INNLEGG: “Ekspander eller dø” fokuserer på styrking av Music Export Norway, men musikkeksport bør handle om mye mer, skriver Audun Molde.

“Ekspander eller dø”, Ifpi og FONOs forslag til hvordan norsk musikkeksport skal dobles innen 2015, har blitt mottatt med blandede reaksjoner. Rapporten ble presentert av kulturministeren på Øyafestivalen, som hadde med seg 3 millioner ekstra til Music Export Norway (MEN) på Giskes Gullkort.

At noen opplever at de ikke har blitt hørt og inkludert i rapporten, og at saksbehandlingen kan diskuteres, skal jeg ikke ta opp her. Det er fullt forståelig og legitimt at platebransjen ønsker å selge mer av sine produkter. Rapporten foreslår å styrke og utvikle MEN som verktøy for dette.

Musikkeksport bør handle om mye mer. For eksempel om konsert-markedet, som for mange artister er en større inntektskilde enn platesalg. Om å være tilgjengelig og profilert på gode plattformer for lovlig nedlasting. Dette er de to formene for kulturbruk som øker mest. Om nettverk for låtskrivere og forlag, muligheter for opphavsmenn til å selge musikk til spillprodusenter og filmprodusenter på et internasjonalt marked. Dette omtales også i rapporten, men det er noe uklart hva Ifpi og FONO mener om MENs rolle på alle disse feltene.

En god analyse av norsk musikkeksport burde favne hele musikkbransjen, ikke bare platebransjen. Rapporten framstiller (som vanlig) ulovlig fildeling som et relativt nytt problem (”nå er denne positive utviklingen i fare…. grunnet ulovlig fildeling”). Men mye tyder på at den ulovlige fildelingen er i tilbakegang, og den lovlige nedlastningen er den raskest voksende salgsformen i musikkbransjen.

MEN, en organisasjon platebransjen selv eier og kontrollerer, gjør etter min kjennskap en solid jobb ut fra forutsetningene. De må gjerne styrkes. MEN er i sitt oppdrag en rent kommersiell virksomhet, som handler om salg av norsk musikk i utlandet. MIC har derimot som oppgave å informere om norsk musikk. Jeg tror det vil være viktig å gjøre en gjennomtenkning og en koordinering mellom disse to oppgavene – å selge, og å informere – for å skape best mulig vilkår for norsk musikk internasjonalt. Og da innenfor alle sjangre, og innenfor flere formidlingskanaler enn fonogrammer.

Rapporten sier at ”I 2012 skal tre norske artister gå topp 10 på den europeiske singellisten og én norsk artist på den europeiske albumlisten”. I 2013 skal en norsk artist kåres til Årets internasjonale artist under Brit Awards. Det hadde ikke vært meg i mot, men vi kan gjerne også vedta at Stabæk skal vinne Champions League og at Bryggen i Bergen skal få flere turister enn Eiffeltårnet hvert år (begge deler har vært forsøkt).

Last ned “Ekspander eller dø” her.

Alt for Norge. Hvorfor skal det være et strategisk mål for et lite land at norske filmer skal vinne Oscar eller at norske plater skal vinne Grammy? Det er lov å drømme stort, men er det en kulturpolitisk oppgave å vedta målsetninger om hitliste-plasseringer? Selvsagt er det flott med Grammy-priser, og noen nordmenn har jo også slike på peishylla, men dette er en heder til dyktige kunstnere med en internasjonal karriere – det er ikke ”bransjen” eller ”Norge” som har vunnet dem.

Snarere kan man spørre seg om denne smålåtne fikseringen på å få anerkjennelse, å hevde seg blant de store, er et symptom nettopp på en slitsom lillebror-mentalitet som vi i Norge må venne oss av med for å være verdig en plass blant de største og beste.

For 5 år siden presenterte by:Larm en undersøkelse blant en del utenlandske musikkjournalister og bransjefolk om hva de assosierte med norsk musikk. I den grad de assosierte noe i det hele tatt, gikk det i retning det smale, nisjene, det eksotiske, det melodiske, det særpregede. Dette er verdt å huske med tanke på sjangerbredden som bør ligge til grunn for norsk eksportstrategi, men et enda enklere og derfor bedre poeng er dette: For folk flest er det ganske likegyldig hvilket land musikken kommer fra, så lenge den er god.

Å samordne en markedsføring av musikk som ”norsk” er neppe en god strategi, for det er neppe så veldig mange fellestrekk ved musikk som er ”norsk” i forhold til musikk som ikke er det. Truls Mørk vant ikke Grammy fordi han er norsk. Det er neppe mange som liker ABBA fordi de er svenske, men fordi de er ABBA.

Til forskjell fra ABBA i sin tid, har mange av de største norske platesuksessene, som a-ha, Røyksopp, eller diverse metallband, som kjent kontrakter med utenlandske selskaper. Det er bra at rapporten poengerer dette dilemmaet, og at produksjonsmiljøene og infrastrukturen som skaper vekstvilkår og utviklingsmuligheter må styrkes – her hjemme. Er det ikke isåfall en direkte sammenheng mellom musikkeksporten i 2015 og kulturskolene i 2009, og tilgangen på øvingslokaler, og utdanningstilbudene?

Rapporten er et godt partsinnlegg fra platebransjen, og den vil forhåpentligvis stimulere til enda flere gode initiativ og forslag for å få fart på norsk musikkeksport. Snart vil sikkert Samstemt-partnerne komme på banen. For å bruke et par andre titler fra Raga Rockers-albumet hvor ”Ekspander eller dø” er hentet fra: Det er godt mulig at enkelte i platebransjen er redd for å bli ”Blakk”, men musikkbransjen har mange muligheter og mange smarte hoder i omløp og neppe grunn til for mange ”Søvnløse netter”.

Audun Molde er høyskolelektor på BI og faglig leder på NISS.

Publisert:

Del: