Lite er så lidelsesfullt som musikalske uttrykk for en mors sorg over et dødt barn. Kjetil Bjerkestrands bestillingsverk for Oslo Kammermusikkfestival ga rom for det vakre i det vonde.

Live Maria Roggen Foto: Lars Opstad/Oslo Kammermusikkfestival

Stabat Mater Dolorosa – Der stod moren, fylt av smerte. Den latinske teksten om Marias lidelse over Jesu død er et yndet utgangspunkt for kunstnere. Selv om rammen er katolsk, er innholdet så allment som det kan bli – en mors smerte over sitt døde barn er noe mennesker kan relatere seg til på tvers av religioner, geografisk sted og plassering i tid. Det vonde og desperate er bærende i teksten, men det er likevel rom for trøst, håp, tilgivelse og aksept. Å flette sammen slike motstridende uttrykk i en musikalsk komposisjon er vanskelig, men når det gjøres godt, kan det være et konkret uttrykk for hvordan musikken både kan beskrive og bearbeide de kraftigste menneskelige opplevelsene – kort sagt, musikkens helbredende kraft.

Da Oslo Kammermusikkfestival inviterte til Stabat Mater-kveld i Uranienborg kirke forrige uke, hentet de frem en av musikkhistoriens mest vellykkede bearbeidelser av teksten, Giovanni Battista Pergolesis versjon fra 1736. Fremført av Barokkanerne, Marianne Beate Kielland og Carlos Mena, satte det listen høyt for sammenligninger. Men Kjetil Bjerkestrands nyskrevne versjon bød på interessante, meditativt vakre og bittersøte elementer som stod i en interessant kontrast til Pergolesis stramme barokkestetikk.

Først og fremst tilgjengelig
Det begynte nesten umerkelig. Barokkanerne med solister hadde nettopp levert en gripende tolkning av Alessandro Scarlattis Salve Regina, og i kirkebenkene la vi knapt merke til at de myke oktavene fra Bjerkestrands egen Minimoog faktisk var starten på et helt nytt verk.

Ikke før de andre musikerne kom sigende inn på scenen og begynte å fylle ut klangen, senket stillheten seg. Én etter en kom de vandrende inn, og introduserte verkets tonespråk og overordnede uttrykk: En tradisjonell strykekvartett stod for det analoge og klassiske. Festivalsjef Arve Tellefsen var selv fiolinsolist, og brøt igjennom med korte, melodiske fraser, ofte i sterk kontrast til klangbildet ellers. Og to Moog-er utgjorde et elektronisk bunnteppe som kunne veksle mellom dyp støy og lette tonedrypp. Vokalist Live Maria Roggen kom inn etter hvert, og ga ordene form med sin luftige og uttrykksfulle stemme.

Hovedinntrykket er at dette kommer fra en pragmatisk musikkmaker. Ensemblevalget er interessant og passer for den klassiske settingen som Oslo Kammermusikkfestival er. Samtidig kommer tilgjengeligheten alltid først: Klangene er ofte vakre og behagelige, og når de ikke er det, virker det som å være et grep for å sette det vakre i relieff. Roggens melodier er enkle og gjentagende – tidvis nærmest i symmetrisk koralformat – og legger seg pent inn i øret med harmoniske, nedadgående sekvenseringer. Den overordnede strukturen er dessuten oversiktlig og lett å følge: Fra den voksende introduksjonen, gjennom en langsom oppbygging til en dundrende «Dies irae» («Vredens dag»), er det dramatiske høydepunktet tonesettingen av de første linjene fra Stabat Mater-teksten. Derfra renner det ut i en «Outroduction», og til slutt musikerne én og én av scenen igjen i en resignert og fredfull variasjonssats, «Into Paradise».

Fra konserten i Uranienborg kirke med Marianne Beate Kielland og Carlos Mena foran Barokksolistene Foto: Lars Opstad/Oslo Kammermusikkfestival

Klimaks i kompliserte teksturer
Det tar litt tid før verket fester seg som egentlig interessant. De første tre satsene, «Introduction», «Kyrie» og «Quando corpus», glir over i hverandre og bærer preg av å fungere som oppladning til «Dies irae» og den iørefallende «Stabat Mater». Melodifigurene i første halvdel er korte og repeterende, uten at det gir noen klar effekt. De klanglige bruddene fra strykerne skaper kontrast til det myke og pene. Det er nødvendig, men brå overganger gjør likevel at noen partier fremstår litt kantete.

Men idet vi er over i Vredens dag og tar fatt på andre halvdel, er klangen såpass annerledes at interessen vekkes utover lett nysgjerrighet. Her kommer også musikernes interne særegenheter bedre frem. Med pumpende, Bartók-lignende støt fra kvartetten, ubønnhørlig elektronisk bulder, og Roggens behagelige stemme, skjedde det flere, til dels motstridende ting på én gang. Det ga en tekstur som var spennende å følge, og som utgjorde verkets dramatiske klimaks.

Bittersøtt minne om en fjern lidelse
Overgangen til «tittellåten» Stabat Mater tar oss tilbake til et mer populærmusikalsk format, med en symmetrisk struktur der to og to mer eller mindre like linjer gjentas. Det er enkelt, og i sin enkelhet skiller det seg ut. Dette er kjernen i verket og også det som fester seg hos lytteren.

Les også: Norsk Barokkorkester og Barokkanerne slår seg sammen

Det er også her det emosjonelle sprengstoffet i teksten ligger, men Bjerkestrand henfaller på ingen måte til sentimentaliteten. Roggen er avmålt og tilbakeholden, og legger ikke mer i ordene enn hun må. På den måten understreker hun at hun selv er i en fortellerrolle – det er ikke en personlig smerte, men en som betraktes fra avstand, med en viss sympati og en underlig nøkternhet.

Er det en bortkastet mulighet? Hvorfor ikke benytte anledningen til å berøre når man kan? Selv tenker jeg at når han først befinner seg er i dette lydlandskapet, mellom jazzen, populærmusikken, og kunstmusikken, kunne Bjerkestrand tillatt seg et sterkere emosjonelt uttrykk som hadde grepet publikum enda mer. Den umiddelbare tilgangen til allmenne følelser er kanskje populærmusikkens sterkeste kvalitet, og et rammeverk som Stabat Mater ville tålt det godt. Men musikken er likevel ikke uengasjerende. Den låter heller som et bittersøtt minne om en fjern lidelse.

Kjetil Bjerkestrand Foto: Foto: Lars Opstad/Oslo Kammermusikkfestival

Stjernen Kielland
Bjerkestrands Stabat Mater stod fint mellom de to barokkomponistene Scarlatti og Pergolesi. Barokkanerne, med den britiske barokkfiolinisten Catherine Martin i front, låt gjennomgående elastiske og dynamiske, uten å ta oppmerksomhet fra solistene, Marianne Beate Kielland og Carlos Mena. Mena er en fintfølende og sjelfull kontratenor, og klinger lekkert sammen med Kiellands fyldige mezzosopran. En imponerende samkjørthet vitner om at de har sunget dette repertoaret sammen før – de hentet gode kritikker senest under Stockholm Early Music Festival i juni.

Det er likevel Kielland som står igjen som stjernen i denne konsertens barokkavdeling. Hun tilfører dramatikk til den minste lille tone, låter like levende både i det dypeste og det lyseste mezzoregisteret, og har en klang med en tiltrekningskraft det er vanskelig å ignorere. At hun på egne nettsider kaller seg «Norges ledende mezzosopran» er vanskelig å argumentere mot.

Linjene mellom vår egen tid og historien
Bestillingsverket Stabat Mater var en av to urfremføringer under Oslo Kammermusikkfestival; Bente Leiknes Thorsen fikk urfremført sin nye cellokonsert 20. august i forbindelse med Komponistforeningens 100-årsjubileum.

Dedikerte samtidsmusikk-konserter er fint, men å plassere ny musikk sammen med standardrepertoar fra barokken viser festivalens lyst og evne til å inkludere den nye musikken der den kan gjøre mer enn å vise seg selv frem. Bjerkestrands Stabat Mater fikk oss til å spisse ørene til Pergolesi, og høre den på en annen måte en vi ville gjort med et rent barokkprogram.

Den nye musikken utgjør kanskje ikke Kammermusikkfestivalens kjernerepertoar, men etter mottagelsen i Uranienborg kirke å dømme er det rom for mer av de gode blandingene, der linjene mellom vår egen tid og historien blir tydelige. Kammermusikkpublikumet tåler mer enn man skulle tro.

Publisert:

Del: