Cikada-ensemblet har kalt prosjektet “Dark Matter”, med 90 minutter nyskrevet musikk av britiske Richard Barrett framført sittende inne i en enorm innstallasjon av den norske kunstneren Per Inge Bjørlo, den største satsningen i deres 14-årige historie. Førpremieren fant sted i Berlin i går, nærmere bestemt i beste vest i Wilmersdorf. I dag åpner forestillingen Berlins største festival for samtidsmusikk, Märzmusik, som er en del av ærverdige Berliner Festspiele. Komponist Trond Reinholdtsen rapporterer på direkten for Ballade.

Fra Cikada-forestillingen Dark Matter (2002)

Av Trond Reinholdtsen

Publikum ble ledet i grupper gjennom gangene i Haus der Berliner Festspiele og gjennom flere skulpturer av knust glass, metall og sterkt lys signert Bjørlo, for Å komme seg til selve salen, som minnet mer om en fabrikkhall, fylt av skingrende elektroniske evig-nedadgående glissandolyder, mer blendende konsentrert lys og store metallkonstuksjoner som nærmest til tider kunne minne om resultatet av en tenkt mislykket genspleising mellom et insekt med utallige tentakler i alle retningeren og en forvokst molekyl-kulemodell fra naturvitenskapsklasserommet på gymnaset. Stolene er spesialkonstruerte for anledningen og svært harde, men de som kjenner ørlite til Bjørlos arbeider visste at her lå det ikke an til sakko-sekker. Scenen er bygd i flere h¿yder. Dirigenten dirigerer fra et rundt høyt tårn som har likhetstrekk med Bjørlos klaustrofobiske ”indre rom”-innstallasjon som står på Museet for samtidskunst i Oslo. Allerede før musikerene stod på scenen satt man med en lett følelse av utmattelse.

Cikada står i en særstilling i Norge og i Norden som samtidsmusikkensemble. Gjennom sin 14-årige virksomhet har de ni musikerene vokst til å bli det ensemblet med muligens sterkest egenart og klarest profil. Mens ensembler flest etter min mening i for stor grad er lydige og pliktoppfyllende i forhold til forventninger som stilles fra organisasjoner og komponister, som velmente høflige gester hit og dit, er Cikada langt oftere med på å initiere prosjekter fra bunnen av utfra musikerenes premisser, og enda viktigere: utfra konsertens premisser. Prosjektet “Dark Matter” representerer utvilsomt et høydepunkt på dette området. Prosjektet kom i stand, så vidt jeg har forstått, etter et initiativ fra kunstnerisk leder Christian Eggen som ville bringe ensemblene Elision fra Australia og Cikada sammen om et lengre verk av Richard Barrett. Samme dirigent brakte Per Inge Bjørlo på banen og ledet prosjektet i en retning helt utenom det vanlige.

Denne “Dark Matter” eller på norsk: sort materie, påstår astronomene finnes i lassevis der ute i kosmos et sted. Det har riktignok aldri blitt observert, derav dets tenkte sorthet, og dens eksistens er således ikke bevist, men for at likningene for universets fysiske lover til forklaring for dets historie og oppførsel skal gå opp og bli meningsfulle, måden sorte materien regnes inn, som den rasjonelle fysikkens mystiske skygge. Det handler altså ikke om det konkrete, det synlige, om stjernene og planetene, men om ukjente krefter som påvirker og beveger dem.

Konseptet har i denne sammenheng selvsagt en rekke metaforiske lag. Muligens henspiller begrepet på kunstnens rolle, eller det irrasjonelles rolle i vår ellers så velorganiserte kapitalistiske hverdag. Videre kan “Dark Matter” også være en beskrivelsesmodell for mørke sider ved tilværelsen i en mer psykologisk eller politisk forstand. Barrett har i sin tidligere virksomhet hyppig henvist til nullpunkts-forfattere som Samuel Beckett og Paul Celan som på mange måter er tomhetens sangere. “Jeg har ingenting å si, og jeg sier det” er et Beckett-sitat etter hukommelsen. Til tider babler han i vei i setninger som bare roterer rundt om det samme, nemlig at livet i bunn og grunn er meningsløst. Det eneste som eventuelt kunne gi mening er å forsette å bable litt til.

Babling som uttrykksform er nærliggende som beskrivelse på Richard Barretts musikalske språk, uten at det er ment som en kvalitativ vurdering. Få komponister kan vise til høyere notetetthet og mer kompleks musikalsk overflate, og dermed ekstreme notelesningsutfordringer for musikerene. “The Black Page” kalte Frank Zappa i sin tid en låt hvor utgangspunktet var å lage et noteark som inneholdt maksimalt mange noter, noe som resulterte i at notearket dermed nærmest ble sort (Dette er da en litt annen forståelse av begrepet ”sort materie” skulle jeg tro.). Denne teknikken er det Barrett videreforedler, hvis man skal beskrive det hele litt plumpt. I samtidsmusikken har dette uansett nærmest blitt en stil som er blitt døpt New Complexity, hvor det komplekse, overlagrede og snirklete blir komponistens fetisjobjekt.

Det er i sannhet en utfordrende oppgave for en komponist å fylle 90 minutter med sort materie. Hvordan kan man insistere på det amorfe i så lang tid? Jeg fikk en idé som lytter at forutsetningen for denne musikken er komplett statisk støy. Det er dette musikken må holdes opp mot, ikke mot stillheten. Utfra hvit støy filtrerer komponisten ut nyanserte kaotiske situasjoner.

Verket er altså skrevet for 15 musikere i stadig skiftende formasjoner, pluss live-elektronikk som er delvis improvisert fra komponisten, sittende i et nettingbur midt i salen, som på et punkt tar av, som en gammeldags fri-jazzsolo som totalt overkjører resten av ensemblet. Teksturen er mye av tiden tjukk som tjære, og overvelder med sin massive masetehet. Det rykker i modernistfoten. Men jeg må innrømme at høydepunktene for meg i stykket var øyeblikkene av overraskende klarhet. Som da kontrabassklarinettisten Carl Rosman uforvarende klemte i vei med en kontratenorarie fra 7. ring i helvete akkompagnert av sitt eget basstrommespill fra sitt containeraktige podium. Plutselig følte jeg meg forflyttet til operascenen hvor Kassandra for eksempel synger at ”nu går det lukt til helvete med oss alle sammen!” Eller da de fem strykerene i Cikada i sin kvintett musiserte og fraserte like dramatisk og smektende som om de skulle spilt Tsjaikovskij, slik at de sammenklemte linjene plutselig utfoldet seg til polyfonisk gestisk vekselspill med enorm energi. Nærmest direkte oppsiktsvekkende, og kanskje litt for mye av det gode, var sekvensen mot slutten hvor vokalisten enkelt resiterte en Beckett-tekst, som en slags konklusjon på det hele, ja som en avklaring så og si, hvor det hele trekkes tilbake til det jordlige og mennesklige. Ellers har Barrett gitt stor plass til el-gitaristen Daryl Buckley, som gjennom sitt årelange samarbeid med Barrett har gjort seg selv til en slags mester av råtten gittarvreng. Både i de noterte delene og også i improvisasjonene finner jeg spillet hans i overkant fomlete og energiløst, men får ikke helt bestemt meg om det er musikeren eller komponisten man bør ta en prat med på bakrommet.

Sjelden har jeg opplevd en forestilling såtettpakket med inntrykk og informasjon. Det stiller uvanlig høye krav til musikerne, og de fortjener all honnør for å ha overbevisende gjennomført maratonen. Forestillingen var blendende i ordets positive og negative betydning. Dette er forestillingen for publikummere og musikere som foretrekker sin instant-kaffe bar, altså ikke utblandet i vann.

Richard Barrett skriver i en artikkel om ”Dark Matter” at verket er et forsøk på å befri seg fra sjangre som musikk og billedkunst slik at det smelter sammen til noe annet. Det har ikke lykkes. Som publikummere går man gjennom Bjørlos innstallasjon, setter seg ned i den og lytter til Barretts musikkstykke spilt av musikere plassert i den. Men skitt med det! Det er jo ikke så lett å lage nye kunstkategorier heller. Poenget er at selve framføringssituasjonen er dypt reflektert og åpner for nye måter å se og å lytte på. Men kanskje kan man oppleve det annerledes, for jammensanten kom det ikke opp en jente halvveis i forestillingen ruslende rundt på scenen. Hun så seg nysgjerrig omkring og ble resten av konserten stående å betrakte musikerene som om de var statuer og endte opp måpende på pianist Kenneth Karlssons rygg.

Publisert:

Del: