Onsdag var det premiere på Henriette Myhres forestilling “Berlinkabaret”, som tar utgangspunkt i melodier fra den opprinnelige Berlin-kabareten, i årene 1900 – 1933. Forestillingen spilles på Det Norske Teatret i Oslo til og med lørdag 28. februar, og Ballade bringer her en større tekst om den historiske bakgrunnen for Berlin-perioden, ført i pennen av Henriette Myhre selv. – Det kommersielle mangfold, sammen med den særpregede berlinske atmosfære og den erkeberlinske form for selvironi og satire, skulle forme den metropolittiske ånd – og utgjøre en av grunnpilarene i den berlinske kabaretscenen, skriver hun.

Henriette Myhre, 2004

Av Henriette Myhre, artist/skuespiller

Weimarperiodens Berlin kalles i dag for “det første virkelige moderne samfunn”. Dette har sitt utgangspunkt i at perioden (1919-1933) var bade nyskapende og unik. Fra å ha blitt sett på som en “usivilisert liten småby” (Henry Adams), utviklet Berlin seg i siste halvdel av det nittende århundre til å bli en metropol, en “Grossstadt” på linje med Paris og London. Det kommersielle mangfold, sammen med den særpregede berlinske atmosfære, den erkeberlinske form for selvironi og satire, skulle forme den metropolittiske ånd – og utgjøre en av grunnpilarene i den berlinske Cabaret eller Kabarett, som det også ble kalt.

Da første verdenskrig tok slutt, var det som om kulturlivet i Europa “forsto” hvilken oppgave, og ikke minst hvilken makt, det hadde som en direkte formidler overfor folket, og som et talerør mellom folket og styresmaktene. Nye tanker om formidlingsformer oppsto, nye uttrykksmåter ble manet frem av personer med en nyskapende intellektuell form. Samtidig med å være skarp, kontrastfylt og tydelig i språket, brukte de satire, ironi og humor som våpen. Denne kommunikasjonsformen kom tydeligst frem i den tyske, spesielt berlinske, kabareten. Denne form for kabaret ble datidens arena for å ytre meninger, både av sosial og politisk art. De forskjellige budskap ble gjemt inne i dobbeltbunnede uttrykk, i gjenkjennelige fakter, ved bevisst kostymering, kroppsspråk og scenografi . Samtidens fenomener ble tatt på kornet og vist frem, blottlagt for allmennheten på en måte som gjorde folk oppmerksomme på sin egen samtid, samtidig som underholdningsaspektet ble holdt i hevd. I Weimartidens og mellomkrigstidens Tyskland blomstret denne formen for underholdning. Kabaretene ble viktige bidrag til samfunnsdebatten og var med på å sette alvorlige samfunnsspørsmål på dagsorden.

Det faktum at Tyskland hadde tapt verdenskrigen, at det tyske samfunn var rykket opp med roten, at konfl ikter og motsetningsforhold hadde erstattet orden og disiplin, gjorde landet mindre forutsigbart enn tidligere. Flere av de gamle tabuer var forsvunnet. Det ble større åpenhet for nye ideer. I Berlin viste denne åpenheten seg ved byens radikale politikk og litteratur, dens avantgardeteatre og dens liberale syn på seksualitet. Gjennomgangstemaene i den berlinske kabaret var politikk, sex, mote og rase. Et av de sterkeste virkemidlene var humor, i form av ironi og satire. Under keisertiden var underholdningsverdenen underlagt streng sensur. Med det nye regimets opphevelse av sensuren fi kk kabaretene muligheten til fritt å dykke ned i de tidligere tabubelagte temaene. Man opplevde en seksuell revolusjon for begge kjønn, og emner som prostitusjon og homoseksualitet ble satt på agendaen. Iscenesatte nummer med mer eller mindre avkledde kvinner i hovedrollen, ble et gjengs syn. Kabareten ble en slags ertekrok; på en og samme tid både satiriserte og opprettholdt den tidens erotiske energi. Et kabaretnummer som “Raus mit den Männern aus dem Reichstag!” skrevet av Friedrich Hollaender og fremført av den lesbiske Claire Waldoff, var både en parodi på feministisk retorikk og en kritikk av all politikk skapt av menn.

Kabareten fanget også inn manier på andre områder: høykultur, populærunderholdning, måter å snakke/utrykke seg på, klesstiler og handelsvarer. Dette aspektet ved kabareten gjorde den til en kunstform som kontinuerlig lå “up to date”. Tidens tekstforfattere og komponister som Max Reinhardt, Kurt Tucholsky, Marcellus Schiffer, Mischa Spoliansky, Rudolf Nelson og Friedrich Hollaender var alle med på å drive frem en hardtslående ny form for underholdning. Med tekster basert på presise observasjoner av stemninger og situasjoner, med et rikt og fyndig språk som levde sitt liv sammen med stemningsfulle, karakteristiske melodier, satte de en standard for en ny musikk og teksttradisjon innenfor teateret.

Fra 1921 skjedde det endringer i den tyske kabareten, og da inflasjonen nådde toppen i 1923, markerte det slutten på etterkrigstidens politiske kabaret. Den voldsomme infl asjonen tvang kabareter med seriøs politisk eller litterær tilknytning til å stenge dørene. Årene med den såkalte “relative stabilisering” (1924-1929), er kalt Weimarrevyens gullalder. Berlin var i tyveårene oppsatt på å opprettholde sitt image som verdensby. De nye revyene viste sine kosmopolitiske fristelser ved blant annet å presentere utenlandske artister som “The Chocolate Kiddies” og Josephine Baker. Et annet stort trekkplaster var “The Tiller Girls”, en lang rekke “sparkepiker”. De ble høylydt diskutert I samtiden, og mange mente de representerte militær presisjon og økonomisk rasjonalisering, to viktige nøkler til dominans i den moderne verden.

I de siste årene av Weimarrepublikken, merket av stigende økonomisk katastrofe og sammenbrudd i det parlamentariske styresett, ble det et begrenset gjensyn med politisk kabaret. En del av byens scener så ikke betydningen av Hitlers makt, og undervurderte faren ved å portrettere ham som en politisk klovn som ikke kunne tas på alvor. Satire kunne ikke utgrunne Hitler, heller ikke stoppe ham. Da han kom til makten, hadde han klart i mine hvem som var hans motstandere. Den berlinske kabaret døde av én eneste grunn; nazistene tok i løpet av annen verdenskrig livet av menneskene som opprettholdt den: menn, kvinner, tekstforfattere og komponister, skuespillere, sangere og musikere, profesjonelle og amatører, entertainere og ikke minst; dets publikum.

Publisert:

Del: