av:

Publisert:

Del:

- Jeg mener det er viktig at de som vanligvis har ført diskusjonen ikke får holde på i fred; at man bør presentere risikoprosjekter som utfordrer det institusjonelle kvalitetsbegrepet, seier leiar for årets Ultima, Lars Petter Hagen.

Lars Petter Hagen 09/Foto: Runge Kongsro
Lars Petter Hagen 09/Foto: Runge Kongsro

Av Ida Habbestad

Årets Ultima er over, og før der har vore evalueringar og gjennomgongar av tal, er direktør og kunstnarleg leiar i 2009, Lars Petter Hagen, godt nøgd med gjennomføringa.

Aller mest er han nøgd med at festivalen har nådd breidt ut – til nye publikumsgrupper. Men framfor å gå laus på festivalen sine statistiske resultat, rører me oss til hans punkt nummer to: gleda over å ha skapt ein breid diskurs.

– Et viktig fokus har vært å legge til rette for en åpnere diskusjon omkring samtidsmusikk, seier Hagen.

– Diskusjonen har jo vært veldig dominert av institusjoner og eksperter – og mye av publikummet på samtidsmusikkfestivaler har vært et slags ekspertpublikum. Jeg mener det er viktig at de som vanligvis har ført diskusjonen ikke får holde på i fred; at man bør presentere risikoprosjekter som utfordrer det institusjonelle kvalitetsbegrepet. Det mener jeg er et premiss for å kunne lage en engasjerende festival.

Så mangt
Kvalitet kan vera så mangt. Der enkelte framhever sjangerbreidda som ein sterk kvalitet ved årets festival, understrekar Hagen at det å syna breidde ikkje har mykje føre seg dersom ein ikkje framstår som truverdig.

– Det er ikke nytt at Ultima tenker bredt. Men det er viktig for meg at prosjektene vi lager har gjennomslag hos publikummet til hver enkelt sjanger. Det har vært viktig å jobbe med gode kuratorer, lage program som er cutting edge innen det enkelte uttrykket, og som samtidig har indre forbindelser i festivalen, seier han.

Likefullt er det ikkje ”det beste” i tradisjonell forstand han er ute etter. I festivalens lanseringsavis skreiv Hagen at han er interessert i alle former for musikk som har ein nyfiken, utforskande innstilling og som eksperimenterer med sine eigne rammer. Eller – som han seier i denne samtalen; han ynskjer ikkje å moralisera gjennom programmet.

Godt eller dårleg?
– For en festival som Ultima er det viktigere å gjenspeile aktiviteten som foregår enn å dømme om uttrykkene er gode eller dårlige. Faktisk tror jeg det kan være avgjørende å vise noen omdiskuterte prosjekter som til og med mange mener er dårlige, dersom de på en eller annen måte er bemerkelsesverdige og bidrar med et nytt perspektiv til en kunstnerisk diskurs, seier Hagen.

Innan ein slik tankegang – meiner du det er vesentleg kva folk tykkjer er godt og dårleg? Kva rolle ser du til dømes føre det at kritikken har i eit slikt perspektiv?

– I og med at kritikken av denne typen musikk har mariginal plass i avisene, blir den også mindre viktig for diskursen. Man ser også at de ulike kritikerne og kulturredaksjonene ofte har 100% ulik oppfatning om hvilke prosjekter som er gode og dårlige; det blir ofte vanskelig å trekke konklusjoner ut fra disse artiklene alene.

– Men jeg er svært opptatt av hva folk synes er bra og dårlig. Og for en aldri stillestående kunstart som samtidsmusikk synes jeg et interessant kvalitetskriterium – litt som for vitenskapelige artikler –er antallet referanser: Jo mer noe diskuteres, jo viktigere er det.

I intervju med Ballade framheld din kollega, Geir Johnson, ei noko anna tilnærming. Han peiker på at store verk frå det 20. århundret – som burde vore standard repertoar – ikkje vert spelte. Difor meiner Johnson at det er mellom Ultima sine viktige oppgåver å få framført noko av musikken som elles aldri kjem til Noreg. Har du forståing for dette synet?

– Det kan nok være viktig for Ultima å gjøre historiske verk, svarer Hagen.

– Men for meg er det viktig at disse verkene gir et perspektiv på nåtiden; at de har en direkte tilknytning til det som ellers foregår på festivalen. Jeg elsker modernimse, og er opptatt av at de store verkene fra det 20 århundret skal spilles, så mye som mulig. Men jeg mener at dette ansvaret primært ligger hos orkester- og operainstitusjonene. Ultimas kunstneriske agenda kan ikke først å fremst være å utdanne det norske folk, men å presentere nye musikalske ideer og strømninger.

Slik eg opplever det, stiller Ultima dette året tydelege spørsmål ved kva omgrepet samtidsmusikk omfattar. Har du gjennom festivalen komme fram til svar eller refleksjonar kring dette?

Å utfordra
– Jeg er mer opptatt av den kontinuerlig samtalen enn av svarene. Så fort man føler at man har kommet til en slags konklusjon, vil det jo lages noe annet som utfordrer dette synet. Derfor tror jeg den viktigste egenskapen til en samtidsmusikkfestival ligger i å utfordre. Hva som er utfordrende endrer seg kontinuerlig. Det er kunstnernes praksis som definerer det festivalen skal handle om.

Og kva er det som er utfordrande – og som pregar samtids-scena – anno 2009?

Mindre akademisk
– Det er først og fremst at man har en mer sammensatt musikalsk virkelighet enn før; hvor kunstnerne jobber parallelt innenfor ulike musikalske sjangre, medier og stiler. Dessuten har samtidsmusikken blitt mindre akademisk. Akademia har fått mindre enerett over hvilken musikk som skal kunne defineres som samtidsmusikk.

Me kan ikkje unngå å snakka om publikum og tal til slutt. Du nemnte innleiingsvis at de har nådd nye publikumsgrupper. Veit du kva grupper me snakkar om?

– Det er vanskelig å definere publikummet presist. Det er et viktig arbeid som vi jobber kontinuerlig med, blant annet gjennom publikumsundersøkelsen. Men om jeg skal dømme etter magefølelsen og det jeg har sett som publikummer, er det ingen tvil om at vi i år har truffet et yngre publikum, svarer Hagen.

Du trur besøkstalet dette året er lågare enn i fjor, men samstundes at antalet besøkande på kvar enkelte konsert er på veg oppover?

– Det har med festivalens struktur å gjøre. Man har ikke prosjekter som går over tre uker innad i festivalen – og dette var et bevisst valg. Vi mente det var viktig å gjøre noe med strukturen for å på sikt kunne bygge et nytt publikum. Jeg føler meg trygg på at publikum på årets festival er mer sammensatt, og at det har vært flere mennesker på hver enkelt konsert. Det betyr at man er på vei i riktig retning.

– Vi skal selvfølgelig alltid jobbe for at det kommer så mange som mulig på festivalen, men publikumstall alene er ikke nødvendigvis det eneste målet på hvor vellykkede arrangementene våre er, seier han.

Kva trur du er største utfordringer framover for Ultima?

– Jeg mener at Ultima sin største oppgave er å klare å holde seg aktuell og hele tiden tørre å flytte på seg – ta de store sjansene rett og slett, avsluttar Hagen.