I kveld inntas Osloscenen Blå av Commodore 64-lyder, stillheten etter krigens redsler, vibrafon, eksem, strykere og cimbalon. Cindy Lauper og The Police får også sitt. Ansvarlig er komponisten Lars Petter Hagen, som blant annet tar opp temaer som skam, personlig overskridelse og blottleggelse i en selvbiografisk performance: – Jeg har ganske mye eksem, har blitt litt feit og er ganske dårlig på klarinett. Derfor skal jeg spille klarinett i bar overkropp. Jeg har tro på energien som kommer i konfrontasjonen mellom fremføringen og den ubehagelige blottelggelsen, forteller Hagen i dette intervjuet, der han også presenterer kveldens program.

Lars Petter hagen

Av Knut Steen

Den unge komponisten har i sitt ti år lange virke arbeidet med blant annet musikk til dans, lydinstallasjon, strykeorkester og kammer-ensemble. I henhold til komponistens egen hjemmeside er han i disse dager opptatt med flere prosjekter, blant annet verkene ” Pop-music on new-age instruments, Existential marching band, Erdgeist, Affinis junior og Hamburger Allee. ”

Men den røde tråden i kveldens Blå-forestilling er kanskje Lars Petter Hagen selv.

— Dette er en del av en konsertserie som heter Ultron. Konserten i kveld er det som har interessert meg de siste fem årene, samlet på ett brett. Noen av stykkene er skrevet til danseforestillinger, noen til lydinstallasjon, mens andre er kammerorkesterverk. I kveld blir verkene fremført for mindre besetninger. Verkene er selvfølgelig skrevet i ulike sammensetninger, men nå får man se at det er noe som binder det sammen på en eller annen måte?

Hva er det du tenker på da?

— Det er noen temaer som har vært gjengangere i arbeidet mitt i det siste. Jeg har konsentrert meg mye om ulike former for identitet, historie og hukommelse.

Hagen forteller at denne typen arbeid begynte med en saksofonkonsert for Rolf Erik Nystrøm:

— Dét stykket handler på forskjellige måter om historie, og har vel blitt min biografi over Nystrøms musikalske virke så langt. Han har jo gjort så mye som jeg ville ha med – reklamejingler, konserter med Oslofilharmonien, etnisk musikk og Grand Prix. Dette stykket blir snart utgitt på plate, kan Hagen fortelle.

I samtlige av kveldens komposisjoner har Hagen brukt “found objects”-tankegangen:

— Jeg bruker musikalske byggestener, sitater, fragmenter fra ulike musikkstiler. Ett eller annet som gir kontekst er viktig for meg, i motsetning til absolutt musikk, som skal være helt autonom. Fellestrekket for alle stykkene som skal fremføres i kveld, er at de er nettopp ”found objects”, forteller Hagen, som mer enn gjerne utdyper et utvalg av konsertens mange finurlige verktitler:

Lullaby for the Last Ninja
For 4 blokkfløyter, vibrafon og Commodore 64 Soundtrack

— Dette er ett arrangement av en melodi fra et Commodore 64-spill. Rett og slett.

Kronologi
Ny versjon for strykere og saxofon

— Dette er 2. sats fra den nevnte konserten med Rolf Erik – mye av poenget er at det er venner av ham som spiller. Mange av dem ville nok ikke ha møtt hverandre om det ikke var for Rolf Erik. Du kan si at stykket eksisterer fordi folk kjenner ham.

Sharing Silence
Lydinstalllasjon

— Denne ble laget til UKS-biennalen i Oslo. Denne installasjonen er stillhet i fem kanaler, tatt opp i oppholdsrommet til fem mennesker som bor i Oslo – alle med en dramatisk historie.

— Én har vært i konsentrasjonsleir, én har tjenestegjort i Saddam Husseins hær, en annnen har vært i Tsjetsjenia. Den fjerde mistet bena da den israelske hæren bombet en flykningeleir, den siste er en ung mann som har flyktet fra Afghanistan.

— Lyden som skal spilles er tatt opp i det rommet de oppholder seg i til daglig. Ideen er at lytteren skal konfronteres med deres historie, hva det høres ut som når de setter seg ned og er stille, alene. Jeg vil gjerne at lytteren skal ta del i det refleksjonsrommet, sier Hagen.

Og hvis noen sier at dette er veldig politisk korrekt og samtidig veldig nerdete?

— Det kan man sikkert si. Jeg har et behov for å være direkte. Når jeg skriver for instrumenter er det sjelden jeg har mulighet til å uttrykke meg eksplisitt. Som rent lydverk faller det vel under John Cage-tradisjonen, han er jo en av mange som har jobbet med stillhet.

For poenget er vel at stillheten aldri er helt stille?

— Selvfølgelig. Stillhet finnes ikke, untatt i akustiske laboratorier. Det vi vanligvis kaller stillhet, er bare sammensatt av veldig mange små støykilder som man kan lytte til på en annen måte – når man har et godt opptak og et godt lydanlegg. Det jeg har prøvd å gjøre med ”Sharing Silence” er å flytte atmosfæren fra ett rom inn i et annet.

True Colors – Cindy Lauper
Arrangement for mannsstemme og playback

Er dette så enkelt som det høres ut?

— Ja. Dette er tatt fra en danseforestilling av Henriette Pedersen. Der kom det en dame ut og sang denne låta til playback. I kveld blir det en mannsstemme: Trond Reinholdsen. Jeg har også leid inn Roar Engelberg for anledningen, hans panfløyte er en del av playback-sporet.

Every Breath you Take – Police
Abstrahert og arrangert for cello, cimbalon og saksofon

— Arrangementet er strukket mye ut i tid og går veldig sakte, men det harmoniske er veldig likt. Det har blitt en slags kammer-popmusikk. Dette blir også første gang slagverkeren Hans-Kristian Kjos Sørensen presenterer seg offentlig som cimbalist.

Trives du trefningspunktet mellom samtidsmusikk og popmusikk?

— Ja, absolutt. Det er veldig moro å jobbe med. Jeg kunne godt tenke meg å gjøre mer av den slags.

Silent Places
Selvportrett med eksem, klarinett , Star Wars album, C64 og stille steder i Ski kommune

— Utgangspunktet for dette verket er at jeg i en periode hadde tro på at det å være svak i offentligheten var en bra måte å lage kunst på. Jeg var blitt lei av å seife, sitte der og ha ryggen fri. Så jeg ønsket å ha en slags personlig overskridelse i verket. Derfor tok jeg utgangspunkt i ting ved meg selv som jeg var litt flau over, forteller Hagen:

— Jeg har ganske mye eksem, har blitt litt feit og er ganske dårlig på klarinett. Derfor skal jeg spille klarinett i bar overkropp. Jeg har tro på energien som kommer i konfrontasjonen mellom fremføringen og den ubehagelige blottelggelsen. I bakgrunnen kommer jeg til å kjøre et langt videospor, med nokså stille opptak fra flere steder i Ski, der jeg har vokst opp.

Suite fra “Norske arkiver”
Nå i enda særere arrangement!

— Dette stykket var egentlig skrevet for Hilversum kammerorkester til Donaueschingen-festivalen.

Det består av materiale fra norsk orkesterhistorie, først og fremst komponister som har jobbet med det nasjonale som tema. Jeg har tatt med et bredt utvalg, fra nasjonalromantikere og frigjøringskomponister til den gangs NS-medlemmer. Jeg synes det er et interessant aspekt av norsk musikkhistorie, fordi det ikke fantes noen komposisjonsutdannelse i Norge før 1945, dro mange til Tyskland.

Derfor er også mye at det vi ser på som ”typisk norsk” nødvendigvis svært preget av tysk musikktradisjon. Da krigen var slutt, anså man naturlig nok alt tysk som noe negativt. Dette førte til at oppgjøret som tyskerne hadde med sin egen musikktradisjon etter krigen – serialismen – egentlig aldri kom til norge. Den kontinentale tradisjonen Norge var en del av, ble dermed brutt.

Blå-konserten begynner klokken 20:00, og har følgende medvirkende: Rolf Erik Nystrøm (saxofon), Baard Winther Andersen (fiolin), Gro Løvdahl (bratsj), Tanja Orning (cello), Håkon Thelin (kontrabass), Hans Kristian
Kjos Sørensen (cimbalom & perkusjon), Trond Reinholdtsen (sang), Tamara Wahl, Svein Egil Skotte, Ruth Solveig Steinsland og Hans Olav Gorset (blokkfløyter), i tillegg til Lars Petter Hagen (komposisjon, film og performance).

Publisert:

Del: