Torsdag debuterte Eivind Gullberg Jensen med Berlinfilharmonien. Dermed er han for alvor etablert i dirigentenes verdensklasse.

Eivind Gullberg Jensen, © Thomas Olsen - Berlinkontoret

Etter at Eivind Gullberg Jensen fikk sitt internasjonale gjennombrudd i Die Alte Oper i Frankfurt am Main i 2003, har karrieren til 38-åringen tatt rakettfart.

Fem år senere står Gullberg Jensen som sjette nordmann i rekken bak dirigentpulten med Berlinfilharmonien. Siste mann ute var Øivin Fjeldstad – for godt og vel et halvt århundre siden.

— Nå må vi håpe at det ikke blir 50 år til neste norske dirigent. Det har vært noen unge norske dirigenter under prøvene her som har sett på. Så jeg håper at de ikke tenker at det er helt umulig å dirigere Berlinfilharmonien. Ofte er det jo en mental sperre. Det er som når Serhij Bubka klarer å hoppe over seks meter i stav. Etter det var det plutselig veldig mange flere som klarte det også. han før han legger til at han håper berlindebuten kan spre positive ringvirkninger.

Gullberg Jensen håper det kan inspirere unge norske dirigenter til å reise ut og ikke sitte hjemme og se på telefonen og vente.

— Forhåpentligvis ser de at det er mulig å reise ut og skaffe seg internasjonale kontakter på egen hånd.

Kompente og krevende
Men Eivind Gullberg Jensen føler seg selv priviligert over å få lede Berlinfilharmonien.

— Det er ingen selvfølge at man får jobbe her i det hele tatt. Det kunne godt ha skjedd at jeg aldri hadde fått sjansen, eller, som andre jeg kjenner, først når man har fylt seksti eller sytti år, understreker 38-åringen, som skal svinge stokken tre kvelder på rad i den tyske hovedstaden.

Gullberg Jensen mener kjemien har vært fin under prøvene. Han har vært i Berlin siden mandag og har tilsammen hatt tre prøver med orkesteret, inkludert dagens generalprøve før premieren i kveld.

— Det er en veldig kompetent og krevende gjeng å jobbe med, men det er også utrolig stimulerende.

Han har valgt å fokusere på den finske komponisten Sibelius.

— Selv om de har spilt en Silbeliussymfonisyklus her i vår, så er det ikke deres repertoar. Når man møter et så godt orkester som Berlinfilharmonien, tror jeg det er en fordel at man kan bidra med noe i musikken som de ikke er vant til. Jeg har gjort verkene hans med mange andre orkestre, og kjenner dem godt. Så Sibelius var et naturlig valg for meg, forklarer han.

Fast i Hannover
Siden i fjor høst har Gullberg Jensen vært fast sjefsdirigent for NDR Radiophilharmonie i Hannover, og allerede etter én sesong har han forlenget kontrakten fra tre til fem år.
Det er et veldig fint orkester som jobber hardt. De har mange gode og unge musikere, og så lenge jeg kjenner en positiv utvikling, så syns jeg det er gøy. Det er en jobb som jeg ser frem til å fortsette med.

Hva med Norge – kan du tenke deg å jobbe på mer permanent basis der senere?

— Jeg jobber allerede ganske mye i Norge nå. Jeg skal jobbe mer i Bjørvika fremover og gjøre flere prosjekter med Oslofilharmonien, i tillegg til å jobbe i både Bergen og Trondheim. Jeg føler at jeg har nok å gjøre hjemme nå. Jeg må også passe på å få tid til familien og den internasjonale plattformen jeg har bygd opp. Så akkurat nå føler jeg at balansen er helt optimal mellom Norge og utlandet, konstateter Gullberg Jensen, som allerede i november er å se med Oslofilharmonien.

— Hva med en fast sjefsposisjon hos et norsk orkester?

— Det vil tiden vise. Det er ingen konkrete planer. Jeg har allerede måtte takke nei til en forespørsel i Norge fordi den kom litt for tidlig i forhold til at jeg hadde takket ja til Hannover. Jeg bruker ikke så mye energi på å tenke på hva fremtiden bringer. Jeg registerer at det er andre som gjør det, ler han.

— Men jeg har fokus på ballen, det vil si på musikken og konsertene jeg skal gjøre.

Norske sjefer
Her hjemme har det vært diskusjon rundt mangelen på norske dirigenter i norske orkestre.

— Hva tenker du om den debatten?

— Man må passe på at det ikke blir feil fakta. Nå har man jo hatt norske dirigenter i Trondheim, både Ole Kristian Ruud og Eivind Aadland. Og som sagt så fikk jeg også en forespørsel. Det har vært norske sjefer i norske orkestre og det er det fortsatt, i Kristiansand for eksempel. Men det er kanskje ikke tilfelle så mange andre steder akkurat nå, sier Gullberg Jensen.

At navnet hans dukker opp i norske sammenhenger syns han er flatterende.

— Det er jo hyggelig at folk er positive til det jeg gjør og fremmer navnet mitt på en positiv måte. Men jeg kan ikke kommentere det selv. Det får være opp til andre å vurdere. Både jeg og musikerne i Oslofilharmonien har et avslappa forhold til det der. Vi skal gjøre gode konserter sammen og jeg tenker ikke på en formalisering i det hele tatt.

Men er ikke sjansen for å fremme norsk repertoar større hvis man også ansetter norske dirigenter?

— Jo, det vil det alltid være. Det ser man i Finland, som er ett av de landene som spytter ut flest komponister, og som er flinke til å promotere sin egen musikk. Men forholdet mellom orkester og dirigent er ganske autonomt. Det har mye med kjemi å gjøre. Man må treffes og jobbe sammen, se i hvilken retning orkesteret tenker å gå og hvilke relasjoner som eventuelt er liv laga. Det er sånt som kommer av seg selv.

Disiplin på berget
Kan Gullberg Jensen ta med seg tilbake noe av det han har lært i utlandet? Ja, sikkert, men mest tenker han på hva som kan gå andre veien.

— Det er sikkert veldig mye man kan ta med begge veier. Norske orkestre har en unik orkesterdisiplin. Utenlandske orkester kan lære noe av den norske prøvedisiplinen. Det har jeg også fått høre fra internasjonale kollegaer.

— Og omvendt?

— Jeg tenker aldri konkret på hva jeg kan ta med til Norge. Det er mange småting som en arbeidsleder uansett vil tenke på. Det er alltid bra med impulser fra andre steder, slik at man ikke skummer fløten fra den samme melka hele tiden. Slik er det for meg også. Ubevisst tar jeg med meg ideer og impulser som jeg kan videreføre. Men det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hva det er.

— Nå har du ledet NDR Hannover i ett år. Hva kjennetegner tysk orkesterkultur?

— Først og fremst en stor seriøsitet. Det er utrolig mye kunnskap her og de kan mye mer enn enn det som er påkrevd for å spille. Det er spennende. Klanglig sett har de mange orkestre som spiller med bred pensel, kraft og kjerne i tonen. Men du har mange ulike orkestre her. Mitt orkester har også et veldig lett og lyst preg. Så man skal ikke generalisere. Men generelt kan jeg si at jeg ofte møter mange raringer – i positiv forstand – som har mange spennende tanker, interesser og ideer.

Etter de tre konsertene i Berlin går det direkte til Paris, hvor han skal jobbe en uke med Orchestre National de France, som han har beholdt regelmessig kontakt med siden den kritikerroste debuten der i 2005.

Men først skal stokken svinges over Berlin.

— I Berlin må man dele på oppmerksomheten. Her er det mange bohemer og helter som sitter på sine faste plasser. Musikerne i Berlin Filharmoniske Orkester har alle sin egen fanskare som kommer på konsertene. Og jeg er glad for at fokuset ikke bare er rettet mot meg.

Publisert:

Del: