– Stavanger Symfoniorkester ønsket et verk som inkluderte to nasjonalinstrumenter som representerer folkemusikken i hvert land. Dermed falt det også naturlig for meg å reflektere over likheter og forskjeller i de to broderfolkenes lynne og historie, skriver Lasse Thoresen blant annet i denne verkkommentaren til bestillingsverket for nyckelharpa, hardingfele og orkester som urframføres idag. Han forklarer også hvilke tradisjonsmelodier han har brukt som grunnlag for hver sats.

Lasse Thoresen, © Lisbeth Risnes

“Første sats: Rammislagr.

Hardingfele-solisten fremfører en gammel rammeslått fra Setesdal (nedskrevet etter Torleif Bjørgum). Rammeslåttene var musikk som kunne utløse transelignende tilstander og besettelse. Fela er stemt gorrlaust, dvs g-strengen er senket til f. Den ikke-oktaverende, ikke-tempererte skalaen som slåttene spilles med, er utvidet og danner materialet for orkestersatsen. Den består ofte i en imitasjon av naturlyder, f.eks høres Fossekallen, Norges nasjonalfugl, rett etter at hardingfela kommer inn.

Andre sats: Kung og knaverkarl
Den moderne nyckelharpa er et strykeinstrument med tre melodistrenger, en bordunstreng og 12 resonansstrenger, som spilles med en type tastatur, eller såkalte ”knarvar”. Solostemmen består av tradisjonelt nyckelharpastoff, som i likhet med den norske gammeldansen gjennomgående benytter seg av regelmessige firetaktsperioder og treklangsfigureringer. Rytmen, instrumentklangen og den energiske buebruken skiller seg imidlertid helt fra et klassisk repertoar og røper instrumentets folkelige, kanskje proletære tilhørighet. Flere motiver i orkesteret er utledet fra de sanger som ofte forbindes med den svenske overklassens sanger (”Ur svenska hjärtans djup”, ”Sverige, Sverige”). Pussige situasjoner oppstår idet et musikalsk materiale foretar en klassereise fra det ene kulturfelt til det andre. Av tradisjonelt nyckelharpastoff benyttes f.eks Tierpspolska (Kuppola), Eksellensen de Geers polska, Randis polska (Sahlstrøm), Gånglåt (Jernberg) og Vals fra Boda. Og selvsagt lar den svenske nasjonalfuglen Svarttrosten seg høre innimellom.

Tredje sats: Så høgt, så djupt…
I denne satsen spiller nyckelharpa og hardingfele sammen. Den første halvdelen er basert på en religiøs folketone nedtegnet etter den svenske Finn Karin. Melodien er utførlig ornamentert. Etter hvert avdekkes en koral-lignende sats, både knugende i sin insistering på menneskets synd og fall, og oppløftende i sin bekreftelse av oppstandelsen. Den andre halvdelen er basert på tre norske hallinger; en etter Olea Krøger fra Lindemans opptegnelser, Nordfjordhalling (etter Sølvberget) og Knepphalling (etter Eikås). Det rytmiske elementet blir sterkere, og tar etter hvert overhånd med dramatiske konsekvenser for orkester og solister; så høyt – så dypt…………

Verkets ramme og orientering er på mange måter gitt ved SSOs ønske om å inkludere to nasjonalinstrumenter som representerer folkemusikken i hvert land. Dermed faller det naturlig å reflektere over likheter og forskjeller i ”broderfolkenes” lynne og historie. De to første satsene er for henholdsvis hardingfele solo og nyckelharpe solo. Her utdyper jeg konstrasterende trekk ved de to landene: Sverige har i forhold til Norge i mye større grad vært en aktør på det europeiske kontinent, og også i sterkere grad vært preget av kontinental kultur. I 1905 sto det gamle stender-samfunnet fremdeles sterkt i Sverige, sterkere enn i Norge som ikke hadde hatt egen adel eller kongehus, men som derimot hadde hatt en av Europas mest progressive grunnlover i nesten hundre år. På den annen side fremstår Norge med en sterk rural, til tider arkaisk kultur, der for eksempel tidsforståelsen var knyttet opp mot den organiske verden, snarere enn mot klokke og kalender. Musikalsk kan man se dette nedfelt i kontrasten mellom den fleksible tidsoppbyggingen til de gamle dansene halling eller springar, mens de senere turdansene går i nesten militant strikte firetaktsmønstre. Den siste musikktypen synes å karakterisere det store deler av det svenske nyckelharpe-repertoaret.

Samtidig er det mange fellestrekk mellom det norske og svenske folk kulturbakgrunn. I tillegg til liknende natur og språk har den protestantiske lutheranismen, til tider med pietistiske trekk, hatt stor innflytelse på lynne og etikk i flere hundre år.

Publisert:

Del: