Biru Baby leverer et hemningsløst show der musikalsk raffinement forenes med lekenhet og symboltung estetikk.

Biru Baby på Trondheim Calling, © Juliane Schütz

Én helg hver vinter, når solstrålene så vidt har begynt å true mørkets herredømme over byen – da lokker Trondheims kroker, kriker og dansegulv med stemning, energi og ny, norsk musikk.

Lite passer bedre da enn at Alta-baserte Biru Baby fra det enda mørkere nord erobrer byen og vekker oss med en god porsjon galskap. Flankert av Biru-danserne inntar de Olavshallens lille sal med raffinert elektropunk, upolert råskap og en liten dæsj joik.

Elegant åpning
Gruppa åpner med en potpurri av sistealbumets introlåt, «The Gates of Sápmi», den eldre «Heålålelå» og «Baby, I Was Made to Fight», også denne fra sistealbumet.

Gitarist Ida Iki i Biru Baby, © Juliane Schütz

Uheldigvis svekkes «Baby, I Was Made to Fight» litt av at mikrofonproblemer lar vokalen drukne i låtas heftige instrumental. Likefullt utgjør helheten en elegant åpning, der førstnevntes atmosfæriske Mikkel Gaup-joik bygger opp mot den andres lekenhet og sistnevntes eksplosivitet.

Denne kvelden er Biru Baby representert både ved duoen som utgjør den faste besetningen, Biru-bandet og Biru-danserne. Det er andre gang duoen gjester Trondheim Calling, etter at de i 2016 ble omtalt som festivalens høydepunkt av flere musikkanmeldere.

Siden den gang har bandet blitt ett album rikere, og sisteskiva, Ancient Call, dominerte derfor ikke overraskende helgas opptreden. I forhold til debutalbumet Volume 1 har den et noe sterkere islett av elektronika, vel å merke uten noe som helst tap av rebell.

Infernalsk
Likevel er det som om helheten blir litt hardere her på konsertarenaen: Elementer som intense gitarriff og perkusjon får økt brutalitet på en scene, og det hele fortoner seg mer som en eksentrisk punk-oppvisning enn hva man kunne forvente.

Vokalist Hánná Rein i Biru Baby, © Juliane Schütz

Eksemplarisk i så måte er framførelsen av «Inferno Awaits»: En dynamisk perle der seigt vers balanseres av et eksplosivt refreng som for alvor viser vokalistens enorme styrke og, ikke minst, kontroll.

Flammehav på skjermen i bakgrunnen hinter til forestillingen om helvete, og bidrar til kveldens nettopp mest infernalske øyeblikk.

Særegenheten til Biru Baby er en original og velprodusert blanding av punk, rock, elektronika og joik der tekstene som, dels framført på norsk, dels på et stakkato engelsk med norsk aksent og rulle-r, demonstrerer lekenhet og endatil kanskje humoristisk sans.

Dét er en styrke de også har tatt med seg til scenen: Opptak av applaus fra høyttalerne etter første nummer gir en følelse av å befinne seg i en sitcom, og gjør det fristende å anta en intensjon om å skape satire.

Bassistens lærantrekk gir assosiasjoner til kostymene som pådro Britneys turnéshow i Telenor Arena omtalen som ”hedonistisk”. Danserne har bind for munnen. ”Det her er jo helt bad taste”, lyder kommentaren fra en kompis. Ja, kanskje det er det?

Og nettopp dét er også befriende: Der punkrocken tidvis sliter med å ta seg selv for høytidelig, forener Biru Baby briljante og temperamentsfulle låter med vidd. Det hele er mesterlig gjennomført, det er visuelt, seriøst, og ikke fritt for en dose ironi.

Koreografien kroppsliggjør musikken
Bruken av dansere fortjener kreditt i seg selv. Koreografien er ikke avansert, men den er skarp, kraftfull og synkron.

Dermed forenes det visuelle og det auditive: Ved å forsterke skiftende dynamikker og attakk kroppsliggjør koreografien musikken. Det demonstrerer kraften som scenisk dans kan ha i løfte musikken til et nytt nivå.

Som ellers i gruppas profilering på bilder, albumforsider og musikkvideoer adresseres medlemmenes samiske opphav gjennom bilder av snøscootere, vidda, nordlys og sameflagget på skjermen på scenen.

Om noen mot all formodning ikke skulle ha fått med seg poenget får de en ny sjanse under sistelåta: Der det samiske flagget får vaie triumferende foran på scenen til den like stolte outroen på «Darkness of Sunshine».

Nevnte låt forener også joik og rock på spektakulært vis, og til vår store begeistring fungerer joik med autotune (omtrent) like glimrende live som på Spotify.

«Slutt, slut» må nevnes som en låt som til de grader tjener på liveformatet: En punk-perle fra debutalbumet der temperamentet når kokepunktet og vokalist Hanna Krogh-Reinsnes nærmest som i transe danser rundt på scenen for så å ende opp i det yogier vil gjenkjenne som baby-positur.

«Emo Gonna Overload», en låt som med Hell-Gs halvsure vokal på refrenget sender tankene til emo-punk, representerer kvelden på sitt mest psykedeliske, mens den frustrerte «Insomnia» imponerer med et ekstra rap-parti etter første vers.

Sprøtt, vakkert og heftig
Man kan kanskje peke på at Biru Baby hadde fortjent en enda fullere sal. Det tette konsertprogrammet under festivalen tatt i betraktning gjør det derimot til et desto større kompliment at salen faktisk er nesten full.

Samspillet mellom publikum og band er det lite å si på: Publikum synger med på tekstene, og nyter invitasjonen til å danse som ligger i de dynamiske, kraftfulle låtene.

Biru Baby vant Trondheim Calling, skriver Ballades anmelder, © Juliane Schütz

Sterkest blir symbiosen på «Reality Cannot be Broken», der publikum kopierer danserne til det som er sistealbumets mest eksplosive refreng.

I rekken av briljante låtframføringer blir forsøk på å trekke fram høydepunkter lett fåfengt. Kanskje er dét beskrivende nok i seg selv, for Biru Baby leverer et show ribbet for bølgedaler.

Hver sang framføres med intens innlevelse – både fra vokalist, band og dansere. Estetikken er original, musikken ekstremt suggererende. Sammen med evnen til overdrivelse og å tørre å mikse det trashy og det seriøse er det hele sprøtt, vakkert og heftig.

Resultatet er både helstøpt og sofistikert. Dét lover godt når Biru Baby nå legger ut på turné som support-band så vel som for framtidige fullengdekonserter.

Publisert:

Del: