1. april 2000 feiret Einstürzende Neubauten sitt tyveårsjubileum. I den anledning gjorde Arvid Skancke-Knutsen et større intervju med Blixa Bargeld, som har vært bandets hovedfigur gjennom alle disse årene. Intervjuet har aldri tidligere vært publisert, men presenteres her i forbindelse med at Blixa Bargeld sist uke gjorde et oppsiktsvekkende solokonsert på Fabrikken i Oslo. – Du vet hvorfor man setter mennesker på en pidestall? Det er for å skape en avstand til dem, sier Bargeld i dette omfattende intervjuet, som også omhandler den østerikske hundreårssøvn, arkitekturen i nåtidens Berlin – og Guds død.

Blixa Bargeld (Foto: Thomas Rabsch)

Av Arvid Skancke-Knutsen

Syv år er lang langringstid for et intervju. Men så transcenderer da også disse Berlinmusikerne begreper som ”dagsaktualitet”. I snart tre tiår har de balansert på en sylkvass egg mellom primalskriket og den velartikulerte protest.

De har pirret og provosert, opprørt og oppildnet. De har tatt rocken ut i det ekstreme, og endret spillereglene for hva som kan gjøres fra en scene. De har sunget om fremtidige ruiner, har lagd den vakreste og mest desperate musikk av samfunnets skrap og avfall, og har selv vært et bilde på en brennende intens vilje til personlig uttrykk. Men mest av alt har de stått for en kontinuerlig kamp mot konvensjonene – inkludert de konvensjoner som også finnes innen den såkalte avant garde-rocken.

Tistler ut av sjelen

Mest sentralt i historien om Einstürzende Neubauten står Blixa Bargeld – mannen som Nick Cave en gang beskrev som en sanger som hørtes som om noen dro tistler ut av sjelen hans. Bargeld har i mange år også vært gitarist i The Bad Seeds, men i mars 2000 kom han til Oslo som frontfiguren i et av det europeiske kontinentets viktigste bidrag til rockehistorien.

Bargeld selv ligner faktisk en lett eksentrisk statsmann der han sitter dypt nedsunket i et av Hotel Plazas bedre møbler. Han er ulastelig antrukket i mørk dress, og lar blikket drive dovent over det vesle den norske hovedstaden kan oppvise av skyline.

Kanskje tenker han: ”Også dette er fremtidige ruiner”, men den første bemerkningen hans omhandler noe såpass prosaisk som fraværet av en logo på notatblokken til journalisten. Kan hende sier også det en smule om mannens evner som observatør, og hans talent for å finne symboler og uvanlige innfallsvinkler.

— Det gleder meg virkelig å se. Jeg var selv nettopp innom en bokhandel, og kjøpte opp alt de hadde igjen av helt vanlige, blanke notisbøker. De er nesten umulige å finne om dagen. Nå for tiden kan du ikke en gang kjøpe underbukser uten at det er en firmalogo på dem. Jeg nekter å gå med klær som har skrift på seg. Jeg har da ingen interesse av å reklamere for firmaer gjennom hva jeg går rundt med. Fravær av reklame er en luksus jeg prøver å unne meg.

Hva med deres egen design – ”Silence Is Sexy” har fått en ganske lekker innpakning?

— Jeg får en god følelse av ”Silence Is Sexy”. Jeg ble glad da jeg fikk den i hånden, og tror kanskje jeg til og med ville blitt fristet til å kjøpe den om jeg hadde kommet over den i en platebutikk. Den ser dyr ut, signaliserer kvalitet og gir et inntrykk av at det ligger tankearbeid bak. Den er blitt en slags monolitt av en plate, og inneholder da også over sytti minutter med musikk.

Er ”Silence Is sexy” ment som et forsøk på å oppsummere karrieren deres så langt – den kommer tross alt ut samtidig med at dere kan feire tyveårsjubileum som band?

— Jubileet ga oss i hvert fall en deadline å forholde oss til. Vi visste at vi måtte bli ferdige med innspilingen rundt årsskiftet. Praktisk sett var det også fordi vi var i ferd med å gå tomme for penger. Dette albumet er ikke noe direkte forsøk på oppsummering, og er heller ikke spesielt tilbakeskuende. Vi har riktignok en sang som heter ”Alles”, som har fått undertittelen ”ein Stück im alten Stil”.

— En linje som går gjennom hele bandets historie er vår fascinasjon av det perforerte – vi har alltid likt å fokusere på kunstpauser, gap og tomrom. I tittelsangen på den nye platen blir f.eks. lyden av bandet som ikke spiller en viktig del av komposisjonen. Vi teller takter, men står urørlige i studio, inntil jeg på et gitt tidspunkt tenner opp en sigarett. Først da fortsetter melodien.

Rikets tilstand

”Die Befindlichkeit des Landes” – det er vel også et av nøkkelsporene på dette albumet?

— Absolutt. Da jeg skrev teksten til den sangen, skjønte jeg fort hva jeg var i ferd med å begi meg inn på. ”Die Befindlichkeit des Landes” kan oversettes med ”rikets tilstand”, og handler om nettopp det. Jeg visste at denne sangen kom til å bli brakt på bane av alle journalister jeg skulle snakke med. Den tyske tilstand har alltid vært et ømfintlig tema. Vi har kanskje rykte på oss for å være et litt hermetisk band, men i denne teksten har jeg virkelig prøvd å deschifrere så mye som mulig. Jeg tar stilling, kommenterer og kritiserer.

Det er noen formuleringer i ”Die Befindlichkeit…” som synes å referere til diktet ”De Profundis” av Gustav Trakl – dere bruker bl.a. begge uttrykket ”stubble field”?

— Det er svært interessant å høre. Jeg har stor respekt for Trakl, som var en av de første store modernistene i tyskspråklig litteratur. Jeg tror ikke jeg har lest diktet du viser til, men vi bruker kanskje ordene på noe av den samme måten. I tyske medier har det vært en endeløs diskusjon om byggingen av et Holocaust-minnesmerke i Berlin. Når jeg bruker ordet ”stubbmark” er det først og fremst en referanse til denne debatten, der moderne arkitekter vil legge betong over arrene som fremdeles finnes i byen etter andre verdenskrig. Det opprører meg oppriktig. Disse arkitektene er ikke annet enn overbetalte sminkører, som ønsker å legge et nytt lag med make-up over ansiktet til en døende Hollywood-diva. Det er arrene i bybildet som er de virkelige historiske monumentene – ikke denne finkulturelle glasuren som man prøver å skjule redslene bak.

— Gustav Trakl var forresten østerriker. Da jeg nylig ga intervjuer i Østerrike, var jeg overbevist om at ”Die befindlichkeit…” ville bli det store samtaleemnet, slik den har vært det i Tyskland. Påfallende nok var det ikke én østerriksk journalist som nevnte det med ett ord. Det var akkurat som om de fryktet å bringe temaet på bane. Østerrikerne har som kjent ikke tatt noe virkelig oppgjør med fortiden sin, og behøver kanskje en Jörg Haider for endelig å bli vekket opp av hundreårssøvnen.

Dans i løse luften

Søvn er kanskje også stikkordet for det neste punktet i samtalen. De fleste anmeldere har foretatt en overflatelesning av tittelen på det nye Einstürzende Neubauten-albumet, og gjort et enkelt poeng av at bandets musikk er blitt roligere med årene. I virkeligheten er tittelen en ny puslespill-brikke i Blixa Bargelds mytologiske univers, som for alvor begynte å ta form på ”Haus Der Lüge” i 1989. Det mektige tittelsporet handler om en bygning, der førsteetasjen er befolket av ”blinde som tror hva de ser, og døve som tror hva de hører”. De videre etasjene blir nye bilder på den menneskelige tilstand, inntil den øverste avslører en sjokkerende syn: en gammel mann sitter i en stol med et gevær presset mellom knærne. Det er Gud som har skutt seg.

Et slikt litterært fadermord er naturligvis nødt til å få konsekvenser. I Guds fravær oppstår en stillhet som slett ikke er ”sexy”, men tom og truende. Det er denne dødens stillhet som Bargeld refererer til med sanglinjen ”Your silence is not sexy at all”. Ut fra en slik tankegang blir ”Silence Is Sexy” med ett til et konseptalbum om Guds død, der Einstürzende Neubauten dokumenterer den post-religiøse tilstand i dagens verden.

— Du er den første jeg snakker med som har skjønt det. Selv ikke de andre medlemmene i bandet har fått med seg denne bakenforliggende strukturen, tror jeg. Gud selv er blitt til stillhet – dét er motivet som går gjennom hele albumet. Egentlig sier jeg det jo rett ut: ”Silence is sexy/ so sexy/ as sexy as death”. Og døden er ikke spesielt sexy, om man da ikke er nekrofil – spesielt ikke om du mister noen som står deg nær.

— Dette albumet var ment å være fortsettelsen av ”Haus Der Lüge”, som sluttet med at man fant liket av Gud på taket. Hvordan kommer man seg så videre fra et tak? Jo, man tar skrittet ut i løse luften. Det er blant annet det som sporet ”Newtons Gravitätlichkeit” handler om. Om den vitenskapelige snusfornuft er alt som blir igjen, blir det vanskelig å ta til vingene. Samtidig kan jo Guds død innebære en befrielse, slik det gjerne skjer når en tyrann faller. Derfor ønsket vi å komme opp av kjelleren, og feire på taket av Løgnenes Hus. Vi ville dumpe likene av Gud og hans engler over kanten, og dekke til fest for mennesker som vi respekterte gjennom historien.

— Vi ville invitere nøyaktig 144 personer, og lagde til og med en liste over de døde gjestene som skulle komme. Det var folk som Goethe, Giordani Bruno, Walther Benjamin, Paul Celan, Erich von Stroheim og Heiner Müller – mennesker som ikke takket nei til en god fest, og som sikkert kunne ha interessante bidrag til konversasjonen. Det var ingen lett liste å sette opp, men noe av det første vi bestemte oss for var at ingen rockestjerner skulle ha adgang. Vi måtte også raskt gi slipp på tanken om kjønnskvotering – Marlene Dietrich var en av de nokså få kvinnelige gjestene. Selv skulle vi stå for mat, drikke og underholdning, der hver sang på albumet skulle være en ny rett som ble båret inn. Til slutt skulle vi danse i løse luften, og fremføre melodiene våre på den tomme himmelen.

— Dét var den egentlige ideen til ”Silence Is Sexy”, men vi fikk aldri tid til å gjennomføre det. Det finnes likevel en del fragmenter av denne tankeleken i sangene på albumet, slik du altså har lagt merke til.

Du nevnte dramatikeren Heiner Müller som en av gjestene – du kjente vel ham personlig?

— Ja, jeg hadde den æren. Han er en av mine døde – og det går nesten ikke en dag uten at jeg savner ham. Vi spilte inn et av hans stykker på plate, der jeg hadde hovedrollen som en moderne Hamlet. Den litterære eliten syntes at Müller var en drittsekk og en alkoholisert bråkebøtte, men han var et av de mest intelligente, humoristiske og hjelpsomme menneskene jeg har truffet. Jeg elsket å gå på bar med ham. Heiner var svært begavet til å fortelle vitser, og spøkte helt til kreften tvang ham til stillhet. Jeg husker en gang jeg ringte ham på hospitalet, der han bokstavelig talt lå på dødsleiet. Han sa: – Pleierne her på sykehuset har en underlig form for humor. De sier hele tiden til meg: ”Grüss Gott” – hils Gud! Du vet hvorfor man opphøyer mennesker? Det er for å skape en avstand til dem. I dag prøver finkulturen å sette Heiner Müller opp på en pidestall, men i levende live var det mange som bare så ham som en ren plage.

Ras av minner

Blixa Bargeld er kunstinteressert, og har selv forlengst blitt bedt inn i det gode selskap. Parallelt med sin banebrytende virksomhet innen rockmusikken har Einstürzende Neubauten gjennom mange år også opptrådt i såkalt finkulturelle sammenhenger. De har bl.a. produsert betydningsfull teatermusikk til forfattere som Werner Schwab og før nevnte Heiner Müller, foruten å fremføre materialet sitt i de mest prestisjefulle konserthaller verden over.

I Oslo spaserte Blixa Bargeld bort til Astrup-Fearnleymuseet for å studere deres permanente installasjon av den tyske kunstneren Anselm Kiefer. I et av rommene i kjelleretasjen finner vi den enorme skulpturen ”Zweistromland” – et uhyre vakkert og underlig melankolsk verk, som består av nærmere tohundre blybøker, som hver veier ca. trehundre kilo.

— Jeg har lenge drømt om å fremføre en performance i det lokalet. Jeg har en ide om en opptreden som skal hete ”Base of Melancholy”, der ordet ”base” har flere betydninger. Dels sier det noe om en basis, dels noe om instrumentering og dybde, men ”base” kan også bety det lave, det nedrige, det mørke. Dermed blir det en motsats til det som er lyst og forutsigbart. Skulpturen til Kiefer har en mørk kvalitet som appellerer til meg – en saturinsk stemning som speiler seg i materialene han har brukt. Hele installasjonen ligner gravkammeret til en yppersteprestinne. Jeg har vært i flere samtaler med Astrup-Fearnleymuseet, og håper vi kan komme til enighet om en intimkonsert en gang i fremtiden.

Kiefers arbeid har et tidløst, men samtidig foruroligende fortidig-futuristisk preg. På ”Silence Is Sexy” dukker dette med minner opp flere ganger, bl.a. på det lange sporet ”Pelikanol”, samtidig som Bargeld har stått bak et prosjekt som heter ”The Execution of Precious Memories”.

— Jeg er jo ingen nostalgiker, men jeg har arbeidet en god del med minner. ”The Execution of Precious Memories” er et stort og interaktivt verk, der mennesker fra hele verden har fylt ut et ganske omfattende spørreskjema om barndomsminner og personlige assosiasjoner. Ideen dukket først opp rundt 1992, da jeg ble bedt om å bidra til en poesifestival i Berlin. Jeg hadde lyst til å se nærmere på fenomenet med hukommelse, og lagde en slags kvasi-vitenskapelig undersøkelse rundt hvilke typer minner folk bærer i seg. Folk svarer utfyllende på femti spørsmål, hvorpå jeg utvikler materialet videre en stadig skiftende performance, der disse private minnene blir til litteratur, til kunst, til offentlig eiendom.

— Jeg er overbevist om at luktesansen er den mest effektive forbindelseslinjen til minnesenteret i hjernen, og har jobbet en hel del med en teoretisk tekst som heter ”Smell As a Key to Memory” – lukt som en nøkkel til minnet. Hele teksten på ”Pelikanol” går som følger: ”Bare som en påminning: Bitre mandler – marsipan – Pelikanol!”. Via lukten av bitre mandler dukker det opp et minne om en type lim som vi brukte på barneskolen, med det ras av nye minner som det innebærer.

Einstürzende Neubauten-diskografi i utvalg:

1980: Für den Untergang (single)
1981: Kalte Sterne (single)
1981: Kollaps (album)
1982: Dürstiges Tier (aingle)
1983 Die Zeichnungen Des Patienten O.T. (album)
1984: Strategien gegen Architekturen 80-83 (samle-album)
1985: Halber Mensch (Album)
1987: Fünf auf der nach oben offenen Richterskala (album)
1989: Haus Der Lüge (album)
1991: Strategies Against Architecture II (dobbelt samlealbum)
1991: Die Hamletmaschine (teatermusikk)
1993: Tabula Rasa (album)
1996: Faustmusik (teatermusikk)
1996 Ende Neu (album)
2000: Silence Is Sexy (album)
2005: Perpeetum Mobile (album)
2006: Grundstück (album)

Video og film:

1985: Halber Mensch (regi av Sogo Ishi)
1993: Liebeslieder (retrospektiv 1980 – 93)
1993: Das Auge des Taifuns (regi av Paulus Manker)
2005: Grundstück (DVD)

Blixa Bargeld solo:

1995: Blixa Bargeld: Commisioned Music (album)
1996: Gudrun Gut & Blixa Bargeld: Die Sonne (album)
2000: Blixa Bargeld: Recycled – Ost

Interesserte kan også sjekke ut Einstürzende Neubautens offisielle, tysk- og engelskspråklige webside på neubauten.org eller Blixa Bargelds egen blixa-bargeld.com.

Publisert:

Del: