«Blå heder» til Trondheims undergrunn

ANMELDELSE: Utstillingen berører et spenningsfelt mellom skepsis til etablert musikkbransje og søken mot suksess i et mer kommersielt popfelt. Dessverre behandles dette bare overfladisk, skriver Margrete Abelsen.

Kalender

I samarbeid med den årlige musikkonferansen Trondheim Calling viser Rockheim utstillingen Trondheim Undergrunn. Her kobles en historisk hyllest til byens rockehistorie opp mot det samtidige alternative musikkmiljøet.

Kurator, og konservator ved Rockheim, Morten Haugdahl, har samlet informasjon og materiale fra slutten av 70-tallet frem til i dag. De historiske rekvisittene består av plakater og en interaktiv tidslinje med tekst og bilder, samt en fanzine som kronologisk kartlegger strømninger innen byens subkulturelle rockemiljø. Samtidig presenteres digitale lydfiler, utgivelser på vinyl, musikkvideoer, og flere plakater fra de seneste årene.

Undergrunn defineres i denne sammenhengen som ”ukonvensjonelle musikalske uttrykk utenfor mainstream” – i tillegg til ”artister som ennå ikke har nådd opp til overflaten”. Med tanke på at Trondheim er en liten by kan man argumentere for at det meste er undergrunns, noe som kanskje er mer ufrivillig enn tilsiktet, og at det likevel er ganske tilgjengelig av samme grunn. Trondheim Undergrunn er en fortelling om manglede støtte fra det offentlige og en utrettelig Gjør det sjøl-vilje. Samtidig leder den frem til Trondheim Calling, et lokalt By:larm med formål å fremme midtnorsk musikkproduksjon og eksport til et større marked. Utstillingen berører dermed et spenningsfelt hvor det på den ene siden er en skepsis til all form for etablert musikkbransje, og hvor det på den andre siden søkes suksess med ett ben plantet i kredible miljøer og det andre i et mer kommersielt popfelt.

Les også: [link id=68410 title=»Popmusikk på parnasset«]

Esoterisk installasjon
I det tredelte gallerirommet er belysningen dempet, og det finnes flere konkurrerende lydkilder. Atmosfæren minner mer om et øvingslokale enn et gallerirom, noe som ikke er utilsiktet. En interaktiv tidslinje fra 1977 til 2010 viser flere foto fra konserter og diverse opplysninger om oppstart og utgivelser. Etter et par trykk på skjermen daler interessen og oppmerksomheten ledes over til en skjerm med musikkvideoer. Her presenteres videoer fra de siste par årene, som blant annet Disco Slams trønderpostrock, urørtvinner Sigurd Julius visesang, G.O.D.S. velformulerte rap, Katechons seriøse svartmetall og Vi Gruer Oss råtne og humoristiske punk. Uttrykk og sjanger i dagens trønderundergrunn holder god bredde og kan dermed ikke betraktes under en enhetlig bølge, slik som de vi har sett slå inn fra både Oslo og Bergen.

Under skiltet «Anleggsområde» presenteres konsertkonseptet Klubb Kanin, i samarbeid med organisator og lydkunstner Martin Palmer. Klubb Kanin, som er tilknyttet Trondheim elektroniske kunstsenter, har utgjort en aktiv støyscene i byen siden 1997. I rommet fins musikkteknologiske innretninger, innrammede plakater, IKEA-gjenstander, skrot, et opptak, antagelig fra festivalen «Støy på landet», og et videointervju med den eksperimentelle lydkunstneren David Cotner. Rommet utgjør noe sånt som en breial esoterisk installasjon, og lykkes i å fange noe av essensen ved støy som kunstnerisk uttrykksform. Utenforstående gis også muligheten til et større innblikk i dette postavantgardistiske landskapet gjennom konserter hver søndag i utstillingsperioden.

Les også: [link id=65811 title=»Et midtnorsk post-hippie-bohemia«]

Kontrasten er dermed stor i møtet med det representerte Black Metal miljøet lengre inn i lokalet. Sjangeren, som er en av landets store eksportvarer, har blitt integrert i hovedkulturen og vår nasjonale identitet, men har utvilsomt lyktes å beholde sin kredibilitet som subsjanger. Den lokale versjonen vises som sentrert rundt plateselskapet Terratur Possessions, som blant annet står bak den famøse festivalen Nidrosian Black Mass. Rommet er mørkt og sparsommelig utstyrt med fire t-skjorter fra Celestial Bloodshed, en neve vinylplater, en skinnjakke, stofftrykk, logoer og en kapsel med diverse avisutklipp. En underholdende anekdote herfra er Celestial Bloodsheds opptreden på Kafé Larsen i 2008 med et råtnende hjortekadaver, som på grunn av stanken førte til evakuering av nabokafeens, ikke konsertlokalets, gjester. Dypere enn dette graver dessverre ikke historien og resultatet blir en repetisjon av sjangerens introverte og mytiske image.

Fyldig fanzine
Utstilingens tyngde ligger heller i den tilhørende fanzina, hvor en historie skisseres fra 1977 – det legendariske året da Sex Pistols spilte konsert på Samfundet – og klubbinitiativet Hard Rock Kafé året etter, til brannen på ungdomshuset UFFA (Ungdom For Fri Aktivitet) i 2010. Bitch Boys, Wannskrækk (før de flyttet til Oslo og ble Dum Dum Boys), Liljedugg, og Angor Wat ble lokale helter innen punken på 80-tallet, som blant annet Helter Skelter og Jihad ble innen rocken. Sentralt i fortellingen står anarkistiske UFFA, som la fertil grunn for aspirerende talenter innen punk, metall, og spesielt hardcore på begynnelsen av 80-tallet og utover. Band som Silence The Foe, Victimised, Desperado og Brutal Kuk vokste frem i dette opposisjonelle miljøet.

Les også: [link id=58165 title=»1969-1975: Trønderrocken blir født«]

Haugdahl definerer videre 90-tallet som perioden da rocken fikk endret politisk status og ble subsidiert kultur med de såkalte «rockemillionene», og hvor forholdet mellom undergrunn og mainstream ble mer problematisk. Motorpsycho er bandet som bemerket seg mest i perioden, og selv om har spilt for fullsatte saler i hvert fall de 15 siste åra, står de som en av byens mest eksperimenterende og kompromissløse band. På 90-tallet vokste også svartmetallmiljøet, hip-hopmiljøet og støyscenen frem.

Fanzinas historie stopper brått med påtenningen av UFFA (for andre gang) i 2010. Etter dette synes de ulike miljøene å ha smeltet mer over i hverandre, både deler av jazzen og hardcoren har åpnet for popens innflytelse, og man har i dag flere band med bredere kommersiell appell. Som blant andre Highasakite, Pelbo og Angelicas Elegy, tilknyttet plateselskapet Riot Factory, Your Headlights Are on tilknyttet Dayladore Collective, og Sigurd Julius tilknyttet Kakao Musikk. De tre selskapene, som kanskje kan sies å representere en indiebølge i byen, får god reklame i utstillingen.

Les også: [link id=58173 title=»1977-1982: Ska vi gjør det må vi gjør det sjøl«]

Alt i alt er Trondheim Undergrunn preget av et noe vilkårlig og sparsomt materiale. Det virker dessverre mot sin hensikt når utstillingen tar på seg å argumentere mot den såkalte bandtørken på 00-tallet. Mye av det som presenteres er lett tilgjengelige plakater, filer og videoer fra de siste årene, og som kanskje noe tilfeldig skrives inn som bidrag til denne historien. Et annet aspekt er at det nesten ikke finnes antydning til kvinnelige musikere, uten at det benevnes eller problematiseres på noen som helst måte. Med tanke på vekten som er lagt på den samtidige alternative scenen, hvor det befinner seg en god del kvinnelige utøvere som enda ikke har brutt overflaten, blir dette merkelig og særdeles nærsynt.

Nyliberal drøm
I underetasjens tilhørende plakatutstilling går det en linje fra UFFAs okkupasjon av Kjøpmannsgata 28 i 1981 til dagens Trondheim Calling. En håndskrevet ytring om støtte i forbindelse med okkupasjonen er plassert side om side med en stor glossy reklameplakat for Trondheim Calling, som også er oppdragsgiver bak prosjektet. Formålet er å kontekstualisere dagens undergrunn historisk, men likevel gir det et inntrykk av at dagens «feiring av nye band» snylter på UFFA og Hard Rock Kafés kredibilitet. Det er ingen tvil om at det har skjedd et taktskifte i byen fra autonom ungdommelig idealisme, til en neoliberal markedslogikk og drøm om å «slå an» både nasjonalt og internasjonalt. Jeg antar kurator Morten Haugdahl har gått inn i prosjektet med en viss skepsis til all form for kommersialisme, men utstillingens lider av at den skal legitimere en ikke helt ukommersiell bransjefestival.

*Blå heder er en låt av Wannskrækk
Utstillingen på Rockheim står til 28. februar.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.