Bendik Hofseth: – Vi står eller faller – sammen

Av Bendik Hofseth, styreleder i NOPA (Norsk Forening for Komponister og Tekstforfattere)

For 77 år siden oppstod TONO, helt og holdent som ett initiativ fra Norsk Komponistforening (NKF) og forleggernes side.

TONO har fra starten av operert i sivilt samfunn, dvs. kulturdepartementet gir en konsesjon, men ellers så skaper TONO seg de inntekter og den posisjon organisasjonen selv evner å oppnå.

Populærkomponistene og honningkrukken
I løpet av disse årene er inntjeningen blitt større og større og TONO har blitt en mer og mer profesjonell bedrift.

Etter hvert som honningen samlet seg opp ble antallet bier rundt krukken naturlig nok større og større og etter hvert kom populærkomponistene med.

I 2001, gjennom en avtale mellom NOPA, NKF og forleggerne ble grunnen lagt for ”tilnærmet” like rettigheter og visse endringer ble gjort i fordelingsreglene i favør av den mest spilt musikken.

NKF har vist et stort samfunnsansvar ved å drifte TONO gjennom alle disse årene, ved å gjøre jobben for organisasjonens politiske og praktiske liv.

Det blir litt enkelt å avspise dette med uedle motiver som grådighet, intoleranse og egoisme.

Mange penger, store ringvirkninger
Videre har NKF vist seg framsynte ved å ta inn populærkomponistene og ved å gi de stadig større og større plass. Vi som er organisert i populærsektor, vi som skriver tekst og musikk, er de i så henseende stor takk skyldig.

TONO har i hele sin virketid hatt en kulturpolitisk side og samtidig vært en avregningsmaskin. TONO har en kulturpolitisk kraft som økonomisk tilsvarer omtrent Norsk Kulturråds årlige musikktildelinger (55-60 mill NOK, summen er diskutabel men inneholder Det Norske Komponistfond, stipendmidler, nasjonale midler og programløse midler).

Dette er store summer og det er klart at norsk musikkliv ville merke det godt på huden hvis Kulturrådets tildelinger et år bare opphørte. Festivaler ville blitt lagt ned, bestillingsverk ville aldri blitt skrevet og musikere ville ikke hatt muligheter for å reise på turné eller spille konserter utenlands.

På samme måte med TONO, endringer som kommer bør skje trinnvis, forberedt og godt kommunisert slik at ingen komponist med familie, huslån og planer for framtida plutselig befinner seg i et scenario a la Union Skien eller Hydro i Årdal.

Komplekst, men ikke hemmelig
I NKFs favør: Det hører vel med til naturlovene at eierne ikke avsetter seg selv og de som har privilegier har vondt for å gi de ifra seg. Slik er vi mennesker laget.

Men høye statuer kaster som kjent lange skygger og alt er selvsagt ikke rosenrødt i NKFs syn på framtidas TONO.

I hvert fall ikke slik vi i NOPA ser det.

Helge Sten spør således gode spørsmål om TONO, som litt lettvint kan besvares slik fra det populærmusikalske hold: Det har nok vært nyttig for samtidsmusikken i en periode at TONOs subsidieringspolitikk og fordeling har vært særdeles komplisert og vanskelig og kommunisere.

Det er det neppe i det lange løp.

Det er for så vidt ingen ting som er hemmelig i TONOS fordelinger, men det er mye som er unødvendig komplekst.

Helge Sten kan ringe til medlemservice og få svar på alt det han spør om i sitt innlegg. Men om det er forståelig på 1-2-3?

Neppe.

Og det er med TONO som i livet ellers; det er ikke alltid at det behøver å være så vanskelig for å fungere.

Hvem beskytter norsk musikk i Tanzania?
Det er riktig som det er sagt, det aller største trykket kommer utenfra: WTOs resolusjoner, WIPOs arbeid, UNESCOs resolusjon om kulturell diversitet, piratvirksomhet på internett, Creative Commons, rekommandasjon fra EUs indre marked, anklager om monopolisme fra EUs konkurransemyndigheter, brist i solidariteten og skjerpet konkurranse og stridigheter mellom europeiske opphavsrettselskaper.

Flere og flere politiske avgjørelser og endringer i markedsstrukturer oppstår og dikteres utenfor vårt lille land.

I en tid som i dag, hvor mer og mer av musikken selges online og globaliseringen er på full frammarsj, er det for så vidt mest bekymringsverdig for TONOs framtid at det i land som Nepal, Tanzania, Irak og Saudi Arabia ikke finnes lovgivning eller selskaper som kan gi komponister, tekstforfattere eller for den slags skyld utøvere, noe vern i det hele tatt.

For hvem sitt ansvar er det å på se at disse svarte hullene blir tettet, i norske kunstneres interesse?

Solidaritet – og respekt
Kan TONO og andre kollektive forvaltningsorganisasjoner stå imot et slikt internasjonalt press? Etter min mening kan vi ikke det hvis ikke vi har støtte og solidaritet fra alle rettighetshavere som bidrar med TONOs grunnkapital: sine verker.

Vi kan ikke det hvis ikke vi har forståelse for hverandres egenart og uttrykker respekt for dette.

Vi kan ikke møte framtida hvis vi ikke klarer å stå samlet på vegne av musikkens plass som ytringsform, i konkurranse med storindustriene og andre underholdningsuttrykk: film, videospill, idrett, www etc.

Vi kommer til å falle samlet, hvis ikke vi klarer å stå samlet.

Dette er alles ansvar.

Og i det bildet er det derfor svært, svært uheldig, og ikke så lite flagellantisk med nedlatende ytringer om andres estetikk i det offentlige rom.

Men dette er jo dobbelt, for vi greier ikke stå samlet og prate med respekt om hverandre hvis ikke vi klarer å rydde av veien de faktiske problemene vi har.

Ikke alltid enighet
Og la det være helt klart at det er uløste oppgaver i TONO og at NOPA og NKF ofte er splittet i synet på løsninger.

Henning Kvitnes har i sitt innlegg på en utmerket måte gitt uttrykk for mange av de holdninger NOPA synes det er viktig å få på agendaen:

Komponister fortjener selskaper som gir raske og korrekte avregninger, som gir rettighetshavere ressurser og verktøy som er nyttige, som tilkjennegir tydelig og skiller klart mellom hva som er kulturpolitiske midler og hva som er avregning, som kjemper for deres rettigheter og som har regler og prinsipper det er enkelt å forstå.

Og som Tore Hansen påpeker: TONOs aller største interne politiske utfordring er transparens og representativitet i sin demokratiske oppbygning.

Dette er heldigvis også de utfordringer som pr. I dag drøftes i TONOs styre, styreutvalg og i det samarbeidutvalg som arbeider for en ny avtale.

Ut av det offentlige rom
I TONOs indre organer diskuteres det nå med henblikk på framtida, med henblikk på nye endringer i TONOs vedtekter og fordelingsregler. Denne diskusjonen oppfatter vi i NOPA som konstruktiv og resultatorientert. Derfor har vi unnlatt å si opp samarbeidsavtalen som utløp i 2005, derfor har vi fram til i dag unnlatt å bruke det offentlige rom som arena for ulike syn på framtidas TONO.

La oss håpe at denne prosessen raskt leder fram til et resultat alle kan leve med og som gir grobunn for det kollektive og solidariske fundament TONO bygger på.