Blå har sent ut permitteringsvarsel til 50 ansatte i klubbens bardel, og ser faren for å legge ned i øynene. – Helt siden Blå faktisk ble startet, har det nærmest vært et umulig prosjekt. – Vi trenger folk som er interesserte i å bidra på lang sikt, mennesker som har tro på at det Blå gjør er viktig. Blå har aldri vært noe stunt, så vi er ikke ute etter en bunke tusenlapper på bordet som et redningsstunt, forteller eier Martin Revheim. – Det er ikke bare å bruke sparekniven når vi alltid har gjort det og kassa er tom, forklarer Revheim. Om ingenting skjer, kan Blå være historie 1. mars 2005.

Blå3 (Foto: www.blx.no)

Av Knut Steen

Dette betyr at Oslos klubbdød nå også banker på døren til byens kanskje viktigste scene for jazz, samtidsmusikk og en rekke andre tverrkulturelle uttrykk.

Tidligere i år har Cafe Ska og Kraftverk måttet bite i gresset, mens fjoråret så SoWhat gå under for høyt arbeidspress, liten kommunal forståelse, og et stadig underskudd fra en svært iherdig konservirksomhet.

Ingenting å spare
— Grunnen til at vi har sent ut permitteringsvarsler til de som jobber i bardelen av virksomheten, er at det ville vært uansvarlig å ikke gjøre det. Økonomien er så anstrengt at vi måtte. Ingen er interesserte i noe så drastisk som en konkurs, men Blå har vært et umulig prosjekt fra begynnelsen av. Det har vært et kontinuerlig press og tæring, og vi har vært avhengige av folk som jobber med mye usikkerhet og under arbeidsvilkår jeg ikke er stolt av å representere som leder.

Fordi sparekniven alltid har vært tett til strupen, er det heller ikke stort å spare på å rasjonalisere driften, forteller Revheim:

— Folk forventer mye av oss, men vi trenger mer enn det vi får inn i støtte og inntekter for å drive videre. Vi har i stor grad klart å innfri: Med over 400 arrangementer i året, samarbeid med menge festivaler, vår egen festival ”Musikk Under Oslo”, litteratur, opera, rock, jazz og en rekke andre sideuttrykk vi er stolte over å vise frem, tror jeg vi har vist oss tilliten verdig – byen har glede av Blå. Samtidig gjør summen av disse forventningene at vi alltid har hatt svært dårlig råd – vi har aldri kunnet tilby god lønn, baransatte har til og med vasket selv. Det er ikke bare å bruke sparekniven når vi alltid har gjort det og kassa allikevel er tom, forklarer Revheim.

Stolt av de ansatte
400 konserter er mer enn én hver dag hele året – har dere tatt dere vann over hodet ved å holde et så høyt aktivitetsnivå?

– Det er ingen som vil nedjustere ambisjonsnivået, vi har hatt et høyt nivå hele tiden. Jeg ser det som et godt tegn at folk er overrasket over at vi sliter, at de ikke forventer at vi skal legge ned. Det betyr at vi ikke har vist tegn til å være svekket, og det gjør meg veldig stolt av alle som har jobbet på Blå i en så usikker tid.

Dyr todeling
Blå har fra begynnelsen vært delt i to. Bardelen har stått for seg, mens konsertforeningen Blå, som står for konsertvirkomheten, har vært et eget foretak. Dette har vært en nødvendighet for å kunne søke om støttemidler fra kommunen, kulturrådet og andre steder. Til tross for dette har virkeligheten vært som for alle andre – bardriften har måttet subsidiere konsertdelen måned for måned.

— Denne todelingen er ikke ideell, to regnskapsførere og to separate organisasjoner koster mye penger, og kan fort føre til pressende situasjoner og konflikter mellom bar- og konsertdel. Heldigvis er det ikke tilfellet her, sier Revheim, som også noterer seg at det har vært noen fremgang på dette feltet. – Nå ser vi at både Øya og Norwegian Wood mottar støtte som AS, det ville vært helt utenkelig for to år siden, sier Revheim.

Mye til festivalene – lite til konsertscenene
For mens festivalstøtten har sett en økning, er det langt vanskeligere å få støtte til å drive musikkscene på daglig og ukentlig basis :

— Jeg nekter å argumentere på å det andre får, for festivalene bør få støtte, jeg representerer selv en festival som trenger hver krone vi får. Vi vil ikke si at vi vil ha pengene til festivalene, for de er veldig viktige for klubbene. Men denne symbiosen går også andre veien, og det tror jeg ikke det er så stor forståelse for: Uten at det hadde skjedd ting igjennom hele året, hadde det vært vanskelig å drive festivaler. Når man ser hva Blå betyr, igjennom summen av kunstnere og artister som står på vår scene per år, kan vi forstås som en sammenhengende og hektisk festival igjennom hele året. Sånn sett er det vanskelig å se på en slik skjevfordeling. Men det blir for dumt å krangle om den samme potten, det er ikke mange festivaler som kunne klart seg med mindre støtte, tror Revheim, som samtidig understreker viktigheten av den støtten de faktisk har fått:

Savner kommunepenger
— Det var litt rart å se at Parkteateret fikk fire ganger mer i støtte da de åpnet enn vi hadde fått igjennom alle våre år, men all honnør til Parkteateret for en god jobb. Vi satset på den eneste måten vi kunne for syv år siden – med tomme hender. Vi fikk støtte etter to år, og har hatt et godt samarbeid med Kulturrådet og Norsk jazzforum. Uten musikkverkstedordningen til Norsk Musikkråd hadde det ikke vært noe Blå. Vi har også et godt forhold til Oslo kommune, men når økonomien er presset er ikke den dialogen god nok. Da vi fikk penger fra kulturdepartementet, var forutsetningen at vi skulle få like mye fra kommunen. Vi har fått noe, men på langt nær det vi ble lovet – vi skulle erstatte Oslo Jazzhus, men de pengene forsvant, og kom verken Blå eller noen andre jazzscener til gode, forteller Revheim.

Hva kan mennesker som setter pris på Blå og det dere har å tilby gjøre for klubben nå?

— Vi opplever at vi får massiv støtte igjennom en mengde hyggelige mailer og tekstmeldinger. At publikum viser kjærlighet for stedet, og håper at dører åpner seg for oss, er i grunn alt vi kan be om. Så lenge folk fortsetter å tro på at Blå har en fremtid, og fortsetter å komme på konserter og arrangementer, skal vi være veldig glade.

Villige til å selge
I følge NRK.no jobber Revheim nå med å trekke inn friske midler til blå, fra mennesker som ”er begeistret og glade for Blå” og ”ser muligheten til å utvikle Blå i fremtida”. Hva gjør dere konkret for å unngå konkursen?

— Vi jobber med løsninger på det økonomiske og på å få inn flere mennesker med ressurser og økonomi. Vi trenger folk som er interesserte i å bidra på lang sikt, mennesker som har tro på at det Blå gjør er viktig. Blå har aldri vært noe stunt, så vi er ikke ute etter en bunke tusenlapper på bordet som et redningsstunt for Blå heller, presiserer Revheim, som også understreker at Blå ikke er konkurs – enda.

Revheim forteller også at han og partner Kjell Einar Karlsen er villige til å selge sine eierskap i Blås bardrift.

— Vi har vært opptatte på hver våre kanter den siste tiden, utenfor Blå. Hvis noen ønsker å overta våre roller, og dette er til det beste for Blå, er vi åpne for det.

Har det vært tungt å holde i trådene mens Blå har slitt så tungt?

— Det har vært tøft å kombinere de rollene jeg har til tider, men det er ikke jeg som har hatt det tøffest, så det har jeg ikke lyst til å fokusere på. Jeg har sett at Blå sliter, mans andre har stått midt i slitet – det har ikke jeg gjort.

Hvis ingen penger kommer inn, og alle forsøk på nye allianser mislykkes – hvor lenger er det da før Blå må stenge dørene for godt?

— Hvis alt går i vasken, er det ikke sikker det er noe Blå etter første mars 2005, sier Revheim.

Konsertforeningen Blå har enn så lenge ikke permittert noen av sine ansatte.

Publisert:

Del: