Håkon Moslet, Audun Vinger, Geir Rakvåg, Torgrim Eggen, Arne Berg, Harald Grenne, Spirit, Puls, Musiq.no, Avis1, Herman Göring og “et rom fullt av dverger som desperat prøver å dele på en megafon”, er stikkord når Ballades redaktør blander seg inn i ordskiftet om norsk popkritikk. “I det øyeblikk norsk musikk er oppe på det nivå norsk musikkpresse rutinemessig har etterlyst i alle år, finnes det knapt noen musikkpresse som er i stand til å fange det opp”, skriver Arvid Skancke-Knutsen blant annet.

Arvid Skancke-Knutsen s/h

Det har den siste tiden versert en debatt rundt tilstanden til norsk popkritikk, etter at vi i Ballade bragte videre Torkil Badens angrep på aviser som Dagbladet og Natt & Dag (og ikke minst hans forslag til en mer konstruktiv kritikk).

Ingenting er mer gledelig enn at Ballade igjen blir forum for debatt – og ingenting er i mine øyne mer sørgelig enn nettopp norsk popkritikk anno 2001. De to mest profesjonelt interessante innleggene så langt er signert Arne Berg og Kai R. Lofthus, mens innspillene til Frode Jørum (”om det ikke finnes kriterier for popkritikk, mener jeg at kritikk som funksjon ut fra dette faller sammen”), Morten Engh (”rocken fortjener anmeldere som anmelder rockeskiver objektivt”) og Bjarne Andersen (”Beat-gjengen så alltid på seg selv som viktigere enn artistene de nedlot seg selv å skrive om”) er de mest symptomatiske, i den forstand at de er ført i pennen av ikke-profesjonelle skribenter som ikke nødvendigvis når ut til så fryktelig mange lesere til daglig. Men de formidler sin favorittmusikk og sine meninger med en entusiasme og en grunnleggende respekt (for leseren, for artistene) som langt mer profilerte aktører i norsk musikkpresse kunne lært mye av.

Det finnes en frodig underskog av musikkskribenter i dag, som primært har nettet som sin tumleplass; folk som publiserer alt fra velskrevne anmeldelser på preik.com til de mest amatørmessige fansider. Internett har på mange måter erstattet fanzine-kulturen fra 70- og 80-tallet – og representerer bl.a. et vidunderlig fristed i forhold til hype, matleihet og likegyldig håndverk, som dessverre langt på vei er den allmene tilstand i den etablerte, profilerte musikkpresse her hjemme.

Jeg har selv vært musikkjournalist i noe som nærmer seg en medial mannsalder, og publiserte mine første forsøk i genren som 14-åring i 1978/79. Jeg har vært med på norsk musikkpresses gullalder i to faser, og har sett et forfall som får det romerske keiserrikets oppløsning til å fortone seg som en piknik i regi av Den Norske Revisorforening. Jeg har sett glede blitt desket om til lede, og formidlingsfryd byttet ut med likegyldig formel-journalistikk. I dag står vi overfor en situasjon der formidleren er viktigere enn det som formidles, og ”sterke meninger” trer inn i stedet for ettertanke, analyse og kontekst. Det mest åpenbare forsøket på å sette budbringeren foran budskapet, er antagelig Dagbladets helsides annonsehaussing av Håkon Moslet & co. i de senere år.

Norsk musikkpresse anno 2001 er et rom fullt av dverger som desperat prøver å dele på en megafon, som dessverre har den påfallende egenskap at bare likelydende tanker og meninger kan ytres gjennom den. Vi kan ganske sikkert leve med ”profilerte” (i dag et annet ord for ”opportunistiske”) skribenter som Moslet og Natt & Dags Audun Vinger, men når disse blir malen som nye navn må strekke seg etter, i håp om å få en jobb som i det minste er litt betalt, smitter terningkast- og kjekkaseri-journalistikken over på altfor store deler av norsk musikkliv og offentlighet. Natt & Dag er i det minste profesjonelle i forhold til hva de driver med, mens publikasjoner som Spirit og GAS-avisene til tider blir mildt sagt patetiske når de prøver å ri den samme testosteron-injiserte hesten.

I fare for å fremstå som lettere marxistisk, tror jeg at mye av problemet ligger i det generelle klimaet og de materielle betingelsene som dagens skribenter tilbys. En gang i tidenes morgen, da Nye Takter og Puls etablerte seg som ekstremt kjærkomne vinduer mot musikkens verden her hjemme, representerte de en frisone for unge, talentfulle skribenter, som Akersgata den gang aldri ville drømt om å slippe til. Det produserte navn som Torgrim Eggen, Herman Willis, Jan Arne Handorff, Willy B., Ina Blom og Kjetil Rolness – folk som fikk prøve ut sin formidlingsglede, analyse og provoserende kraft under frihetlige redaksjonelle strategier, og som senere bl.a. ble publiserte forfattere med ikke ubetydelig tyngde. Min første redaktør var Gerd Johansen, som introduserte Nye Takter som ”en veggavis for musikk”, og oppfordret alle sine lesere til å prøve seg som skribenter. Kort sagt: Norsk Musikkpresse (som i tråd med sin egen hang til forenklinger herved nedgraderes til den politisk parti-aktige forkortselsen NMP) var en hage og en frisone i et politisk og media-messig klima som mest av alt fikk Norge til å fortone seg som et amerikanisert Albania.

Nei, det var ikke alltid betalt, men NMP var den gang en billett til journalistisk frihet, trening i å se skriveriene sine på trykk, og et nærmest totalt fravær av redaksjonelt påtrykk om å ha de rette, salgbare og ”kontroversielle” meningene. Alt i siste halvdel av 80-tallet kunne jeg som redaksjonssekretær i Puls heve en månedslønn på drøyt 20 000 kroner, samtidig som jeg nesten utelukkende skrev om uavhengig, ikke-kommersiell musikk.

Jeg nevner beløp og navn her, fordi den sørgelige sannhet er at dagens unge musikkjournalister ikke er i nærheten av det vi betalte for anmeldelser og artikler i Puls for snart femten år siden. (Dette har for øvrig ingenting med Se & Hør-redaktør Knut Haaviks såkalte ”peanøtt-teori” å gjøre: De virkelige apekattene sørger alltid for å selge seg for masse peanøtter.) Men nettopp kombinasjonen lønnsnivå/utfoldelsesmuligheter/manglende oppmuntring til mangfold representerer i mine øyne noe av et kjerneproblem: Dagens unge talenter tilbys, i den grad de i det hele tatt honoreres, en timelønn som ville fått mindreårige pakistanske teppearbeidere til å gå ut i umiddelbar politisk streik. Aldrende musikkskribenter, som med stadig mindre hell forsøker å skjule sine ”been there, done that”-holdninger, tviholder på sine betalte jobber i avisene/Avis1, mens belønningsnivået i NMP for øvrig – det vil egentlig si den norske presse som også befatter seg med musikk – består av Levi´s-knapper, bransje-glansbilder og promo-eksemplarer. Og i hvert fall ikke særlig oppmuntrende ord om du våger å gå utenom redaksjonens interesse/annonse-felt, og attpåtil finner frem til noe som leserne kanskje ikke for lengst har oppdaget på egenhånd.

Jeg kan godt komme med eksempler: Et herværende magasin med høy prestisje og tilsvarende opplagstall, som utad gir all verdens inntrykk av soliditet, betaler sin faste, velkvalifiserte musikkmedarbeider kroner 1000 måneden for rundt et titalls anmeldelser, fordelt på to sider på rimelig høyglanset papir. Det vil si kroner ettusen per måned før skatt, og etter at man har hørt på platene (presumptivt flere ganger); søkt opp ytterligere opplysninger via sin private telefon/nettilkobling; vært på jevnlige besøk hos plateselskapene på egen tid; rotet frem relevante artikler i magasiner man har kjøpt for egne penger; gjort anmeldelsene så velformulerte som mulig; og ikke minst valgt bort flere titalls flere utgivelser som uinteressante for bladets leserkrets (presumptivt etter å ha hørt dem minst en halv gang); hele tiden med den ikke udelt behagelige tanken i bakhodet at redaksjonen til en hver tid ønsker seg ”salgbart stoff”, og dessuten har et titalls jyplinger klare til å ta over jobben. Timelønnen får monetære masochister selv ha gleden av å regne ut. Tilfellet er for øvrig langt fra unikt: Gratisavisen Plan B betaler for tiden sine anmeldere kroner null og niks, mens storebror Natt & Dag svinger seg helt opp til 350 spenn slaktet – i et annonsespekket blad med hele 86 000 i opplag. Nettstedet musiq.no måtte også nylig oppgi å lønne sine medarbeidere – og med andre ord gå tilbake til fanzine-stadiet på godt og vondt.

Selvfølgelig handler dette ikke bare om penger – og heller ikke om at alt var bedre før krigen. Men det er likevel min oppfatning at denne pågående reverseringen av lønnsforhold og skrivemessig eksperimentlyst er symptomatisk for, og kanskje langt på vei identisk med, mye av det som er galt med norsk musikkjournalistikk av i dag. Dagens nettutgave av Puls er både betydningsmessig og kvalitetsmessig en skygge av såvel seg selv som musikkpressens fortid; med tidvis mildt sagt kommersielt orienterte oppslag som ”Posh-Spice datet Ryan Giggs” , som knapt kan ha vært gjenstand for noen musikkredaksjonell vurdering. Om det skulle utgjøre alternativet til den for folk flest synliggjorte delen av NMP, er slaget om sjelene tapt på forhånd. Norge trenger en god, ny musikkavis på papir – og helst så snart som mulig. Og den må støttes med penger fra en bransje som skjønner verdien av å ha en rendyrket, levende musikkpresse.

NMP, Norsk Musikkpresse, i den grad den faktisk måtte finnes, er nemlig ikke i nærheten av å berøre den grad av nyskapning og dristighet som man rutinemessig etterlyser hos artistene i anmeldelsene. Når Arne Berg i sitt innlegg trekker frem en anmeldelse fra Dagsavisens Geir Rakvaag i 1979, fristes man til å beklage at det på 22 år åpenbart ikke er skrevet noe som har vekket like stort engasjement. Jeg gjør et unntak for flere dyktige personer i de store regionalavisene, og studentradio- og NRK-ansatte som i høy grad bør regnes inn i den utvidete musikkpressen her hjemme, men per i dag utgjøres den offisielle delen av NMP i høy grad av bråkjekke, breiale meldinger (” Se på meg! Lær deg signaturen!”), konforme, kollektive hype-øvelser (”Se som jeg kan omskrive utenlandske blader! The Strokes er det beste som har skjedd rocken på mange tiår!”) og trygge valg (”Se som jeg kan ignorere norsk improvisasjons- og samtidsmusikk! La oss se hvilke utenlandske artister de store selskapene tilbyr oss denne uken!”).

Egentlig er det hele forferdelig ironisk: I det øyeblikk norsk musikk er oppe på det nivå NMP har etterlyst i alle år, finnes det knapt noen musikkpresse som er i stand til å fange det opp. Rune Kristoffersen i Rune Grammofon kom nylig med følgende hjertesukk til Ballade: – Skal du følge med i norsk undergrunnsmusikk, får du bedre informasjon i The Wire. Det er helt vilt. I Norge har selskapet mitt fått mye omtale i det siste, mens enkeltutgivelsene fortsatt overses i stor grad. Mens norsk musikk får stor oppmerksomhet ute i verden, sliter vi her hjemme med den dårligste musikkjournalistikken noensinne.

Når ingen av de som kritikken i Ballade har rettet seg mest mot (altså tabloid- og gratisavisskribentene), så langt har vært villige/orienterte/samvittighetsfulle nok til å melde seg på banen, er jeg redd at også det sier en hel del om viljen til selvransakelse der i gården.

NMPs fremste kjennetegn i dag kan summeres opp av Bjørneboes ”Ti bud til en ung mann som vil frem i verden” fra 1963: ”Tviler du, så hold deg taus/ Til du ser hvem som får applaus.” Og så står man der, side om side med hverandre og tomheten, og er hjertens enige om ”perspektiver” og ”prioriteringer”. Og aller minst ønsker man å slippe til uroen, det søkende, det ”vanskelige”; det som hever seg over nivået til billed- og overskrift-vennlige bryst- og midjemål.

Arne Berg, som setter engasjementsnerven i høysetet, og naturligvis langt på vei har rett i det, trekker i sitt innlegg frem Harald Grennes anmeldelse av Krøyts nyeste album i siste utgave av Natt & Dag som et eksempel på at språk i dagens ”undertekst”-baserte musikkpresse ”brukes kreativt og med humor” – et godt språk som i følge Berg er ”en mangelvare ellers i norsk presse”, og for øvrig et forbilledlig eksempel på ”evnen til å formidle en personlig opplevelse.”

Harald Grenne, som i parentes bemerket er en knakende grei fyr jeg svinger et beger med når som helst, skriver i anmeldelsen sin blant annet dette: ”Når Kristin Asbjørnsen setter i gang med gaulinga si over Thomas Dahls metalljazzøs og Øyvind Brandtseggs elektriske vibrafon (som for øvrig står for omtrent hvert eneste av Krøyts få lyspunkt), tar jeg meg selv i å undres hva som er poenget med å bråke så fælt! Kan de ikke heller spille noe som er pent? Skjønner du? Helt Stutum! Ko-ko! Kyss meg på manda’n! Krøyt har dette skoleflinke, amatørteater-pretensiøse, liksom-kunstneriske over seg som gjør at mini-Göringen i meg resolutt griper til pisolen. Her gjelder det å velge lag, og jeg vil heller spille ball med f.eks. DDE enn å fjåse rundt med Krøyt.” Referansen til det tillagte Herman Göring-sitatet finnes i mine øyne ikke morsom: Den er snarere den sørgelige sannhet om den mest profilerte delen av norsk musikkjournalistikk av i dag. Om skribentene hadde funnet frem Badens praktiske forslag til kvalitetskritikk, istedenfor å gripe til de mest bigotte håndvåpen, kunne mye fort vært vunnet.

Å ja, overskriften her? ”Bli statsansatte, jævler”? I en verden hvor dumheten, konformeriet og markedskreftene rår, er dét kanskje en av den unge musikkjournalists eneste sjanser til å slippe å skrive om anorektiske plastdukker og middelmådigheter. Eller kanskje jeg bare bruker språket kreativt og med humor.

Om du vil melde deg på i diskusjonen om norsk musikkjournalistikk, kan du sende et innlegg i saken på e-post til ballade@mic.no. Nedenfor finner du som vanlig lenker til flere relevante artikler og innlegg om emnet.

Publisert:

Del: