– Kainn æ få en vanlig svart kaffe? sier DDE-sjef Bjarne Brøndbo når vi møtes på kaffebaren Amfitron vis a vis Akershus festning. – Kaffebarer er ikke det vi har mest av i Namsos, sier han, og insisterer å sitte ved vinduet, så han kan kikke på folk som spaserer forbi. Vi skal snakke om hans siste plate, “Salmer på ville veier”, som nylig ble gitt ut på Kirkelig Kulturverksted.

Bjarne Brøndbo (Foto: Barbro F. Steinde)

Ved juletider, når folk flest er litt mer kristne enn vanlig, kommer også artistene ut for å gjøre kirkekonserter. Alle blir en smule mer sakrale, det er tid for kollektiv ettertanke, i hvert fall frem til rett før nyttår. De julekristne koser seg over å få høre sine favorittartister i den årstidsriktige stemning, og kristenfolket, som betrakter kirkerommet som sitt annet hjem, gremmes. De vet at så snart nyttårsfeiringen nærmer seg, forsvinner de nyfoldede hendene ut av kirkerommet, for å gjøre klar for årets siste grøftefyll.

De levende sangene
Bjarne Brøndbo forstår at noen synes det er rart at han plutselig skal synge salmer. Det de fleste neppe vet, er at Brøndbo har sunget salmer mange ganger før. I kirken.

— Jeg har bevisst unngått å gjøre det rundt juletider, for å slippe å bli mistenkt for å gjøre det for å tjene gode penger på å være “litt kristen” på den riktige tiden. Jeg skjønner at noen får en litt ekkel følelse i magen hvis dette ikke gjøres ordentlig – derfor er det viktig å ta publikum på alvor. Samtidig er kirken et fantastisk sted å gjøre konserter. Der kan jeg vitse så folk ler seg tvikroka, og så ta det helt ned, og synge om alvorlige ting. Men at man trenger å være kristen for å synge i kirken, tror jeg ikke noe på. Jeg er overbevist om at en humanetiker kan gjøre en glimrende kirkekonsert – fra sitt ståsted. Selv synes han ikke omstillingen mellom DDE og salmer er så stor:

— Det er klart at innholdet er forskjellig, men dette er folkelige toner som treffer folk, på samme måten som en del av DDE-musikken later til å nå ut til mennesker. Brøndbo forteller om fire personlige brev han har mottatt angående “Det fine vi hadde sammen”, som var en av låtene fra plata “Jippi”. Om mennesker som har takket for at han har satt ord på følelser, og hjulpet dem igjennom tunge tider. I flere tilfeller har sangen blitt spilt i begravelser:

–Det er ganske sterkt å få høre at ei låt har betydd så mye for noen. Jeg kunne aldri tenke meg at det skulle bli sånn, men dette skjer noen ganger med sanger; de antar sitt eget liv, ut av det formatet de kanskje var laget til. De låtene du finner på “Salmer…” er sånne sanger, som gjennom tid har blitt til noe mer. Folk har valgt dem selv, kanskje fordi de har en folkelig himmeldimensjon ved seg, som er lettere å forstå enn en del av det du finner i salmebøkene, tror Brøndbo, som synes at døren til tider kunne vært litt høyere.

Gjør døren høy, gjør porten vid…
Selv fikk Brøndbo kristendommen i halsen under russetiden. De såkalt “personlig kristne” sto frem med sine klare begrensninger på hva et godt menneske var, og med sine lovtavler ga de klare signaler om at noen var bedre og frommere enn andre. Brøndbo synes mest synd på de som prøvde, men aldri nådde opp:

— Mange ble nok sittende fast i tvangshandlinger, og opplevde personlige kriser. Selv tror jeg ikke på en enten/eller filosofi, det blir for snevert for meg. Man trenger ikke å være en spesiell type for å synge disse sangene – jeg en en normal fyr som har gjort mye dumt og mye smart, så dette får være mitt lille bidrag til å gjøre døren litt høyere og porten litt videre – kanskje det kan bidra til at flere kjenner seg igjen i kirkerommet?

Ikke “vår gud han er så fast en borg”
– Om jeg kunne tenke med å spille inn vanlige salmer? Ikke snakk om. Ikke nå i alle fall. Hadde Erik Hillestad spurt meg om å synge på denne plata for fem år siden, hadde jeg sagt nei. Men denne gangen var timingen helt riktig.

Brøndbo hadde ikke ofret innholdet i salmeboka en tanke før Hillestad ringte ham, og sa at han syntes at den inderlige trønderen hadde det perfekte uttrykket til “Salmer på ville veier”. Etter å ha tenkt lenge, og sett igjennom repertoaret, kom Brøndbo på gli:

— Jeg fikk etterhvert fot for repertoaret, og syntes sangene skapte en helhet jeg kunne stå for, samtidig som de tydeliggjorde hvorfor disse folkesalmene er viktige. Jeg vet ikke om det kommer til å gjøre neon stor forskjell om de blir tatt inn i salmeboka, men jeg synes de hører hjemme der.

Forståelige folkesalmer
– I dag er det nøyaktig 200 år siden Magnus Brostrup Landstad, som skrev den første salmeboka i 1861, ble født. For ham tok det åtte år før boka ble godkjent, fordi kirken syntes at salmene var “for norske” – i den tiden skulle anstendige salmer være danske. Landstad hadde lagt vekt på at folk skulle forstå hva sangene betydde, og åtte år etter fikk han altså medhold. Nå har vi en ny serie sanger som folk har tatt til seg, som gjør at de tenker på Gud og hint.

Om “tanker om Gud og hint” er veier tungt nok for de som skal avgjøre hva en statsautorisert salme er, skal være uvisst. Men Brøndbo har i alle fall satt en kulør og inderlighet i disse sangene som en hvilken som helst kirkeforsamling bare kan misunne ham. Og han har fått god hjelp av kompetente musikere og flotte arrangementer, så musikalsk er gjennomføringen 100% troverdig.

Kommer disse sangene til å høres like bra ut med en halvinspirert forsamling og et orgel? Ikke tale om. Og om alle disse sangene ønskes inn i salmeboka fra Hillestad & Co sin side – mener han virkelig at “Byssan Lull” er det kirkefolket trenger foran neste preken? I beste fall kan kanskje disse visene signalisere at kirken ønsker å snakke samme språk som kirkegjengerne – og det er alltid en god begynnelse. I mellomtiden kan de som føler en uforpliktende dragning mot det sakrale trygt kose seg med “Salmer på ville veier”.

Og Brøndbo selv våknet i hvert fall til et lite mirakel i dag: For første gang kunne han notere seg terningkast fem i både VG og Dagbladet.

Publisert:

Del: