Til tross for at handelsstanden drømmer å gjøre julen om en generell “gledestid”, og kunnskapsminster Øystein Djupedal har slått til orde for å fjerne både småfuglen og skaperen fra norske barnesinn, må julen fremdeles ses på som en klart kristen høytid. I den forbindelse har Ballade her gleden av å trykke historien om den store norske forkynneren og sangeren Aage Samuelsen, som i år ville ha fylt 90 år. Broder Aage var den lastefulle fattiggutten fra Skien som ble en av det forrige århundrets mest markante norske predikanter, og uten tvil en av de mest omstridte. Det er Sigbjørn Tveite i Via Music som gjenforteller historien.

Fra innspillingen av "O Jesu, du som fyller alt i alle" (Via Music, 2005)

Av Sigbjørn Tveite

I over 40 år reiste Aage Samulesen land og strand rundt både som vekkelsesforkynner og artist, med opptil 150 opptredener i året. Det sies at han opptrådte for til sammen over fire millioner mennesker.

Han startet som gitarist i jazz- og danseband allerede før andre verdenskrig, og fortsatte med stor popularitet å synge egne og andres religiøse sanger etter at han ble omvendt. 22. august 1981 satte han publikumsrekord på Momarkedet på Mysen med nær 25.000 tilhørere. Dagen etter kom det 10.000 for å oppleve ham på torget i Hønefoss.

Aage spilte inn mellom 30 og 40 singler, 15 ”steinkaker” (78-plater) og 17 LP-plater. Han solgte hundretusener av plater, kunne ligge med flere album samtidig på VG-lista, og mottok én platina og en rekke gull- og sølvplater.

Han var mye syk i oppveksten, fullførte aldri folkeskolen, men er allikevel æresdoktor ved et universitet i USA.

Om ”O, Jesus du som fyller alt i alle”, kanskje den aller mest folkekjære av Aages over 300 sanger, har han fortalt om dens helt spesielle tilblivelse – mens han høsten 1947 hadde møter i Evangeliesalen i Nordregate på Grünerløkka i Oslo: ”Jeg var da i et hjem og spiste middag. Etter middagen skulle jeg legge meg på sofaen og hvile litt. Klokken var halv fire, og jeg hadde bare ligget i fem minutter, så hørte jeg en vidunderlig melodi og sang. Jeg reiste meg opp, grep blokk og penn og skrev teksten ned med en gang, Da jeg sang denne sangen på møtet, falt ånden over hele salen. Kveld etter kveld sang jeg den, og mange sjeler ble frelst.”

Et opptak fra 25.januar 1955 er trolig det første av flere som Aage selv gjorde av denne sangen, og den ble utgitt av Norsk Grammofonkompani (NGK) i Oslo på etiketten Harmoni. På 1970-tallet brukte den populære norskamerikanske gospelsangerinnen Evie Törnqvist sangen som tittelspor på et av sine mestselgende album. Og siden har den vært innspilt av bl.a. Odd Nordstoga, Jan Groth, Gunstein Draugedalen, Kenneth Sivertsen, samt korene Skruk og Oslo Gospel Choir.

Så sent som i april i år ble sangen kun passert av en håndfull andre klassikere da NRK P1 ba det norske folk kåre ”Århundrets salme”. En annen av Aage Samulesens storte klassikere, ”Det er vekkelsesluft over landet”, var tittellåt på Aages mestselgende LP, som kom ut på EMI i 1979 – en innspilling som raskt ble spredd i mer enn 75.000 eksemplarer.

Her på jorden er livet så kort

Far til Aage het Karl Hjalmar, og skal ha vært en dugelig arbeidskar. Han jobbet på sementfabrikken Dalen Portland i Brevik. Senere var han rallar under byggingen av Sørlandsbanen, og var da bare hjemme hos familien til jul, påske og noen få andre ganger i året.

Mor til Aage het Anna, og da hun giftet seg med Karl Samuelsen i 1919 hadde hun allerede fem barn, med tre forskjellige menn. To av barna var Aages helsøsken. Moren var ”vaskekjerring” på byens skoler. Hun var et arbeidsjern og dro på jobb halv seks hver morgen. Utenfor hjemmet var hun sosialt engasjert, stilte alltid opp når noen trengte hjelp, var aktiv i den lokale kommunistvennlige fagbevegelsen, og en tid med i styret i Skien Kommunearbeideres Forening.

Aage ble født i familiens hjem i Sundveien på Bakken, Skiens fattigste bydel, den 23.januar i 1915. Ute skal det ha vært storm og en iskald natt, og han var så svak at ingen trodde han skulle overleve.

”De som så meg, rystet på hodet. Men det var liksom noe usynlig som passet på at jeg ikke døde”, forteller han i sin første bok ”Her skilles våre veier”. Han var født med engelsk syke, og han ble ikke innført i noen kirkebøker, trolig fordi han var så syk at han ble døpt hjemme. Men han overlevde, selv om månedslange sykeleier gjorde ham svak. Særlig beina var veike, og da han var fire år gammel og fortsatt ikke kunne gå, fikk han stivet dem opp med noen høye snørestøvler som faren hadde fått tak i.

Om et annet tidlig barndomsminne skal Aage en gang ha fortalt at han som liten gutt hørte doktoren som var på besøk si til moren at han bare ville leve noen få timer til. Og at doktoren skulle komme tilbake neste dag med dødsattesten. Aage hadde også en talefeil som en ubarmhjertig lærer brukte å mobbe ham for i kameratenes nærvær. Først som tenåring kunne han si navnet sitt riktig. Men langt alvorligere var det at han før han nådde konfirmantalder var rammet av et dusin livstruende lungebetennelser. Og når han var så dårlig at doktoren ville legge ham inn på sykehuset, nektet moren til slutt; ”Hvis Gud vil, overlever han.”

”Jeg var meget sykelig under oppveksten. Jeg kunne ikke gå før jeg var femseks år gammel. Jeg kunne ikke følge med i andre barns lek, og når jeg dertil led av talefeil, og ble holdt narr av både av barn og voksen, var det ikke å undres over at mitt hjerte krympet seg”, skriver han i boken.

Aldri glemmer jeg den dag

Teksten til “Aldri glemmer jeg den dag” skrev Aage i 1975. Melodien hadde han fanget opp på en av sine USA-turer, og den er hentet fra Hank Williams´ ”I Heard That Lonesome Whistle Blow”, gjort under en ”recording session” med bandet hans Dirty Cowboys i Castle Studio i Nashville 25.juli 1951, og utgitt på 78-plate av MGM i september samme år. Sangen hadde han skrevet sammen med Jimmie (James Houston) Davis, mest kjent for millonselgeren ”You are my sunshine”.

Aage likte Hanks´ sanger og brukte f.eks. den kjente ”Jesus Remember Me” både på sine ettermøter og på plate. Kanskje kjente han seg igjen i selvmotsigelsene i livet til den store countryartisten; Begge var de mye syke, men begynte tidlig å drikke. Begge forfektet de tradisjonelle familieverdier, men hadde både elskerinner og barn utenfor ekteskap. Og begge lovpriste de Jesus i sine sanger.

Fra Hank var 15 år gammel var han avhengig av alkohol. Fyll og fest førte til et turbulent kjærlighetsliv. Han var gift med og skilt fra sin ungdomskjæreste Audrey to ganger. Og da han giftet seg med en annen kvinne hadde han allerede gjort en tredje gravid. Barnet ble født seks dager etter at Jesus hentet Hank fra baksetet i en Caddilac nyttårsaften 1952. Langvarig fast grep om spritflasker og noen doser morfin fra en kvakksalver på vei til en spillejobb fremskyndet avreisen. Han ble bare 29 år.

I boka ”Herrens glade trubadur” forteller Aage om den deilige duften av sats på Bakken, og bruker begrepet ”ung alkoholiker” om seg selv. Han drev med hjemmebrenning og var en kjent gauker i Skien før han var 20. Også interessen for kvinner hadde han felles med Hank. Mange år før han ble separert ved dom fra kona Lisa, innledet han et kjærlighetsforhold til en annen kvinne nordfra. Hun fikk et barn, og mange mener at farskapet en kristen nærradioredaktør i Stavanger tok på seg, var gjort for å ”dekke” Herrens tjener. Tjue år tidligere, mens han var gift, hadde Aage også fått en datter med en dansk kvinne. Denne jenta ble bortadoptert.

I teksten til denne sangen skriver Aage om en samaritansk kvinne som en dag ble garantert evig liv i himmelen av Jesus ved brønnen i den gamle byen Sykar på Vestbredden, selv om hun hadde hatt seg med fem menn, og den nåværende sexpartneren heller ikke var hennes. Noe senere døde Jesus i Jerusalem; ”Aldri glemmer jeg den dag… ” skriver Aage:

“Der Guds sønn, for uten nag,
vei til Paradis opplot.
Vant en underfull seier i sin død”.

Når jeg er alene…

Sangen “Når jeg er alene jeg gråter i blant” laget Aage til en plateinnspilling han gjorde så sent som i 1983 hos Terje Welle Busk på Herøya i Porsgrunn. Sangen var platens tittelmelodi og den inneholdt i tillegg til egne ting han hadde spilt inn tidligere, også sanger han husket at moren hadde sunget for ham; ”Nede i dalen”, ”Sommersol til siste stund” – og ”Trygg og sikker uten fare” av den rosenianske vekkelsens fremste sangforfatter, Lina Sandell. Platen ble ingen suksess. Men senere skrev Aage gjennombruddslåta til en annen av Busks artister, Sputnik. Den het ”Telemark”, og han laget den bare noen få måneder før han døde.

Mor til Aage var ingen aktiv kirke- eller møtegjenger. Men av og til, om hun hadde tid til det, leste hun litt i Bibelen. Og hver kveld ba hun aftenbønn med Aage og søsknene. Når Elias synger denne sangen går minnene til år på landeveien, og i telt, koier og fjøs sammen med storfamilien; ”Vi barna fikk heller ikke sove før mor hadde vært hos oss å bedt Fadervår”.

Aages mor skal ha vært svært musikalsk, og når hun ”tok sin harpeleik eller gamle gitar og sang for oss barn, da satt jeg henført og drømte om å bli like god som henne.” Da han var 15 år gammel fikk han sin egen gitar, som moren hadde kjøpt til ham på en auksjon. Noen år tidligere hadde han også fått en fiolin av henne, men skolens musikklærer såret ham da han allerede etter første prøvespilling fikk beskjed om at han ”ikke eide det minste gehør.” For å motbevise dette øvde han natt og dag på gitaren sin. Han lærte seg også å spille munnspill. Da han var fylt 18 år, var han med å starte ”Slagerkvartetten” – et lokalt danseband. Aage selv kalte det jazzband. Samme året laget han også sin første sang, tangosvisken ”En måneskinnsnatt med deg du lille kjære”. Den ble skrevet på jernbanestasjonen i Larvik, og ble bandets desidert største slager.

Med gitaren på ryggen og på jakt etter inntekter skal det ha hendt at Aage gikk til fots helt fra Skien, gjennom Vestfold, og så ferja over fjorden før det bar videre til fots helt ned til Halden. Alt for å tjene penger til nye sko. I 1939 begynte han i Excelcior, et band som hadde sin bakgrunn i Jubeltrioen i avholdslosjen i Skien. De hadde brukte å ha tre konserter i uka, og på disse tjente Aage 20 kroner kvelden. Livet hans skiftet mellom glade musikkaftener, fyll, slagsmål og tårer. Dette året giftet han seg også med Elisabeth Olsen, bare kalt Lisa. Samme året fikk de en sønn, men som døde en vårmorgen kort tid etter. Kvelden før hadde de nøddøpt barnet i et vaskevannsfat på kjøkkenet. Senere fikk Aage og Lisa seks barn sammen. Noen av dem ble i perioder tatt hånd om av barneverne, angiveligt på grunn av de turbulente forholdene hjemme hos familien.

”Jeg meningsløs vandret i sus og i dus. Og hele min fremtid ble lagt i grus. Jeg hørte min mors bønn så stille og nær: Min elskede gutt, husk at Gud har deg kjær”.

Alt er nytt (jeg har drukket av de sprukne brønner)

Pinsebevegelsens historie går tilbake til USA, til englenes by Los Angeles og 9.april 1906. En svart omstreifende predikant, William Joseph Seymour, hadde sammen med sine arbeidsløse venner okkupert en forlatt metodistkirke i Azusa Street. På et bønnemøte denne vårdagen begynte plutselig en liten åtte år gammel svart gutt å tale i tunger, og den multietniske forsamlingen opplevde deretter i lange tider et sammenhengende ”Herrens vær” i det gamle gudshuset; helbredelse, gledesrop, dans i ånden – og tungetale. I Azusa Street varte vekkelsen i over tre år.

Et mer ”kuriost” tegn fra de første pinsevekkelsene skal ha vært at hestene ikke lenger skjønte kommandoordene fra de nylig åndsdøpte kuskene, fordi disse hadde sluttet å banne.

Den første nordmannen som talte i tunger skal ha vært Edvard Griegs venn Thomas Ball Barratt. Det skjedde i New York høsten 1906. T.B. Barratt var metodistpastor og sønn av en engelsk gruvedirektør på Varaldsøy i Hardanger, og dette året på besøk i USA for å samle inn penger til Kristiania Bymission. Tilbake i Oslo nektet Metodistkirken ham å tale om det som skjedde i USA. Derfor leide han et lokale i Møllergata 38 til møter for sin sterkt voksende tilhengerskare. Snart ble det dannet nye menigheter som Evangeliesalen, Salem, Tabernaklet, Filadelfia, Berøa, Saron og Gilead. Og alle kalte de seg pinsevenner. Senere ble det også dannet en mengde menigheter i andre land, og Barratt blir regnet som hele den europeiske pinsebevegelsens grunnlegger.

Aage begynte som nyomvendt i pinsemenigheten Tabernaklet i Skien i 1944, hvor han ti år senere ledet en nesten et års sammenhengende vekkelse.

I boka ”Herrens glad trubadur” forteller Aage om den store vekkelsen i Sarsborg-distriktet sommeren 1957, ”Vi hadde dåp i Tunevannet ved Hans Nielsen Hauges fødested. 6000 mennesker var tilstede. Kinoene gikk med dundrende underskudd”. Og Aage fikk hilsen fra politimesteren om at ”det er ingen arrestasjoner lenger, så du må være lenge her.”

Aage var kontroversiell også blant pinsevenner, og eldstebrødrene likte ikke fokuset hans på helbredelse ved bønn. Men Aage mente det var han som stod på Vårherres side, og samme året forsvant han ut av pinsebevegelsen.

Det sies at Aage ikke bare sang eller ropte halleluja, men at han var halleluja.

I egyptens mørke

“I Egyptens mørke” står aller først i Aages egen sangbok ”Sildiregn”, og ble skrevet bare et par uker etter at han opplevde sin omvendelse. Og i bøkene sine forteller han utfyllende om da han fant fram til Jesus – eller omvendt: ”Jeg hadde ingen gitar, den hadde jeg byttet mot en flaske brennevin. Skoene mine hadde jeg solgt, og dressen min hadde jeg byttet bort. En vakker sommerkveld i 1944 kom jeg full hjem fra byen. Jeg gikk forbi et hus hvor kristne holdt møte og sang og spilte. Vinduet stod åpent, og jeg stanset og lyttet. Jeg var flau og ville nødig at noen skulle se meg. Derfor hoppet jeg over gjerdet og la meg bak noen busker og lyttet. Mens jeg lå der, sang de: O, gjør min sjel hvit som nyfallen sne. – Da begynte jeg å gråte. Og jeg lovet Gud: I morgen skal jeg bli frelst.”

Aage tok farvel med fylla, i hvert fall midlertidig. Og ifølge Aage skal han og byens politimester Trygve Dorius Taraldsen ha inngått et veddemål etter at han var blitt en kristen: Hvis Aage også klarte å få skikk på alkoholikeren Karl Nordmann, i politimesterens øyne et annet av byens mest håpløse tilfeller, så skulle han selv bøye kne. Aage klarte oppgaven, Nordmann ble omvendt, det samme ble politimesteren. Og i Taraldsen fikk Aage også en trofast tilhenger som reiste land og strand rundt på møtene hans.

Aage viste stor omsorg overfor mennesker som falt utenfor de aksepterte samfunnslag. En gang hentet han hjem to alkoholiserte uteliggere fra en container ved byens gravlund, fikk badet dem i familiens stamp og kledd dem opp i nye klær. Og inntil han fikk bygd eget rom til dem i uthuset i bakgården, fikk de sove på en seng ved varmeovnen inne i gangen ved kjøkkenet.

Også Elias Akselsen husker hjertelaget til Aage fra guttedagene da taterfamiliene lå i telt på en slette på bakken og de alltid fikk lov til å hente drikkevann hjemme på kjøkkenet hos familien hans. Elias gamle tante, Emma Johansen, er en av de mange taterne som har vært aktive i Maran Ata. Hun reiste og sang sammen med Aage i mange år, og kan fortelle at han hadde stor omsorg for deres folk – ja, for alle andre som hadde det vanskelig også.

Etter egen langvarig vandring i det Aage opplevde som livets mørke skygge, kjente han godt til både materiell og åndelig nød. Det er slik erfaring som i riktig blandingsforhold kan gi visdom i hjertet. Og som nyomvendt kunne han i denne første kristne teksten sin utbryte det han da kjente under skjorta: ”Nu kan hele verden si hva helst den vil. Jeg har fått Guds himmel her på jord.”

Jeg er svak som et siv (ingen er så full av nåde)

Høsten 1958 startet Aage sin nye bevegelse Maran Ata. Navnet hadde han hentet fra Paulus som brukte denne hilsenen til sine trosbrødre i Korint. Uttrykket betyr ”Vår Herre kommer” og stammer fra Jesu eget språk, arameisk.

I 1963 brakte Dagbladet en artikkel med sitater fra et innlegg Aage hadde hatt i Maran Ata-bladet sitt. Som den ivrige forfekter han var av helbredelse ved bønn, hadde han bl.a. skrevet at ”…legene har sannelig ikke noen høy stjerne hos Gud”. Saken vakte sterke reaksjoner. Mange mente at Aage brøt kvakksalverloven og med sine synspunkter skremte folk fra å søke lege. Både pinseledere og den kristelige avisen Vårt Land tok avstand fra Aages synspunkter. Finn Gustavsen fra Sosialistisk Folkeparti tok opp saken i Stortinget og spurte hva departementet kunne gjøre for å stoppe Aages praksis. Og professor Gabriel Langfeldt som hadde stilt diagnosen på Nobelprisvinneren Knut Hamsuns sinnskvalitet etter krigen, mente det var ”en oppgave for helsemyndighetene å forbygge denne epidemi”.

I NRK inviterte Erik Bye opp Aage og Karl Evang til det populære programmet ”Studio 19”. Helsedirektøren var Aages erkefiende, og skal ha sagt til ham; ”De spiser opp legenes beitemarker”.

Dagbladet var skeptiske til at Aage i det hele tatt hadde fått slippe til i eteren; ”Slik kan tale og trykkefriheten brukes til alt.” Også senere vakte det sterke reaksjoner at Aage slapp til i NRK. I følge Thor Edvin Dahl og Jon Gangdals bok ”Aage Samuelsen – Ildvitnet, gjøgleren, mennesket” skal medlemmer av Hedningesamfunnet, som i følge forfatterne var en utbrytergruppe fra Norsk Human-Etisk Forbund, ha ”urinert på Bibelen” utenfor Ibsenhuset i Skien mens det ble gjort TV-opptak med Aage.

Men tilbake til 60-tallet og hans kritikk av legene. Aage følte seg mer og mer forfulgt. Til slutt måtte han bare vekk fra alt og alle, og en januardag i 1966 dro han ut til Fornebu, og den beryktede Københavnturen var i gang. Under falskt navn skrev han seg inn på Hotel Palace. Inntaket av alkohol steg fra time til time, og da den kjente journalisten Michael Grundt Spang som den gang skrev for Dagbladet fikk nyss i hva som skjedde, var han raskt på pletten i kongens by for å følge predikanten fra dram til dram. Da Aage til slutt kom i verbal og fysisk konfrontasjon med en jøde var katastrofen et faktum. Avisoverskriftene hjemme gjorde ham sjanseløs. Han var ute av Maran Ata.

Året etter stiftet han Vekkeropet Maran Ata.

Når jeg fryktsom blir

Denne teksten viser den ydmyke Aage. Sangen “Når jeg fryktsom blir” ble skrevet i Rauland våren 1977, og som så mange av Aages sanger er den skrevet mens han var langt nede. Terje Raanås, som i mange år var Aages gitarist, sier det slik; “De er født i smerte, som en kvinne føder sine barn. Og å synge og nynne dem var gudstjeneste for Aage”.

Aage hadde drukket svært tett i to år, og var totalt nedkjørt da to gamle venninner fra Maran Ata fikk ham opp til Rauland for å finne nye krefter. Aage så på alt som herjet inne i ham som en kamp mellom Satan og Gud. ”Jeg så demonene rase omkring meg. Det holdt på dag og natt i flere uker”, har han fortalt. Men snart fikk han fornyet sin avtale med Herren, og kom for fullt tilbake som predikant og artist.

Vekkelsespredikanten Aage fightet det han mente var urkristendommens budskap og praktisering av nådegaver i sin høyst personlige form – og som slettes ikke alltid passet bevegelsens eldstebrødre, og langt mindre statskirkens presteskap. Gjennom seks tiår har sangene hans fulgt titusener av nordmenn ned på kne ved foten av det gamle ærverdige kors. Men sangene til den lastefulle nådeforkynneren er ikke funnet hensiktsmessige i guds tjeneste gjennom en plass i Norsk Salmebok. Kun én er med i det autoriserte tillegget Salmer ´97. Og mer overraskende, bare to i pinsevennenes sangbok Evangelietoner. Så Aages sanger har ikke nådd inn til gudssøkende nordmenns hjerter ved hjelp fra Vårherres selverklærte representanter, men gjennom muntlig overlevering, kringkasting og plateinnspillinger.

Det var ei noen blomst

Litt utpå natten til 1. søndag i advent, den 29.november 1987, døde Aage Samuelsen på loftet hjemme i Skien. Det har vært hevdet at han døde i armene til kvinnen han lenge hadde hatt et kjærlighetsforhold til – og at det siste ordet som passerte hans lepper var Jesus. Men personer som stod ham nær forteller at Herren hentet Aage mens han satt og så på demonfilmen ”Omen”.

Lenge før sin død hadde Aage gitt klar beskjed om hvordan begravelsen hans skulle være. Helt enkel, ingen ringende kirkeklokker og ingen prest. Til å forrette spurte derfor familien frimenighetsmannen Kåre Kristiansen, selveste odelstingspresidenten.

Begravelsesdagen hadde flere hundre mennesker presset seg sammen inne i det lille kapellet på Nordre Gravlund i Skien for å ta et siste farvel med Aage. Like mange stod ute i kulda. Den svarte gospelsangerinnen Ruth Reese åpnet med ”Oh Lord, he did the best he could, so give him a crown” – en sang hun hadde tilegnet sin gamle venn. Hun var et dypt troende menneske og en stor beundrer av Aages sanger. Hennes sjelfulle innlevelse frembrakte høylytt gråt nede i benkeradene, og også mange av pressefolkene som var kommet for å dekke artistens og predikantens siste avreise kjente klumpen i halsen. På den kalde murveggen bak Reese hang en håndskrevet plakat med en siste hilsen fra en annen venninne, Laila Preikschas, best kjent som Cowboy-Laila. Henne hadde Aage hjulpet med debutplate og kontrakt med EMI.

Mens de frammøtte avsluttet minnestunden med å synge ”O, Jesus du som fyller alt i alle”, hadde to forfrosne sjeler i utslitte klær trengt seg inn i kapellet fra folkemengden utenfor, og helt fram til kista. Det var Lisa og Frank, to venner av Aage fra byens tørste gatemiljø. De hadde fått samlet sammen noen slanter til blomster og en siste dyptfølt hilsen: ”Takk for alt ´a Aage! Vi kommer snart etter vi.”

Siste møte med Broder Aage Samuelsen her på jord var over –

“Det var ei noen blomst som ble lagt på den vei
som Guds sønn måtte vandre engang.
Da han bar på sitt kors opp til Golgata høy,
ingen fulgte ham der med sin sang.”

Kilder: Elias Akselsen, Sofie Johansen, Emma Johansen, Terje Raanås, private opptak og gamle 78-innspillinger, samt bøkene “Her skilles våre veier” (Maran Ata, 1962), “Broder Aage – herrens glade trubadur” (H. Rysstads & sønners forlag, 1981), “Levende kristendom – død religion” (Atheneum, 1984) og “Aage Samuelsen – ildvitnet, gjøgleren, mennesket” (Pax forlag, 1996). For en komplett liste over kilder og henvisninger, se innleggsheftet til VCD398-2.

Teksten er hentet fra Via Music-utgivelsen “O Jesus, du som fyller alt i alle”, der Elias Akselsen tolker en rekke av Aage Samulesens mest kjente sanger. Artikkelen er forkortet, og tilrettelagt for nett av Ballade-redaksjonen.

Publisert:

Del: