INNLEGG: Det er mer frykt enn kjærlighet ute her nå. Vi må gi Spotify mer tålmodighet, skriver daglig leder i Dig Music, Kai Lofthus.

Hvis et barn skulle gi opp etter sitt første fall ville det aldri lære seg å gå. I Spotify er det mennesker av kjøtt og blod som allerede har investert sine egne hardt tjente penger i å skape en autorisert tjeneste, og som behøver tillit, støtte, kanskje til og med å få påspandert et glass vin neste gang vi treffer dem ute i London eller Berlin. Det er mye å vinne på å ikke se firmaer som mekanismer for umiddelbar fortjeneste. Spotify er en organisme som må få lov til å utvikle seg naturlig, akkurat som vi forventer at våre artister skal utvikle seg.

Så langt er det bedre for nattesøvnen min å være med i en autorisert virksomhet som på sikt kan bli mer lukrativ. En eneste krone fra Spotify er 100% bedre enn det jeg tror kommer i the Pirate Bays avregninger, som jeg forøvrig ikke har sett noe til. Mulig at sjekken er i posten.

Det er fantastisk at vi får samlet unge folk inn i en tjeneste hvor de kan endre sin lytteadferd. De blir forhåpentligvis mer engasjert og det åpner opp backkatalog-markedet igjen. Det kan kanskje påvirke radioutbetalingene fra TONO og Gramo etterhvert, men det er heller bedre å få de unges oppmerksomhet og godvilje. Nå kan vi aldri få samme nivå av radiovederlag fra Spotify eller WiMP, fordi de tjenestene ikke er tradisjonell kringkasting, men da får vi heller se det slik at det stiller større krav til oss i musikkbransjen med hensyn til budsjettering og helhetlig vurdering av arbeidet med alle rettigheter enn å bare se på inntektene fra én tjeneste.

Men hvor ille står det egentlig til? I Sverige økte streaminginntektene i IFPI-statistikken med 242% første halvår i år, og var med på å løfte digitalandelen av innspillingsmarkedet til over 30%. Selv med sterke svingninger på grunn av ujevn rapportering er tallenes tale klar.

All den tid platebutikkene har redusert eksponeringen av backkatalog vil jeg hilse pent velkommen alle som kan sikre at de yngste blant oss oppdager all den bra musikken som er laget. Jeg har bekjente som er 15 år og er mer opptatt av Mr. Bungle og Pere Ubu enn døgnfluer som, buhu, ikke fikk radiospilling eller kommersielt gjennombrudd – slik de definerte det – en gang i 2004.

Tjenester som Last.FM, Myspace, Spotify, Soundcloud og Youtube sørger for at det blir enda tydeligere hva slags musikk vi alle hører på og liker. Og det gjør at band som Ultravox eller Human League finner ut at “oj, i motsetning til hva mediene og utgivere har forsøkt å fortelle oss, så har vi fans! Vi kan faktisk dra ut på turné til sommeren hvis vi samler oss igjen.”

Pr. i dag har mange utgivere (det jeg tidligere kalte plateselskaper) og managementfirmaer rettigheter i forhold til 3.partslisensiering, merchandise osv, men som trolig genererer vesentlig mindre inntekter enn Spotify fordi vi ofte ikke har tid eller helhetsblikk til å jobbe med disse rettighetene. Det er nok mange blant oss som tenker at det er godt å ha dem i avtalene, som en sikkerhet for fremtiden.

Så i mine øyne får Spotify uproporsjonalt mye oppmerksomhet nå, sikkert fordi det er en ny tjeneste. Det kan ligge mer zen i å jobbe med flere rettigheter samtidig.

Derfor trenger vi både WiMP og Spotify, og sannelig også Apples tjeneste – basert på Lala som de kjøpte opp – når den forhåpentligvis kommer.

——————————-

Kai Lofthus og Dig Music arbeider med det han kaller “produktivitet i kreative næringer” hvor han “hjelper kreative individer og firmaer med å sette og realisere nye mål”.

Han har bakgrunn både fra Playground og MBO og har signert debutene til Susanne Sundfør, the Alexandria Quartet, Kate Havnevik m.fl.

Publisert:

Del: