Tommy Hjelm er en utålmodig, serviceinnstilt misantrop av en musikkprodusent. Han har spilt gitar i The Cumshots, produsert fire av platene til JR-Ewing og bygget øvingsrommet som brukes flittig av band som Stonegard, Furia, Silver og Trashcan Darlings. Snart skal han på Europa-turne med sitt eget band, Insense. Til tross for svært gode internasjonale krititikker – hard metalcore er fremdeles ikke en sjanger som faller nordmenn lett i øret. – Jeg hater mennesker. Platetittelen Soothing Torture er vel et slags uttrykk for skuffelse, en oppgitthet over at det ikke er noe å glede seg over, forteller Hjelm i dette åpenhjertige profilintervjuet. Torsdag 26. april spiller Insense på Last Train i Oslo.

Insense - Tommy Hjelm

Av Knut Steen

— Jeg er egentlig veldig sjenert og innadvendt, sier mannen som møter meg med et fast håndtrykk, iført brannmannsjakke og lange dreads.

På Teddys Softbar forteller Hjelm om en oppvekst preget av musikkglade besteforeldre og nedarvede instrumenter:

Redd for bråk
— De syntes det var viktig at barna lærte musikk, men det var broren min som fikk alle instrumentene – casiosynth, munnorgel og mye mer. Jeg arvet alt sammen. Jeg likte Kiss, men var livredd for bråk. Hvis jeg ble utsatt for høy støy, løp jeg og gjemte meg. Gjerne bak sofaen eller i et skap.

Men etter hvert omfavnet lille Tommy lyd i alle former – også bråket:

Vreng
— Det begynte vel for alvor da foreldrene mine skjønte at jeg ikke var sportslig anlagt. Jeg fikk tjene egne penger, og kjøpte synth i 4. klasse og gitar i 5. Da hadde jeg kommet så langt at jeg ville ha noe som vrengte litt. Jeg koblet den til stereoanlegget, men ble ufattelig skuffet. Det låt tamt og trist – for jeg trodde elgitar var ensbetydende med automatisk vreng. Etter hvert fikk jeg til vrengingen også, det var vel første innpass i lydteknikermiljøet, forteller Hjelm.

JR Ewing
Vi tar et lite hopp frem i tid – Tommy Hjelm spiller i bandet Syndicate, som skal holde konsert med to andre band. I Still She Turns spilte en fyr som het Erlend Mokkelbost, mens bandet Blockhead hadde Jonas Thire (nå Amulet, red.anm,-) og Andreas Tylden på laget. Konserten gjorde kompiser av gjengen: Kort tid etter var JR Ewing i startgropen, med Hjelm ved spakene på Musikkloftet.

— Jeg har vel tatt opp fire JR Ewing-plater, alt unntatt den første og den siste. Ride Paranoia spilte vi inn på seks dager, den siste miksen jobbet vi med 18 timer i strekk.

Men på sisteskiva Maelstroem, ble han ikke invitert. Men Hjelm er visst ikke bitter over å ha blitt vraket til fordel for Propeller Studio og Mike Hartung:

— Propeller-folket er flinke, de har gjort en bra jobb. Jeg liker JR Ewing bedre nå enn da jeg jobbet med dem, jeg har gått varmt inn for et mer melodisk inntrykk tidligere også.

Hjelm forteller at kompis Mokkelbost ikke er verdens letteste å jobbe med:

— Erlend er en fantastisk fin fyr, men han kan være litt av en sutrekopp også – får han det ikke helt som han vil, kan han ende opp med å sitte og sture i en time, gliser Hjelm.

Liker lyd, hater mennesker

Spørsmålet ”hvordan ender man egentlig opp som lydtekniker”, besvarer Hjelm slik:

— Jeg har alltid likt lyd, men jeg liker ikke å snakke med andre mennesker. Jeg hater mennesker. Samtidig er jeg veldig ”kundeservice”-orientert, selv om jeg hadde blitt en elendig selger. Hvis jeg får et ræva band til å låte fint, blir jeg glad. Det er vanskelig, men det går an. Det er veldig moro å få et godt produkt, men det er også veldig kjedelig fordi det er så tidkrevende, nyanserer Hjelm.

I senere tid har undertegnede funnet Tommy Hjelms produsent-signatur på plater fra Cherry Corvette og Turdus Musicus.

— Ofte betyr ”produsere” det samme som ” gjøre mest mulig kommersielt”, dessverre. Jeg gjorde det motsatte med Turdus, etter at jeg hadde vært borti dem, ble de hardere. Jeg skulle ønske produsenter tenkte mindre på penger og mer på at de skal dø en dag, sier Hjelm, mens han rister oppgitt på hodet.

Refser musikkprisene
Angående ærefulle endelikt, har Hjelm også en høne å plukke med Spellemann- og Alarmprisen:

— De som har ansvaret for disse prisene mener på fullt alvor at Audrey Horne er metall. Man gjør ikke pop til metall ved å skru gain-knappen over femmer-merket. Det finnes SÅ mye bra norsk metall, når juryene til de to største musikkprisene i landet er så til de grader sjangerforvirrede, kan man begynne å lure, snøfter han foraktlig.

Bølgen
Da Black Balloon records skulle profilere Insense, ble det sendt ut et presseskriv der selskapet presenterte det som skulle være ”The New Wave Of Norwegian Heavy Metal”. Under overskriften sto Insense og numetallerne Lowdown – to svært forskjellige band. Bølgen ble fort et plask.

— Det var faktisk ikke vi som fant på det ”New Wave”- greiene: Det kom fra et utenlandsk musikkblad, som brukte det som en beskrivelse på den litt ”annerledes” metallen i Norge. – Jeg skjønner at det kanskje ikke var så lurt å plassere oss sammen med Lowdown, men i tro stil var ikke norsk presse spesielt mottakelige heller. Hjelm mener at Jante fremdelen lever godt her, mellom bakkar og berg:

— I Norge skal du aldri stikke frem hodet. Det beste du kan gjøre, er å ri janteloven – hardt. Du må aldri si ”hør på denne plata!”. Si heller ”beklager at du må høre på denne”. Du skal la folk tro at du VET at du ikke er verdt noe. Da er sjansene mye større for at noen føler for å strekke ut en hånd i sympati. Du får ikke noe mer subjektivt i verden enn en plateanmeldelse, og trynefaktor har alt å si. Har anmelderstanden først fått deg i vrangstrupen, er du kjørt…”The New Wave Of Norwegian Heavy Metal”- greia hadde nok den effekten på mange, tror Hjelm.

Oppskriften på nu-metall
Metalcore, numetal og andre sjangre man kan beskylde dere for å tilhøre, har fått mye pes for å være musikalske bastarder av uheldigste sort. Hender det kritikerne har litt rett?

— Numetal er et skjellsord, jeg synes også det er forferdelig. Det består av en oppskrift, som man veldig fort blir lei av.

Etter litt overbevisning, går Hjelm med på å utdype:

— Hvis du går ut fra 8/8-takt, og spiller akkordene slik: 123-123-12, så har du numetal-oppskriften. Eller du kan variere med å spille 123-123-123-123-12-12. Disse riffene var gjennomgående på hele den første KoRn-skiva, og den var tøff. All numetal etterpå derimot, har vært plagiater. På samme måte med ren vokal i metallen. Før var det enten brølevokal eller ren vokal. Det var Burton C Bell i Fear Factory som begynte å blande vokalstilene – og Fear Factory er faen ikke numetal. Det var heller ikke en kjeft som hadde hørt noen blande ren vokal og brølevokal før Fear Factory fremførte ”Scapegoat” under Dynamofestivalen i Eindhoven i Nederland i 1993, påstår Hjelm.

Gode gamle dager
Hjelm lengter tilbake til dagene da sjangergrensene var klare.

— Maiden og Priest var heavy metal, Obituary og Death var deathmetal. Enkelt og greit. Nå er det ingen båser lenger – er det noen som kan fortelle meg hvor deathmetallens episenter ligger i dag? Hvis du lager en slags sjangerlinje på tvers av hele metallfeltet, vil du finne en drøss med band som peprer hele linja med én enkelt utgivelse.

Men med så mange dumme sjangernavn – hvor plasserer Insense seg in denne tåka?

— Jeg aner ikke. Men jeg håper i alle fall ikke at folk tror vi prøver å være kommersielle. Insense lager langt fra behagelig musikk – Kristopher Schou, for eksempel, er ikke kjent for å være spesielt skjør. Men han orket ikke mer enn tre låter fra Soothing Torture – vi har et veldig presset lydbilde. De gangene jeg har lagt på en litt sødmefylt vokal, er det ikke for å appellere til damene, de partiene måtte bare være der. Mest fordi vi er suckers for gode melodier, sier Hjelm, som etter hvert begynner å nærme seg et svar:

— Vi som spiller i Insense har latt oss inspirere av britisk indie, tidlig norsk rock, TNT, KISS, W.A.S.P., Metallica og Sepultura. Vi har vel endt opp med en ekstrem hardcore-inspirert metall, men noen mildere avbrekk.

Metalcore, med andre ord?

— Sikkert, hvis det er det heter denne uken. Jeg har gitt opp å følge med på hva som er hva.

Skuffet over KoRn
Du nevnte såvidt KoRn…?

— Jeg er egentlig mer glad i Sepultura. KoRn ga ut en genial førsteskive (KoRn, 1994), som presenterte noe helt nytt. Så kom nummer to (Life Is Peachy, 1996), som var en ren blåkopi. Det bør være en regel som sier at hvis du først har laget noe nytt og spennende, bør du oppløse bandet umiddelbart.

Undertegnede prøver å flytte fokus over til tekstene på Soothing Torture, uten noe videre hell. Hjelm er lite lysten på å lange over noe tekst-ark til publisering på Ballade.

— Altså…jeg er musiker, ikke poet. Det er derfor vi ikke har noen tekster skrevet i coveret. Selv om det er det første jeg ser etter selv når jeg har kjøpt en plate. Det blir litt småpinlig, litt personlig.

Primitive mennesker
Litt mer knuffing.

— Okai da…de fleste tekstene handler om hvor patetiske mennesker er, og hvor lite det er å glede seg over når man først ser seg rundt. Vi får høre at vi er så mye mer utviklet enn andre arter, men i forhold til hvordan vi behandler hverandre, ser det ut som det motsatte er tilfellet. Gutter sloss om damer på byen, folk dreper hverandre over småkrangler, det eneste vi kan er å ødelegge ting, og hverandre. Soothing Torture handler om skuffelse og oppgitthet over at det ikke er noe som helst å glede seg over.

Gud/Dritt
Dette gjelder også musikken, mener Hjelm. Han har et nokså absolutt forhold til vokale kvaliteter.

— Det er 4-5 metallvokalister som er bra, alle de andre er dårlige.

Dette uhorvelig unyanserte utbruddet vekker selvfølgelig en viss nysgjerrighet:

— Han som har veldig behov for å vise seg frem, men ikke kan noen instrumenter, ender som regel opp på vokal. Det går sjelden bra. Jeg har fem unntak fra regelen:

* James Hetfield (Metallica): Uvurderlig, har formet hele bransjen. Alle har et forhold til ham.
* Phil Anselmo (Pantera, Necrophagia): Jeg oppdaget ham alt for sent, men det er ingen jeg respekterer høyere. Alt han gjør er dritbra, hele tiden. Det er det ingen andre som har fått til.
* John Tandy (Obituary): Dette er en fyr du må hate eller elske, jeg elsker’n over alt på jord. Han har et digert loffehår, det høres ut som han spyr hele tiden, han har en fantastisk vokal. Jeg hørte på skiva ”The End Complete” hver dag i ett helt år, uten å gå lei.
* Mike Patton: (Faith No More + + +): Det er sikkert mange som lager grimaser når de leser dette, men Patton er SÅ flink at selv menigmann hører det, og har genierklært ham. Han har total kontroll, kan gjøre akkurat som han vil – 90% av tiden låter det perfekt. ”King for a Day” var den plata som inspirerte meg til å synge rent foran mennesker.
* Corey Taylor (Slipknot). Litt pinlig å innrømme det, men han bærer arven videre i dag. Det er bare synd med det rap-pisset hans. Hvis jeg begynner å rappe, kan du personlig få avlive meg.

Sluttet som underdanig gitarist
Etter denne digresjonen vender vi tilbake til Hjelms egen bandhistorie – og The Cumshots. Hvorfor valgte han å avslutte karrieren som Tom Schlong?

— Nå var ikke Tom Schlong noen periode i livet mitt, akkurat. Jeg fikk ti sekunder på å finne på et navn før plata gikk i trykken. Grunnen til at jeg sluttet, var at The Cumshots har en sjef, og det er Ole Petter Andreassen. Jeg prøvde å dra bandet litt vekk fra køntri-preget, lagde to låter, en kom med på plata. OPA er en flink fyr som vet hva han driver med, men jeg trivdes ikke som underdanig gitarist. Jeg ville ha et metallband, ikke så mye annet. Enkelt og greit.

— The Cumshots er en av de beste gjengene mennesker i verden, som man bare er nødt til å savne. I tillegg er de antakeligvis Norges beste liveband – det er det selvfølgelig trist å ikke være en del av. Selv om det ble litt vanskelig å konsentrere seg om musikken oppi all gjøglingen.

Mens Quartfestivalen 2004 gikk sin gang, satt Tommy Hjelm på terrassen og grillet pølser. Han hadde sluttet i bandet, og visste ingenting om Fuck for Forest-stuntet.

— To timer etter at de hadde spilt, ringte telefonen i ett sett. Jeg tenkte ”takk gud for at jeg ikke er der”, for det var visst lynsjestemning i Kristiansand. Jeg syntes synd på de andre, de var neppe klare over hva de hadde begitt seg ut på, sier Hjelm.

To måneder i en gammel buss
På slutten av en svært springende samtale kommer vi inn på dette med nytt materiale. Mye av det som skal bli den neste Insense-platen er allerede ferdig, men tittelen på skiva er enda ikke avklart.

— Vi kommer til å ta med oss en del ut på turneen som begynner på Last Train i Oslo i morgen. Derfra fortsetter vi i to måneder nedover til Danmark, Belgia, Holland, Storbritannia, Estland, Latvia, Tsjekkia, Polen og Sverige. Før vi kommer tilbake til Norge og tar siste konserten på Sub Scene den 10. juni.

Hjelm gleder seg til å spille, men gruer seg litt til den nye platen skal sendes ut til anmelderne.

— Jeg blir lei meg av å lese anmeldelser i Norge. Jeg blir deppa av å lese for mye slakt, det går innpå meg. En ting er dagsavisene, for de skjønner ingenting. Men blir vi slaktet av folk som kan noe, for eksempel PYRO-gutta, da blir jeg virkelig utafor. Det er dumt at folk ikke skjønner at det går an å lage noe annet enn black metal eller pop. I USA blir vi i alle fall tatt godt imot. Men jeg skjønner at USA ikke er det heiteste stedet å hente noen slags inspirasjon fra nå om dagen, sier Tommy Hjelm med et skuldertrekk.

Publisert:

Del: