Hvilke forventninger kan man ha til en solo-performance av Blixa Bargeld? Mange kjenner han som vokalisten i det tyske industrial-bandet Einstürzende Neubauten, som han har frontet siden 1980, eller som gitaristen til Nick Cave. Men Bargeld har jobbet med performance av flere slag enn musikere flest: film, teater (også på plate: den mest kjente av dem Heiner Müllers Hamletmachine), fotografier, installasjonskunst og minnearbeid. For å nevne noe.

Blixa Bargeld (Foto: Ali Kepenek)

Av Jenny Hval

Bargeld jobber på mange måter på siden av musikkbransjen: i tillegg til mangesidige performanceuttrykk, distribuerer Neubauten musikken sin via nett-abonnement. Og Rede/Speech, som han fremfører denne kvelden, er en performance han har jobbet med siden 1995. Den finnes ikke på cd.

Norsk 3

Under lydprøven står Bargeld og looper ordet ”nynorsk”. Det er ganske fint å høre på:

Nynorsk-nynorsk-nynorsk-nynorsk…

— Dere har tre språk, sier han etterpå. – Nynorsk er norsk 3.

Norsk 3? Det har jeg ikke hørt om.

Nynorsk og bokmål, sier jeg. Vi har to offisielle skriftspråk.

Blixa tar fram et fillete papirark fra innerlomma og noterer bukmål ved siden av et allerede understreket nynorsk.

— Nå må du stille meg noen spørsmål, sier Bargeld.

Erkjennelse, åpenbaring

Jeg har fått lov til å snakke med han noen minutter. Men jeg er ingen journalist, og jeg liker ikke spørsmål, spesielt ikke å stille dem. Så jeg ender opp med bare nesten å gjøre det, og snakke om språk.

Vi blir sittende og lete etter et ord: han på den tyske siden av bordet, jeg på den norske, unnskyld, bokmålske. Ingen av oss husker hva det heter på engelsk. Eller kanskje det ikke finnes noe ord som er godt nok. Det er egentlig bedre med hvert vårt ord, blir vi enige om. På min side heter det erkjennelse.

— Revelation, sier Bargeld til slutt, etter vi har gitt opp å lete etter erkjennelses-ordet. Han vil gi oss en åpenbaring.

Enhetlig energi

Forestillingen heter Rede, eller Speech når den framføres på engelsk som i kveld. Og det er en slags tale, men også en slags musikalsk utforskning av hva tale er: mening, lyd, rytme. Bargeld tar opp vokalsnutter, setninger, konsepter og toner, og lar dem gå i rytmisk loop som bygges ut til lydbilder.

— Du har 31 sekunder, sier jeg, som utstyret ditt kan lagre.

— Ja, 31 sekunder, men jeg kan ikke lagre det. Alt forsvinner når jeg trykker stopp.

Det er altså langt fra et musikalsk solosett Bargeld skal presentere. Han har ikke noe annet å vise enn det som måtte oppstå her og nå. Det sier han også når han kommer på scenen. Han vil være uforberedt. Og han virker alt for ensom på scenen til å være soloartist. Det er ikke artisten som er på scenen. Det er en mann i sort dress som står og kjefter på mikrofonstativet.

Jeg har nok misforstått dette med solo performance og energi, for jeg forventer at denne ensomheten og kanskje å finne en slags enhetlig energi, en opplevelse av det uforståelige slaget, noe nesten sublimt som oppstår ved å få se noe bli laget der og da.

— Det minner kanskje litt om stand-up, sier han i intervjuet. Jeg har bestemte tegn til teknikeren, og anekdoter eller sekvenser, men bare i notatform.

Og det er en slags notatblokk av en forestilling: det går ofte litt galt, han er slurvete, upresis, kjefter ut lydteknikeren og snakker om trivielle ting.

— This one didn’t fly, sier han etter en av sekvensene som blir litt for skeiv.

Digresjoner og fragmenter

Speech er altså ikke bare ord som mening, stemme, eller lyd. Det er også noe som vanligvis blir sett på som overflødig, noe som ikke er i selve musikken eller uttrykket. Unnskyldninger, høyttenkning, unødvendigheter. Og kanskje har det sammenheng med det som skjer i det tyske post-dramatiske teatret, hvor alt på scenen har prislapper. Når Bargeld skal rekonstruere sin idé av den perfekte dårlige radiolåta, begynner han med click-track: Det musikerne får høre på i studio så de spiller inn i riktig tempo, men som selvfølgelig fjernes fra det ferdige produktet: sangen.

Alle anmeldelser jeg har lest av Rede/Speech høres ut som om det har møtt Bargeld med en forventning om en konsert, eller en performance som er mye mer helhetlig enn den jeg så. At det var et slags verk. Men Rede/Speech er ikke et verk. Det er en rekke digresjoner, fragmenter, assosiasjoner, prosesser. Det er en tid sammen med en artist. Nesten som intervjuet, da vi lette etter et ord men ikke fant det.

Ekstranummeret er en opplesning av en spam-epost med masse skrivefeil. Bargeld legger ekstra stor vekt på alle skrivefeilene, presiserer at han ikke har gjort noen forandringer selv. E-posten tilbyr Viagra for å kunne ha S-E-E-K-S i time etter time, døgn etter døgn.

Opplesningen er kanskje det mest musikalske i hele forestillingen, kanskje fordi det ikke er Bargeld selv som er den utsatte parten. Det er det eneste stedet det ikke er han som feiler. Men et konsept som Speech er kanskje vel så interessant når det feiler, når det viser sin utilstrekkelighet.

Ikke så mye revelation som erkjennelse, altså.

Publisert:

Del: