Bergensbølge? Jo, de kaller den det. Disse folka i hovedstaden som fremdeles ser på alt utenfor Karl Johan som provinsen. Men for oss som har holdt til byen en stund, oppleves mest tilstanden som en konstant springflo i et land der fjære sjø er mest fremtredende, skriver Einar Engelstad i denne artikkelen om den bergenske folkeånden, musikkbyen Bergen, og det frodige musikkmiljøet byen har fostret de siste årene. Denne artikkelen er opprinnelig skrevet for by:Larm-avisen 2004, og brakt videre med velvillig tillatelse.

Bergen

Av Einar Engelstad

For det er noe eget ved bergenserne. Folkeslaget som finner på å gå i demonstrasjonstog for å få avsatt en fotballtrener. (Strekningen fra Fotballpuben til Brann Stadion er lik fire kilometer.)

Byen der bystyret i 1997 vedtok en 37 punkters handlingsplan for kultursatsing. Med ett tillegg til det fremsatte forslaget: Rock og rytmisk musikk skulle nedprioriteres til fordel for kor og korps.

Byen der det samme bystyret tre år senere vedtar den største og mest omfattende planen for satsing på rock som til nå har vært gjort her til lands.

Bergen er stedet der borgermesteren (det er det vi beskjedne bergensere kaller ordføreren vår) i valgkampens hete uttrykker sin respekt og hyllest til det bergenske black metal-miljøet. Lite visste vel denne middelaldrende kaffedrikkende representanten for borgerskapet at det samme miljøet også har fostret flere kirkebrennere enn hva godt er. (Så fikk han visstnok også beskjed av sine rådgivere å holde seg milevidt unna emnet i resten av valgkampen.) Men han stilte i hvert fall sporty opp da han ble spurt om å åpne metal festivalen “Hole In The Sky” et par uker senere.

Nå har det ikke alltid vært like lett å skarre på r’en.

“I Bergen regner det mesteparten av tiden. Politiet er voldelig og elsker å banke opp folk. Nå er det kommet enda en trist melding fra Bergen i form av en plateutgivelse.”

Omtrent slik låt en typisk anmeldelse av Bergensband i rockemagasinet Puls midt på åttitallet. Kanskje ikke så rart at Mona Lisa Overdrive (senere Barbie Bones), reiste til Oslo for postlegge den første singelen sin da de sendte den inn for anmeldelse. De unnlot også å nevne med et eneste ord om hvor de kom fra. Resultatet? Kjempekritikker. For en gangs skyld hadde det lønnet seg å være beskjeden.

Fullt så beskjedent var ikke Bergens forsøk på å lage det som var ment å være landets og Nord-Europas største festival for techno og elektronisk musikk. Visst kunne det virke som om ildsjelene bak var spik, spenna gærne. En todagers elektronika festival i slutten av august? Langt ute i skogen på et av Bergens fjell? Uten et skikkelig trekkplaster, men likevel med et budsjett på nærmere to millioner.

Det gikk som det måtte gå i Norges mest regnfulle by. Det plasket ned. 1,3 millioner kroner i underskudd.

Resultatet forhindret imidlertid ikke arrangørene fra å forsøke seg med Fløienfestivalen 2001 året etter. For ingen kunne vel være så uheldig at det regnet to år på rad. Jo da. Selvfølgelig slo Bergensregnet til nok en gang. Den eneste trøsten var at mer nøktern budsjettering sørget for at underskuddet dette året holdt seg så vidt under millionen.

De siste par årene har ingen forstyrret stillheten i naturen på Fløien. Da har en lykkes bedre i parkområdene i Bergen sentrum med suksessfulle Bob Dylan og Elton John-konserter. For meteorologene er atskillig gladere i gammelrockere enn elektronika, og sørger for at solen alltid skinner på disse dagene. Ikke det at det spiller så stor rolle ettersom konsertene alltid er utsolgt i god tid på forhånd.

For rockerne i Bergen er venner. En vestnorsk utgave av Kardemomme By. Bortsett fra en og annen liten plakatkrig, samarbeider til og med utestedene. For ikke å snakke om musikerne. Til og med byens hip hopere har ikke hatt for vane å legge hverandre for hat, slik genren vanligvis krever. Da er det et større problem at bergensdialekten er vanskeligere å forstå for østlendingene enn amerikansk slang. Ingen spøk for rappere som har et budskap å komme med. Da har Jan Eggum det atskillig lettere. Ingen bør vel være i tvil om at han har det trist og leit når en hører tonefallet hans.

Det var ikke akkurat beskjedenhet som gjorde at Bergen bestemte seg for å arrangere det største by:Larm noensinne i år 2000. For det var jo også kulturby-år, og ingen skulle være mer kulturelle enn oss. Det ble ikke bare bølge, men flodbølge. Her fikk byen virkelig vist norsk musikkbransje at ingen slo Bergen når det gjaldt antallet lokale rockeband.

Noe som selvfølgelig også inkluderte dårlige rockeband.

Og noen av dem som ikke kom med på det offisielle programmet, spilte likevel. Breed het bandet som stilte opp uanmeldt i snøværet like utenfor seminarlokalet. Vokalisten der het Kurt Nilsen. Om navnet lyder kjent skyldtes det at han skulle gjøre det stort som Idolvinner to år senere. Slikt gir nødvendigvis ikke den største bylarmkredibiliteten, men Kurt er sikkert fornøyd likevel og ler hele veien til banken.

Men det er ikke nødvendig å reise til hovedstaden for å bli berømt. I hvert fall ikke nå lenger. For mens den internasjonale plateindustriens kontorer i Oslo nedbemanner, er Bergen på offensiven. En blanding av snusfornuft, genuint talent og tro på egne krefter begynner så smått å gi resultater. For Ephemera har det stadig gått fremover. Telle & Co er i ferd med å bli voksne. Til og med New Records ser ut til å lykkes i alt de gjør. Kan det være det som tilsynelatende er formålsparagrafen til det lille plateselskapet? Her får nemlig ingen rockeartist kontrakt med mindre en av de to direktørene får lov til å spille pedal steel-guitar på utgivelsene.

Eller kan det være bølgen?

Denne artikkelen er opprinnelig skrevet for by:Larm-avisen 2004, og brakt videre med velvillig tillatelse.

Publisert:

Del: