Firebirds på festivalområdet, og ikke minst for å være sikker på å rekke soundcheck etc. Plutselig kunne vi skimte noe i kalkulator-grafikken på skjermene. Vi tråklet oss gjennom sen oppdatering og i den vanvittige Commodore 64-flimringer så vi at flyet var… kansellert.

Akk o ve. I skranken hadde det allerede hopet seg opp et tyvetalls mennesker og en stakkarslig gammel dame tok seg god tid med stiftemaskinen og andre trivielle åpne-og-lukke-glassdøren aktiviteter før hun med skjelvende hånd så vidt klarte å trykke inn den beryktede “neste kunde” knappen.

Etter mye om og mye men ble det vår tur. Uten så mange ord følte vi at vi ble bedt om å ”dra til helvete”. Riktignok gikk det flere fly til Kjevik en time eller to senere, men sjansen for at de også ble kansellerte var stor- i tillegg var det overbooket. Vi fikk tilbud om stand-by på dette flyet, og takket uhøflig nei.

Slowly losing it
Klimaanlegget på Flesland var gåent, og det var svært varmt i Bergen den dagen. We were slowly looooosing it. Chris i bandet hadde en avtale med en profilert komiker fra Bergen, som også flyr privatfly. Vegard Ylvisåker avbrøt innspillingen av et P3-program, tok med seg laptopen til Flesland, og ville regne litt på bagasjen vår for å se om han kunne fly oss ned. Bagasjen vi hadde betalt 800 for å få sjekket inn var nå i trøbbel hvis vi tok den ut igjen, men det ble løst.

Privatflyet vi måtte brukt hadde få timer igjen før service og den luken ble lukket. Han skulle imidlertid fly Chris ned senere på dagen, som etter en sinnssyk biltur fra Lost Weekend til Flesland så vidt rakk å slenge seg inn i privatflyet der Vegard var kaptein, før ikke han heller så ut til å rekke spillejobben på Eikerapen Roots Festival.

Små marginer
Vi så på flere muligheter. En leiebil ville gjøre at vi rakk spillejobben med en margin på 3 minutter, men alle leiebiler i Bergen var under kontroll av turister som sikkert enda kjører hvileløst rundt i et uskiltet Bergen sentrum på jakt etter Akvariet. Problemet var at vi hadde get-in på Lost Weekend klokken 13:00 dagen etter, og vi orket ikke tanken på å måtte kjøre tilbake om natten fra Kristiansand.

Vi vurderte Norwegian sin rute til Stavanger og et SAS-fly fra Stavanger til Kjevik. Ine var nemlig i Stavanger allerede og fulgte spent med via MMS’er med sinte tryner på noe som så ut som en krise. Til slutt kom en reddende engel i skranken: En blond, ung, uniformert og bakkeplassert SAS-ansatt. Intetanende om vår krise og vår iver til å rekke jobben, ble hun overfalt av en rocker i luken kort tid etter. Hun tenkte ikke selv, det var hun ikke betalt for og det kan man heller ikke forvente. Men undertegnede foreslo en ny rute etter iherdige telefonsamtaler med Norwegian air. Vi ble booket om via Oslo (”and you gotta love Gardermoen…”) med 4-5 timers venting og deretter et propellfly til Kjevik. Vi slo til.

Vi har, som mange andre musikere, erfart at bagasjen faktisk ikke kommer i det hele tatt. I vårt tilfelle ville det bety det kansellering av nok en event, nemlig selve spillejobben. Dette kunne ikke skje. Vi allierte oss derfor med en Securitas-vakt på Flesland, som personlig skulle sørge for at utstyret vårt kom i luften. Full av ærefrykt for tyttebær-politiet kom vi til det punktet hvor det faktisk ikke var mer vi kunne gjøre.

Så vi dro.

Vi stønnet og bestilte en pils (ikke en billig en, for det går nemlig ikke an). Flyet ble ikke kansellert, og Gardermoen bød på Pizza Hut og mer pils. Stian fortærte tre nonstop is som frem til da var hans favoritt.

På en eller annen måte satt vi nå i flyet og skulle til å lande på Kjevik. 3/5, that is. Ine hadde landet 15 minutter før fra Stavanger, og prøvde å finne frem til hvor Chris skulle hentes av festivalbilen når han landet. Pålitelig som alltid, bare noen minutter forsinket, kom Vegards Only Reliable Airline til Kjevik, med Chris i forsetet.

Røff behandling
Bagasjen kom – utrolig nok – vi hadde vært på reise i 10 timer. Etter to flyturer (og man kan gjerne ikke forvente noe mer) kunne man tydelig se på alt utstyret at det hadde fått røff behandling. Vi hadde ikke tid til å åpne og sjekke, for spillejobben var om tre kvarter, og det tok i hvert fall en time å komme seg inn på festivalområdet.

Hardshell-gitarkassene var mørbanket. Martin-gitarkassen til Reidar hadde et nokså stort hull tvers igjennom på baksiden og hele kanten på min Gretsch gitar var skrapt opp. Det manglet skinnbiter langs hele kassen. Vi priste oss lykkelige for at kassene er så solide og kastet en forbannelse på sjauerne i Norge.

I bilen ble både Ine og Stian dårlige. Stian, delvis etter Non-stop isen og delvis fordi han måtte ligge vannrett oppå alt utstyret inni bilen. Ine klarte seg.

Trygge hender
Ikke spør hvordan, men vi rakk spillejobben. Linjesjekken tok 3.5 millisekunder og vi var live foran 3000 mennesker og ble feedet på radio. Det gikk bra.

Det var deilig å endelig komme i trygge hender hos festivalledelsen, som galant ordnet opp i alt hjertet kunne begjære, og kvelden var fantastisk bra. Da Åge Aleksandersen overtok scenen etter oss, (han kom forresten i privathelikopter – rutinert!) ble vi pent plassert i en bil og kjørt til en leilighet et lite stykke unna. Kun ”one more to go”.

Klokken var 03:30 om morgenen og vi måtte opp klokken 06:00 for å i det hele tatt ha mulighet til å rekke flyet til Bergen igjen. Vi visste ikke hvor vi var, og hadde ingen adresse, så hadde ikke festivalsjåføren vært så pålitelig som han var, hadde vi til og med slitt med å få taxi. Kjevik var langt unna.

Av en eller annen merkelig grunn slapp vi å betale overvekt i Kristiansand. Differansen fra kroner 2400 (som vi egentlig skulle betale på Flesland) er meg en gåte.

Om prinsipper og overvekt
Dette var et mindre fly, og like fullt som alle andre vi tok den helgen. Hvis man alltid betaler overvekt, er man da bare en dønn uheldig stakkar? Hvor mange i SAS er det egentlig som følger reglene, hva er reglene, og hvorfor er de sånn? Vi ble selvfølgelig lettet over at vi slapp å betale noe, men de 800 vi måtte ut med på Flesland ble da 800 ganger mer irriterende. Prinsipp, I say…

Da vi og bagasjen endelig kom – etter en svært pen og pyntelig tur til Bergen med nydelig utsikt hele veien og ikke en sky på himmelen – var det tid for å ta affære i SAS-skranken igjen. Store deler av utstyret hadde på Bergen-Oslo-Kristiansand turen dagen før, fått skikkelig bank. Reidar var heldig og fikk en rekvisisjon og fikk fikset kassen sin hos en gitarmaker i Bergen uten å betale en krone.

Selv fikk jeg ikke den samme behandlingen. Derimot en lapp med et nummer som fremdeles ligger foran meg. Jeg ble bedt om å sende en e-post, noe jeg så ettertrykkelig gjorde – og fikk autosvar: “Vi har 10 ukers behandlingstid på sånt som dette”.

Det har nå gått 8 uker, og jeg venter spent på svar. Kassen er slitt som aldri før, til tross for at den har vært tur/retur USA tre ganger uten en skramme. Men Bergen-Kristiansand via Oslo er visst svært vanskelig.

Om Flesland og plaster på såret
Jeg vil gjerne rette store deler av skylden til Flesland. Folkens, vær obs på Flesland. Sjauerne der er av siste sort, og det eneste som hjelper er å kansellere eventuelle jobber her.

Hvis det ikke er et alternativ, gi så grundig beskjed til dem når du sjekker tingene dine inn via barnevogner, sykler og backpacker-sekker. Når du skal hente ut bagasjen i ankomsthallen (fra utlandet, that is) vær på vakt. Alle koffertene blir nemlig sluppet cirka to meter rett ned på rullebåndet via en slags sklie, alt mens du ser på og ikke kan gjøre noe grunnet et pleksiglass de har satt opp for å hindre deg.

Før ble nemlig koffertene sendt rett ned på bakken og lå der som et snøskred mens unger, bagasjerester, knuste tax-free flasker og andre overlevninger ble sendt rundt på båndet. De tenkte vel at pleksiglasset skulle hjelpe, men nei. Flesland har rustet opp ankomsthallen for millioner, og dette er det de har klart å trylle frem av drit. Hvis jeg noensinne treffer han som har designet dette, skal jeg ta alt han eier opp i en kran og slippe det rett ned igjen i nygjødslet, utilgjengelig utmark.

Vi rakk jobb nummer to også, og fordi vi var dødsens overtrøtte ble det faktisk sinnssykt bra. Bergens Tidende gav oss terningkast 5 for jobben, noe som var et seriøst plaster på såret.

Det er kjipt å kjøre, men verre å fly. Sånn er det bare. Welcome to Norway.

Publisert:

Del: